Publisert 1.3.2019
Foto: Sfm.no
Intro: Jan, sånn a propos utsagnet fra Bergestuen sitert i del 1: hvordan hadde du reagert hvis de ringte fra juridisk fakultet eller også fra journalisthøyskolen med spørsmål om du ville stille ditt arkiv og din realkompetanse til rådighet for et gedigent case-studium til bruk i undervisningen?
– Jeg ville reagert positiv og ikke svart nei.
I arbeidet med boken og før det, gjennom dine egne undersøkelser og ikke minst i f m rettssaken om erstatning som du skriver om i boken, har du selv måttet systematisere og gjøre et grundig arbeide. Et ledende spørsmål kanskje, men hvor imponert er du over jurister og journalister med mange års utdannelse?
– Nå kjenner jeg flere flinke journalister som også er redelige. Men det finnes en god del pressefolk som jeg ikke er særlig imponert over, og langt mindre jurister som jobber for statlige og kommunale instanser.
Noen journalister, redaktør eller jurister du vil nevne, som du ikke ble spesielt imponert av verken etisk eller profesjonelt?
– Jeg kan jo kort nevne Einar Hålien, Marianne Røiseland og Gard Steiro, alle tre tidligere knyttet til Bergens Tidende, og for ikke å glemme kommuneadvokatene i Bergen Rådhus. Fysj og fy!!!
Jeg har jo fulgt saken boken beskriver for de siste årene på nært hold, og lest meg opp på dokumentasjon bakover i tid (se serien om Tid for oppgjør), men skulle jeg trekke frem et særdeles taktløst utsagn fra en profesjonell aktør er det regjeringsadvokatens Karl E. Thorheim som overfor deg som dokumentert led av plager som medisinsk påviselig kan tilbakeføres til grusomme tildragelser og med bl.a mareritt som konsekvens, presterte å si at du «kan ikke vekke til live» en gammel sak slik du hadde anlagt erstatningssaken pr 2013. Det verste var at denne juristen og representanten for forvaltningen av «fellesskapets midler» var seg 100 % bevisst hvordan han ordla seg. Kommentar?
– Den såkalte Regjeringsadvokaten mistet jeg ganske tidlig all respekt for. Man skulle kunne forvente at en person i hans stilling, styrte sitt ordbruk, og viste mer omtanke og forståelse for saksøker. I stedet satt han mer eller mindre og sov. Og hva dommeren holdt på med da må gudene vite. De kan begge ikke har vært mye konsentrert om selve saken, og det gjenspeilte seg i selve dommen som jeg fortsatt er temmelig rystet over.
Det virker som vi fortsatt må «vekke til live» myndighetsovergrep. Media hjelper til nå og da når det gir dem selv oppmerksomhet, som i Tolga-saken hvor NRK Hedmark fikk belyst hvordan 3 brødre urettmessig var blitt stemplet som åndssvake. Men a propos «gjenoppvekking»: Når blir man ferdig, personlig og samfunnsmessig?
– Man blir vel aldri helt ferdig med slike saker så lenge rettferd ikke har skjedd fyllest.
Når er det gjort opp? Krigsseilere, Norsjødykkere, Barnehjemsbarn. Er disse gruppene sammenlignbare?
– De sakene du nevner er aldri blitt helt oppgjort fra det offentliges side. Og ja, de er sammenlignbare og har mange felles trekk.
Det heter seg at man lærer av erfaring, men hva slags erfaring og hva slags læring? Media, altså de etablerte presse og mediaorganene brukbart utstyrt med pressestøtte og ressurser, har hatt mange store stygge saker de har kunnet trene seg på. Hvorfor gikk det galt for Bergens Tidende tror du?
– Bergens Tidende mistet mange lesere grunnet svekket troverdighet, og slik jeg og mange med meg har forstått det. Å bli avslørt for å presentere ren løgn er ikke populært hos noen medier. Det ble Bergens Tidende, og de ba heller aldri om unnskyldning i ettertid. Man skal også huske på at medieeierne er ute etter å tjene mest mulig. Visse saker som kan trenge en del resurser og research, tar de ikke lenger fatt i, i alle fall ikke dersom saken omfatter Barnevernet. Da settes alle bremser på og til og med redaktøren kan få tommelen ned av mediets eier.
Hvorfor har ikke boken din om «Når makten trues», meget personlig skal det sies riktignok, men velskrevet og oversiktlig historisk og tematisk, fått mer oppmerksomhet?
– De systemtro mediene tåler åpenbart ikke at samfunnskritisk sannhet kommer fram. For meg virker det som at pressefriheten allerede er død i visse kretser. En journalist i Fri Fagbevegelse ville ha boken tilsendt. Hun kom siden med flere løfter om å komme med en tilbakemelding. Men den kom aldri. Man kan altså ikke lenger stole på noen i den norske etablerte pressen.
Det skrives om høyrepopulisme og myndighetsforakt i dagens medier. Nok et ledende spørsmål kanskje: forstår journalistene hva som rører seg ute i samfunnet?
– Det kan virke for både meg og flere at mange ikke gjør det.
Du kjenner sikkert til uttrykket «alternative medier» som kan ha ulike betydninger. Hva legger du i det?
– Kort sagt: Alternative medier er kommet for å bli, og årsaken vet vi jo. Hadde de etablerte mediene i dag vært som de var for 40-50 år siden, så hadde ikke behovet for alternative medier vært tilstede.
Hvis Einar Hålien og Gard Steiro i sin storhet hadde invitert til gratisseminar om «Hva etablert presse og media kan lære folket om «ydmykhet og respekt». Hadde du skyndet deg først til mølla?
– Svaret er blankt nei. Ikke i selskap med slike pressefolk.
Men det kan være en del nyttig lærdom om systembetingelser og begrensninger i ytringsfrihet fra disse regisserte seminarene. Husker jeg ikke helt feil var jeg på oppdrag fra Samfunnsmagasinet ca 10 år tilbake (2008 for å være nøyaktig) da barnevernutdanningen og journalistutdanningen ved daværende Høyskolen i Oslo inviterte til kunnskapsoppdatering. Da fikk man det plutselig veldig travelt da det viste seg at det var kritiske skribenter i auditoriet, spørsmål om kompetanse, pensum og ideologi ble rett og slett redigert bort fra plenum. Jeg husker det var flere som reagerte bl.a. på åpenhjertige utsagn fra ferske barnevernkandidater som sa at de savnet opplæring i å snakke med både foreldre og barn.
– Det sier jo ikke så rent lite om det alternative medier har påpekt i mange år, som eksempelvis sfm.no.
Litt ledende dette og kanskje, men tror du journalister lærer hvordan de skal snakke med og til folk?
– Mange gjør nok det, men jeg har fortsatt opplevd journalister som ikke kan ha lært det. Når vi er inne på dette med læring, så finner jeg det samtidig riktig å nevne at det jeg mistet av læring i løpet av nesten 5 år på den ulovlig drevne ”barnehjemskolen”, og særlig i teoretiske fag, fikk jeg tatt igjen så det virkelig monnet i voksen alder, og svært mye takket være flere tidligere arbeidsgivere.
Hvis du fikk et seriøst personlig spørsmål fra en journalist med bakgrunn i boken din, om skrivingen og publiseringen har hatt en positiv egenterapeutisk effekt, hva ville du svart?
– Jeg ville svart som sant var. Det var til tider beintøft å skrive flere av kapitlene i boken, fordi en rekke djevelske minner dukket opp gang på gang. Jeg brukte nesten 20 år på manuskriptet. Jeg angrer derimot ikke et sekund på at jeg skrev den, for det er den aller beste terapien jeg noen gang har fått. I dag er stresset og plagene borte. Men det betyr ikke at jeg har tilgitt de ansvarlige myndighetene, eller at jeg noen gang kommer til å gjøre det. Den skammen skal de få beholde på sine rulleblad.
Til slutt: tilbake til den fiktive situasjon hvis du fikk henvendelse om enten å stille ditt sakskompleks eller for den del din egen erfaring som «alternativ» journalist til rådighet. Objektivt sett: hva er de mest interessante sidene ved sakskomplekset, inkludert den del av etterslepet som manifesterte seg i rettssaken om erstatning formelt avsluttet ved dom 2015?
– De mest interessante sidene var å se hvor febrilsk den norske staten, som var saksøkt, hele tiden jobbet opp mot domstolen for å bli frikjent for alt ansvar, blant annet gjennom å ikke respektere loven om foreldelse, ikke en gang den reviderte utgaven, og hvor også Stortinget enstemmig hadde kommet overrens om at slike saker ikke kunne foreldes. At dommen derfor så ble som den ble, er det aller beste beviset på at våre domstoler overhodet ikke eier et fnugg av uavhengighet, men er bevislig styrt og dirigert av statens byråkrater og makteliten som herjer og regjerer i bakgrunnen. De har klart å avsløre seg selv ved en rekke tilfeller.
Redaksjonens merknad: Boken ”Når makteliten trues – Og ofrene knebles” (bilde), kan bestilles her: http://www.licentia.no/index.php?p=1_2_0_33 Red.
