Publisert 24.4.2024
Foto: Fra film av Arne Evensen 1961.
Av Ole Texmo
Intervju med redaktør og barnehjemsbarn Jan Hansen. Svar i kursiv.
1. Et sted må vi begynne. I del 4 om granskningen nevnes som kilde Bergen byarkiv. For dine egne bestrebelser på å finne dokumentasjon: Hvilke kilde- og eller dokumentsøk gjorde du konkret som du mener burde ha blitt hensyntatt i både den første og den andre rettssaken?
Da Morgensol-saken dukket opp i Bergens Tidende og på NRK Hordaland sommeren 2001, så kom tankene tilbake om helvete på Garnes. Jeg var i god kontakt med dem, og fikk også via NRK kontakt med et annet offer fra det ulovlig drevne Bergens Guttehjem. Sammen tok vi kontakt med Bergen Byarkiv og fikk ut papirer som gjaldt oss begge. Da oppdaget vi begge barnevernets sanseløse løgner nedtegnet på flere offentlige registerkort. Jeg oppdaget også å ha fått et nytt mellomnavn «Gunnar». Det navnet tilhørte derimot en nå avdød bankbedrager og kriminell.
Senhøsten 1970 fikk jeg bl.a utlevert «skolepapirer fra barnevernet i Bergen, og da fant jeg noe annet interessant. Antegnelse om andre personer på mitt journalkort, og en påstand om gjennomført ettervern. Som etter mon henvendelse «opphørte med øyeblikkelig virkning». Da jeg siden ba om ytterligere informasjon og dokumentasjon, ble jeg truet med politianmeldelse og tap av den jobben jeg hadde fått av Bergen kommune på eget initiativ.
2. Noen ord om tilsyn og godkjenning av Bergen Guttehjem.
Det ble gjentatte ganger påstått fra kommuneadvokaten i Bergen at barnevernet hadde «godt tilsyn» med Bergens Guttehjem. Men det var før han i ren panikk sendte Bergen Byrett et tilsvar på 250 sider for å «skremme oss». I dette tilsvaret fant vi klare beviser for bl.a. grov svikt på flere områder. Vi fikk senere også hånd om en forfalsket skoleprotokoll som var produsert i ettertid. Fra Bergen Byarkiv fikk vi bevis for at skoleprotokollen ikke var original. Flere av elevene ved Bergens Guttehjem hadde faktisk fått karakterer i fag som ingen av oss hadde hatt i det hele tatt.
Det er ganske alvorlig og direkte kriminelt å drive et såkalt barnehjem, eller «barneverninstitusjon» i mer enn 70 år – uten offentlig godkjenning. Bergens Guttehjem mottok til og med offentlig støtte. Stiftelsen for guttehjemmet må ha blitt forledet – til gangs. Denne har nok gått i troen på at alt det formelle var i orden. Men både Hordaland Fylke ved barnevernsekretær Martha Johnsen, Haus kommune der guttehjemmet lå fysisk, bestyreren Knut Berge og hele barnevernsetaten i Bergen kommune, visste meget godt om at driften var ulovlig. Men alle de nevnte lot det hele skure å gå ved å ikke si ett eneste ord. Jeg mener også å ha ført tilstrekkelig med bevis for den totale mangelen på tilsyn og oppfølging av de barna som var der på samme tid som meg. Jeg rister bare på hodet av det hele.
3. Når husker du, eller anser du å ha fått bevissthet om dine skader, eller for å bruke det juridiske uttrykket, «den nødvendige kunnskap» som jo er stikkordet her, for å reise sak?
I forbindelse med diverse helse-undersøkelser etter yrkesskade nr. 2, og som skjedde våren 1998, ble det i det samme året oppdaget klare tegn på strukturelle skader som kunne skrive seg fra flere år med grov fysisk mishandling på det såkalte «sikre barnehjemmet». Dette ifølge kirurgen som foretok nøye granskning av flere CT og MR bilder.
4. Vi skal ikke rippe opp i for mange lidelser, men når fikk du første gang, og da bruker jeg uttrykket «begrep», om det vi kaller traumer?
Dette med traumer ble delvis klart for meg hos en psykolog i Fredrikstad. Det var etter at granskningen var over og den offentlige rapporten forelå i juni 2003. Det ble en tøff reaktivering av minner og hendelser en som barn skulle og burde vært foruten.
5. Hvordan forholder det seg i dag? Nå er det noenlunde almen akseptert kunnskap kan man få inntrykk av, om enn ikke vitenskapelig beleggbart, at voldsofre bruker opp til 20-25 år (17 for å være nøyaktig som snitt iflg Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress, NKVTS) på å skjønne hva de har vært utsatt for av hendelser, bl.a. i form av traumer (f.eks voldtekt) Samt bearbeidelse også i den betydningen at de er i stand til å kunne snakke om hva de har vært utsatt for, f.eks i terapeutiske sammenhenger. For å bruke en intervjuerklisje fra NRK-journalistikken: Hva tenker du om det?
Jeg vet ikke om dette er helt korrekt etter vitenskapen, men hver gang jeg leser om eller får kunnskap om bevislig (ikke antatt) utført barnemishandling, så kommer tankene tilbake fra tiden på det forhatte stedet. Ja, jeg blir både fortvilet og rasende på samme tid. Våre barn har aldri fått oppleve mishandling fra oss som foreldre i løpet av sin oppvekst. Man gjengjelder ikke det samme overfor andre som man selv har blitt utsatt for. Det fagfolkene kaller «den sosiale arven» kan diskuteres.
Jeg fyller snart 76 år. Selv den dag i dag kan det komme reaksjoner som skriver seg fra tiden mer en 65 år tilbake. Det er fortsatt saker jeg ikke vil snakke om. For det er bare så jævlig det jeg også fikk se med egne øyne som andre ble utsatt for. Jeg blir dårlig bare ved tanken.
6. Fortsatt litt om traumer, med juridisk snert. Advokat Karl Otto Thorheim fra Regjeringsadvokaten (RA) brukte uttrykket «vekke til live» (del 8). Den var jo stygg, for å si det pent. Hvor imponert er du av de juridiske profesjonelle aktørene, eller av jussen for den del? Etter å ha vært part i to rettsrunder som vesentlig kom til å handle om foreldelse og i forsvinnende liten grad om hva sakene grunnleggende dreide seg om?
Jeg er overhodet ikke imponert over hverken Barne- og likestillings-departementet eller Regjeringsadvokaten sin opptreden og agerende i den saken. Hele saken var gjennomsyret av ansvarsfraskrivelser, ikke minst flere særdeles stygge og helt uakseptable prokuratorknep. Man kan bli dårlig av mindre. Og så på toppen brukes en ung og uerfaren dommerfullmektig i en slik alvorlig sak. Jeg rister bare på hodet i det jeg besvarer dette spørsmålet.
7. Vi går tilbake til start. Om den såkalte frivilligheten av oppholdet på Garnes, etter plassering fra barnevernet. Det stemmer vel ikke helt det som står i dommen fra Bergen tingrett? (se også del 4 om mandatet for Granskningsutvalget (GU) hvor gyldighet av vedtak er nevnt).
Dette med «frivillig opphold» (en framsatt påstand) på dette ulovlig drevne barnehjemmet er forbannet løgn fra ende til annen. Jeg har sagt det mange ganger før og jeg gjentar her nok engang hva som er korrekt. Min mor var blitt alene men det var ikke årsaken til at jeg havnet der. Hun ble syk og måtte på sykehus. Hun ba da via sin bror (et daværende bystyremedlem i KRF) om hjelp. Han anbefalte Bergens Guttehjem for et kort opphold. Det ble således klarert og avtalt med både barnehjemmet og barnevernet. Man skulle tro at alt da var ok.
Jeg skulle være hjemme igjen etter 3 måneder – altså rundt juletider 1957. Etter denne tid, finnes ikke et eneste vedtak om plassering. Hverken gyldig eller ugyldig. Barnevernet pumpet min mor full av løgn. «Gutten har det så bra, og det vil være synd om han blir flyttet». Mor tok løgnen deres for god fisk, til tross for at de allerede våren 1957 hadde anmeldt seg selv til Sosialdepartementet grunnet alvorlig svikt i tilsynet. Mer står å lese granskningsrapporten.
8. Etter utskrivningen fra Garnes i 1962, hvordan ble overgangen til sivilsamfunnet, for å bruke det uttrykket?
Det er visst noe som kalles stigmatisering. Da jeg høsten 1962 skulle begynne i 8 klasse, lå mitt daværende bosted bare 800 meter fra en god ungdomsskole. Jeg ble derimot plassert på en skole som lå 2,8 km. unna. Ifølge kommunen manglet det 200 meter på å få skolekort til bussen. Styreren på denne skolen het Anne Margrete Hansen. Hun var også med i styret for Stiftelsen Bergens Guttehjem. En tilfeldighet? På den andre skolen fikk jeg av styreren vite at jeg var et «jævla barnehjemsbarn».
I en krangel med en medelev ga jeg ham en en på nesen. Jeg forlot den andre skolen etter 2 uker, og ba igjen om å få plass på den som lå nærmest bostedet, Styreren nektet. Det var bedre at «han kom seg ut i arbeid». Men å fortelle en del bergenske arbeidsgivere at jeg hadde vært på barnehjem, var det samme som å la være å søke jobb. Jeg fikk tommelen ned. Men heldigvis fantes de som var meget forståelsesfulle, og jobb fikk jeg ganske så fort. Jeg er ikke typen som tar et nei for et nei, eller har lett for å gi opp. Men ikke uten beinhard jobbing, ikke bare rent arbeidsmessig.
9. Fra ugyldige vedtak til advokater og etikk. Ble du noen gang presentert for såkalt prosessrisiko, jf han som tilbake i den første rettsrunden i 2004 ikke likte å tape på foreldelse og som ikke ga beskjed at han trakk seg før det var få dager igjen og dere måtte prosedere selv.
Med hånden på hjertet kan jeg ikke erindre at vi som var på møte hos denne advokaten, noen gang ble informert om prosessrisiko. At han trakk seg 10 dager før saken kom opp, og slik at vi da ikke hadde en sjanse til å få skaffet ny advokat på så kort tid, er bare så feigt og utilgivelig som det kan få blitt. Vi gjorde vårt beste i retten, og fikk faktisk ros av den kvinnelige dommeren for redelighet, korrekt og respektabel oppførsel og atferd. Men så var det dommen da og hva hun vektla. Hun visste nok på forhånd at vi ville tape saken.
Under første del av rettssaken mot Bergen kommune, stolte vi helt og holdent på alt det vår daværende advokat fortalte, og at han var mer enn villig til å føre sak for oss. At vi som allerede var sterkt underernærte på vanlig skolegang i klassene 3-7, skulle vite om alle våre rettigheter og når man skulle kunne gå til sak, er mye å forlange. Selv den sparsomme skolegangen vi fikk som barn på Garnes var mangelfull. Når vi senere i livet møtte profesjonelle aktører i retten som advokater og dommere, var også deres veiledning sterkt mangelfull.
Da advokat Asgeir Thomassen ringte meg litt mer enn en uke før saken skulle opp for daværende Bergen Byrett og meddelte at «æ trekker mæ fra saken. Æ liker ikke å tape på foreldelse» sier jeg at dette var ikke bare et svik, men ren uredelighet. Han burde aldri tatt i den saken i det hele tatt fordi han var inhabil. Om enn ikke i juridisk forstand. Han jobbet i advokatfirmaet Drevland i Bergen, og der var det jo forbindelser til flere, bl.a. den saksøkte Bergen kommune.
10. Om skade i medisinsk forstand. Med relevans for det som kalles «skade i juridisk forstand». Psykiater Kjell Noreik sin attest fra NAV saken din i forkant av saken mot staten var jo vesentlig for å kunne reise sak. Noreik døde som du husker like før saken skulle opp på nyåret i 2015. Hadde hans vitnemål utgjort noen forskjell, tatt i betraktning at han jo hadde en viss autoritet som rettssakkyndig?
Saken mot staten 2012-15 handlet også om skade-erstatning etter flere straffbare forhold og grov mishandling på Bergens Guttehjem. Da var jeg blitt langt bedre kjent med diverse rettsregler. NAV godkjente så sent som i 2014 en menerstatning basert på Noreiks attest og diagnostisering. Skadene fra Garnes var ikke foreldet etter vanlige regler for yrkesskadeforsikring. Denne forsikringen omfattet også Bergens Guttehjems skole, «Soltun» fra og med den 1.1.1961 da den ble innlemmet under skolestyret i Bergen kommune.
Jeg er ikke i tvil om at både den unge dommerfullmektigen og motparten hadde fått en markant skikkelse å bryne seg på hvis dr. Noreik hadde stått i vitneboksen. Et av de viktigste bevisene og vitnene ble borte fra saken grunnet psykiaterens død. Noreik var et flott menneske og ikke minst lydhør overfor meg som klient.
Jeg vil også føye til her at saken mot staten, på grunnlag av bevislig påførte kroppsskader som klart kunne stamme fra mishandling gjennom nesten 5 år på guttehjemmet, ble i starten administrert av tingrettsdommer Wenche Elisabeth Arntzen. Saken ble senere overtatt av en ung dommerfullmektig, som jeg helt klart mener ikke våget å gå mot staten eller det Arntzen allerede hadde lagt opp til. Dommen gikk som fryktet i statens favør tross bevis som overhodet ikke ble behandlet. Bare det å sette en ung dommerfullmektig på en slik alvorlig sak som denne, viser helt tydelig hvor liten respekt retten har i saker med menneskelige spørsmål, både om barn og voksne. Saken ble ikke anket. Jeg så det som lite mulig å vinne mot et gjennom korrupt maktapparat.
11. Dette leder oss over til siste spørsmål i dette intervjuet: Om jussen og veiledningsplikten hos retten. Ble du/dere veiledet om konsekvensene av det prosessuelt betingende i påberopelse og anførsler for og imot motpartens anførsler ? Med relevans også for hva retten av eget tiltak kan og ikke kan vurdere (f.eks foreldelse). Dette er kanskje «finjuss», men slik det fremstår i dommer, hvor anførsler er redigert inn, brukes det fort mot en part om han/hun ikke har tatt til motmæle. Dette vet juristene, men hvor interessert er de i å opplyse en lek person om slike knep?
Det jeg kan si er at hverken dommeren i Bergen Tingrett elle dommerfullmektigen i Oslo Tingrett, kan påberope seg å ha vært flink i veiledningen som de begge var pliktige til etter loven. Det jeg i dag har lært om domstoler, juss og prokuratorknep, tilsier at jeg har mer enn god nok ryggdekning for mine påstander. Til slutt vil jeg anbefale leserne å skaffe seg boken «Når makteliten trues – Og ofrene knebles». Der vil de finne alle udiskutable bevis. Boken koster i dag kr. 245,- inkludert porto og forsendelse. Den kan bestilles på e-post: [email protected]. (https://sfm.no/na-er-denne-boken-igjen-i-salg/)
Intervjuer: Ole Texmo
