ET RIKSDEKKENDE TVERRPOLITISK FRITT OG PARTIUAVHENGIG NETT- og DEBATTMAGASIN FOR ALLMENN JOURNALISTIKK. PÅ INTERNETT SIDEN 1.JANUAR 1998.
ANNONSER OM OSS MENINGER NYHETER REDAKSJON KONTAKT TJENESTER



Oslo. Publisert 16.3.2011

Av frilansskribent Ole Texmo

I sitt avsluttende og konkluderende kapittel om de sprengte rammene for makten og folkestyret, skriver Makt- og demokratiutredningen i sin sluttrapport (NOU 2003:19): ”Den mest sentrale endringen i maktforhold i Norge er at demokratiet i grunnbetydningen folkestyre – et formelt beslutningssystem gjennom flertallsvedtak og folkevalgte organer – er i tilbakegang.” For enkelthets skyld kaller vi den MDU. Den omfattende utredningen fant sted fra 1998-2003 og sysselsatte en rekke fremragende norske akademikere, vesentlig innen juss, økonomi, samfunnsfag og humaniora (kulturfag, f.eks historikere og litteraturvitere). Teller vi offisielle publikasjoner er det 76 delrapporter, 34 bøker om ulike emner, samt aviskronikker, fagartikler mv. Den enorme produksjonen reflekter formodentlig veksten innen Akademia.

Å yte dette store arbeidet rettferdighet på to sider i en popularistisk artikkel som denne, er umulig. Det sier seg selv. Jeg vil derfor være en smule selektiv, men samtidig forsøke å gi eksempler på hvilke temaer MDU tok for seg. Noen år etter at MDU ble gjennomført på oppdrag fra daværende Arbeids- og administrasjonsdepartementet (hva heter det i 2011?), kan det være interessant å spørre hva som har festet seg av kunnskap og evt nye begreper. Det er i første rekke begreper som ”rettsliggjøring” man merker seg, som uttrykk for en tendens i forskyvningen av makt mellom maktene, med både internasjonalt og nasjonalt nedslag. Den internasjonale skal jeg også komme tilbake til i en egen artikkel om ”Norge og verden” (om bl.a betydningen av EU og EØS). Rettsliggjøringens anti-tese er politisering av jussen.

Vi kan forestille oss et samspill av faktorer. Veksten av lover og regler, internasjonalisering og globalisering, samt individualisering med tilhørende vekt på menneskerettigheter, fører til at folkevalgte organer (som vedtar, inkorporerer, ratifiserer mv lover i ett sett) i praksis overlater til andre å regulere forhold mellom mennesker og andre juridiske subjekter. Med lovutvikling kommer rettighetsfesting, med påberopelse av rettigheter kommer konflikt og motstrid. Domstolene får mer å gjøre, i noen tilfeller mer å gjøre med saker som ligger utenfor deres tradisjonelle juridiske kompetanse kan hende. Tolkningsrommet er det egentlig mest interessante, på EMK-språk heter det ”margin of appreciation”. Skjønnsmessige forbehold fritar i mange tilfeller nasjonal rett for ansvar. I strid med intensjonene i universelle menneskerettigheter, likeså uttrykksmåter som ”necessary in a democratic society”.

Begrensning i handlingsrom, i kombinasjon med overføring eller sogar ansvarsfraskrivelse av makt og mulighet for konfliktregulering, er på mange måter essensen i rettsliggjøring. Konsekvensene for den enkelte borger er mer uklar. I MDUs rapporter og ”motrrapporter” får akademikerne boltre seg. Sånn sett mangler MDU konkret forskning på hvordan rettslig regulering virker i praksis. For hvem er lovsystemene laget – folket eller juristene? Tilsvarende kan vi spørre: For hvem ble MDU produsert – folket eller akademikerne? Det er uansett fortjenstfullt av MDU fokuserer et tema som har betydning for hvordan vi kan forstå forholdet mellom maktene. Alt akademikere kommer med er ikke nødvendigvis forbeholdt deres egne værnede bedrifter. Men bryr den enkelte dommeren i den konkrete familiesaken (barnefordeling og barnevernsaker) seg om slike diskurser?

Maktutredningen fra 70-årene var et enorm løft for særlig fag som sosiologi og statsvitenskap. Mest kjent er kanskje Gudmund Hernes som fikk bygge sin karriere som ung professor ved Rokkan-senteret ved Bergen Universitet. Den gang var forholdet mellom ”makt og avmakt” og ”makt og motmakt” nye betraktningsmåter, sammen med kvalitative intervjuer av beslutningstakere om deres oppvekst og selvforståelse. MDU har lite av dette virker det som. Med nye forskergrupper med litteratur og retorikk og språk i fagkretsen, kommer også en del betraktninger som kan virke temmelig far fetched. Eller hva skal man si til redegjørelsen for Bald Power (om hårløse) som ”identitetsmarkør”. Da er betydningen av ”symbolsk vold” og ”nytale” mer interessant, med referanse til George Orwells ”1984” skrevet i 1948

Hensikten med nytale (”newspeech”) var dels å skape et uttrykk for verdensanskuelse og tenkemåte, dels var det et maktmiddel som umuliggjorde andre tenkemåter. Noen som drar kjensel på juristiske og byråkratiske språkformer, eller nye departementskonstruksjoner som ”omsorg, inkludering og integrering” for den del? Siri Meyer har et godt poeng når hun utlegger Orwell slik: ”Hensikten med nytale var ikke å utvide, men å innskrenke tankens område”. Men hvor er analysen av maktspråket i retten, f.eks på familierettens område? MDU har opp og i mente om kjønn og likestilling, om symbolsk makt og vold, men mangler utredning om makt i familien. Fordi jeg etterspurte dette under utredningen, og sogar kom med et par innspill ”Makt og omsorg” og ”Makt, dekonstruksjon og dedifferensiering” fra ca 2001, tillater jeg meg å hovere en smule over et totalforsømt område.

Mulige påvisninger av forskyvning og andre endringer i maktforholdet mellom parter, enten det er enkeltpersoner, familiemedlemmer eller offentlige instanser og statsmakter, er som leseren ser hovedtema og bærende ide i hele denne artikkelserien. Hvem har reell makt? Er det penga og kappitalismen som styrer alt, eller fins det muligheter for enkeltmennesket til å bestemme over sitt eget liv? MDU problematiserer ikke de rettslige prosessene som uten politisk eller pedagogisk legitimitet langt på vei tar fra mennesket eiendoms- og råderetten over sin konflikt. Rettsliggjøringen har mange ansikter og masker. Troen på at retten kan løse og regulere menneskelige konflikter er farlig. Det vil også pressen få merke når de overlater til retten å trekke grensene for journalistikk, ytringsfrihet og redaktøransvar.

At interesser og interessekonflikter i stadig økende grad formuleres som rettskrav er selve innbegrepet av rettsliggjøring, en svekkelse av folkestyret i følge MDU, men man beklager i grunnen ikke utviklingen. Jeg har tidligere (del 4) betegnet presse og media. I MDUs produksjon er det flere rapporter og bøker som tar for seg ulike sider ved medier og makt. Ikke utypisk er det eierskap og globalisering som interesserer mest. Lite eller ingenting om de nye tendensene som ”overgripende journalistikk”; om sammenblanding av roller og overgangen til informasjonsbransjen – med relevans for makt og forskyvning av makt. Medias autonomi og uavhengighet handler om mer enn formelt eierskap.

Innflytelse synes mer spiselig enn makt, men i liten grad problematiseres hvordan og hvorfor tilgjengelighet til maktens kilder virker bestemmende for medias prioriteringer. Helge Østbye (delrapport 25, 2000) lanserer ”journalistideologi” som garanti mot eierinnflytelse, men viser ikke hvordan denne ideologien virker i praksis. F.eks i tilfeller hvor eierskap, med mer eller mindre eksplisitte krav og forventninger, helt klart ikke representerer trussel mot det frie ord, men heller pressens egen svikt. Selvsensur har ellers vært et tema for journalister, beskrevet av bl.a Østbye i en delrapport fra maktutredningen på 70-tallet. Hva har skjedd i forholdet mellom pressen og de øvrige maktene siden 70-tallet? MDU gir noen svar, men langt fra fyldestgjørende. Hva har de nye akademikergruppene som f.eks medieforskere egentlig bidratt med? Bortsett fra å berede grunnen for sine markedsandeler og innflytelse i Akademia.

MDU hadde som formål bl.a å stimulere til offentlig debatt om hvordan det representative demokrati blir utfordret og påvirket. Noen år etter MDU er det få referanser å spore i medieoffentligheten til MDUs arbeider og funn. Men mange forskere ble sysselsatt. Det kunne vært interessant om noen forsøkte å måle effekten av ulike innsikter i forhold til eksplisitte utredningstemaer, for kystfisket, helsevesenet og frivillige organisasjoners virksomhet. Hvor mektig er lobbyistene?  Vi har fått nye ord som rettsliggjøring og globalisering mv og i MDUs sluttrapport får vi vite at nasjonalstaten og statskirken er svekket. Men hvilken egentlig betydninger har samfunnsendringene? Hvem har den egentlige makten og hvordan utøves den? Disse spørsmålene må vi nok fortsette å stille, likeledes hvorfor politikere fortsetter å gi fra seg makt. På våre vegner. Uten nødvendigvis å ha spurt oss.


NETTMAGASINET SFM.NO. (SAMFUNNSMAGASINET)
Oppdateringer på sfm.no skjer sporadisk med unntak av månedene juni - juli og august da vi holder sesongstengt.
Færre sporadiske oppdateringer kan forekomme også i sesongen. 
Samfunnsmagasinet er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsteder som vi måtte linke til.
Bruk av innhold fra våre nettsider er ikke tillatt uten skriftlig avtale. Overtredelse vil medføre økonomisk erstatningsansvar!
Portalansvarlig: Inter Media Research. Postboks 1118, 1787, Berg i Østfold, Norge
Ansvarlig redaktør: Jan Hansen. E-post: [email protected]

Medlem av Norsk Journalistlag (NJ/Frilans)