Grensen mellom systemenes (egen)interesser og folkets interesser kan være vanskelige å oppdage. Vi skal ikke komplisere dette for mye. I utgangspunktet forholder vi oss til skolelærdommen med de tre statsmaktene som etter boka skal utfylle hverandre i henhold til maktfordelingsprinsippet. I dette ligger en tenkning som er viktig og riktig: det skal være grenser mellom maktene; de skal kunne påvirke hverandres beslutninger, men ikke gripe inn i hverandres virksomheter. Det er flott at justisminister Knut Storberget for en gangs skyld vil gå inn i en enkeltsak, men han skal i prinsippet ikke kunne overstyre rettsapparatet. Retten på sin side skal heller ikke la seg påvirke. Tendensen til utflytende grenser er en av denne artikkelseriens vesentlige tråder.

Sammen med kritisk blikk på ”det opplyste samfunn” vil det forhåpentligvis avtegne seg en vev som knytter de ulike temaer og vinklinger sammen på en ryddig og oversiktlig måte. Vårt nye demokrati er ikke bare ungt, det er også uutviklet. Et lands suksess eller vellykkethet om man vil, kan måles i antall Nobelpriser, OL-medaljer, BNP og økonomisk bæreevne i finanskrisetider. Men den kan også måles i hvordan samfunnet forholder seg til de svake gruppene. Norge har et fattigdomsproblem av proporsjoner. Vi står i den paradoksale situasjon at samtidig som Norge regnes om et av verdens rikeste land, har vi verdensrekord i antall uføre og syke, samt påstått utsatte grupper av ofre for mishandling og omsorgssvikt. Offerideologi er blitt en solid vekstnæring. Mørketallene er som kjent alltid store. Samtidig ser vi hvordan samfunnet delvis fornekter overgrep begått av det offentlige i stor skala.

Bjarne Håkon Hansen Foto: Regjeringen

Hvordan henger dette sammen? Eller spurt på en annen måte: henger det sammen? I tur og orden vil vi ta for oss de tradisjonelle statsmaktene med hovedvekt på lovgivende, utøvende og dømmende makter. Rettsliggjøring vil være et sentralt tema, veksten i byråkrati og feilkildeøkende konsulentvirksomhet ett annet. Med overgang til hvordan beslutningssystemene ikke nødvendigvis er åpne og gjennomsiktige, men kanskje mer enn vi liker å tro og tenke, er avhengige av (eller enda verre: gjør seg avhengige av) fordyrende og fordummende mellomledd. Jeg har kalt det ”Bjarne Håkon Hansen – syndromet”. Offentlig hvitvask av korrupte tjenestenivåer er ett lite hyggelig tema i vårt nye demokrati. Ett annet tema vi vil forsøke å belyse er innflytelsen fra ”det organiserte Norge”, profesjonsforeninger med sine budsjetter til lobbyister, og mindre foreninger og pressgrupper. Med maktfordeling forståes en grunnlovshjemlet oppfatning av at de tre maktene skal være uavhengige. Presse og media kaller seg selv ”den fjerde statsmakt”. Vi skal se nærmere på hvor uavhengige og selvstendige man egentlig er på den fronten. I den forbindelse vil vi også ta for oss de nye mediene, hvordan internet utfordrer en delvis oppskrytt ytringsfrihet som kun beskytter systemmaktenes interesser, eller de etablerte medienes egne posisjoner. Når dette skrives (primo februar 2011) er ett av de hotteste nyhetsoppslagene ”mobbing på nett”, i særlig grad bloggere og twitrere. Vårt nye demokrati i et større perspektiv: hvilke forbilder har det bloggende og twitrende folk i våre politikere, byråkrater, dommere og journalister?

Som leseren allerede har forstått: det vil ikke mangle på kritiske perspektiver til hvordan vårt nye demokrati fungerer. Vi lever i en globalisert tidsalder med mye fokus på verdien av kulturelt mangfold. Dette er ikke ikke uproblematisk. Den ferske ”Maria Amelie – saken” illustrerer fenomenet ”de papirløse”. Men den illustrerer også medienorges ensidighet og fravær av proporsjoner og perspektiver utover egne politisk korrekte nettverk. Vårt fokus vil være på at ”personretten” er uutviklet når barn uten identitetspapirer havner i uforskyldte juridisk-rettslige gråsoner. Som barn og etter hvert som voksne. I tråd med våre intensjoner om å bidra med hva andre medier ikke ser eller vil se, ønsker vi å vise hvordan lovgivningen både nasjonalt og internasjonalt er mildest talt ufullkommen når det gjelder barn og foreldre.

Demokrati betyr som kjent folkestyre, men er det folket som styrer? Hvor lenge vil folkestyre være et plussord? Et viktig kriterium for å kunne kalle et samfunn for demokratisk er, utover valgordninger med representativitet som hovedregel, også at samfunnet er opplyst. I dette ligger forventning og krav om at kunnskap som gjør krav på gyldighet og som blir gjort gjeldende, virkelig er kunnskap og ikke ideologi eller dårlig skjult nytaleretorikk. Hva betyr egentlig ”kvalitetsreform”? Og hvorfor har mange av de nye departementskonstruksjonene haleheng som ”inkludering” og ”omsorg”? Det koster å lage nye logoer og tilpasse webdesign til alle de nye direktoratene og offentlig foretakene. Men også her er det tale om nye vekstnæringer man forestiller seg skal berike samfunnet og skape økt brutto nasjonal produkt.

Det skal ikke mye til for å bli kalt høyrepopulist i Norge. Det holder å være skeptisk til overfloden av kjønnsforskere og kriminologer. Norge har vist seg å være et attraktivt land for kriminelle. Narkotikasmuglere og tyveribander er ikke tungbedte om å komme hit når de får opplyst om den materielle standarden i norske fengsler. Norge har uforholdsmessig mange narkomane, vi har også en overflod av materiell velstand som kan virke provoserende på mennesker som ikke er så godt vante der de kommer fra. Terskelen senkes. Dette området er også sammensatt. I disse dager er innføring av Datalagringsdirektivet (DLD) en het potet med sine tvilsomme muligheter for misbruk av overskuddsinformasjon. Saken illustrerer forholdet mellom mulighetene for overvåking og kriminalitetskontroll til samfunnets beste på den ene siden og på den andre: hensyn til privatlivets fred.

Denne problemstillingen illustrerer andre grenseoppganger. Samfunnsmagasinet har tidligere publisert serier om Barnevern, om bruk og misbruk av retten, og om justismord. Som leseren vil merke seg er ikke eksemplene helt tilfeldig valgt. Forholdet mellom hensyn til den enkelte og hensyn til samfunnet eller gruppen av samfunnsindivider er viktig å identifisere. Når kommunesammenslåingsreformatorer (fælt ord) argumenterer for større enheter for å styrke rettssikkerhet og nærhet, f.eks i barnevernsaker, er det grunn til å stoppe opp. Byråkratiene vokser. Vi har fått en NAV-reform som opplagt ikke fungerer, verken for brukere eller ansatte. Posten, og dermed en viktig del av distriktsnorge og vesentlig infrastruktur, er bygget ned. Det kostet visstnok 200 millioner bare i konsulenttjenester og skifte av logo. Hvis ikke nettet bryter sammen vil dere få servert en ukentlig artikkel fremover. God lesning.

Fortsettelse følger.