En av de som i kjølvannet av tingrettsdommen (begge har anket og vi får en ny runde i lagmannsretten om inkje så brått) på nyåret oppkastet seg til jussekspert var Arbeiderpartiets generalsekretær Martin Kolberg: ”Denne saken viser at loven er lik for alle” med henvisning til at når selv stortingspolitikere som har sittet i presidentskapet kan bli dømt, ja da viser det at vi har et virkelig demokrati. Alle toet de sine hender. Ordningen som ble misbrukt er også avviklet. To som kan mistenkes for å ha sluppet billig unna er de to tidligere statsministrene Kjell Magne Bondevik og Gro Harlem Brundtland. Saken mot Bondevik ble henlagt etter ”bevisets stilling”, mens henleggelsen mot Brundtland  på grunn av foreldelse.

Når Økokrim valgte å tiltale for ”grovt uaktsomt bedrageri” og ikke ”forsettlig overtredelse”, kan grunnen være at foreldelsesfristen på 5 år lot Brundtland slippe unna. Med kortest mulig margin. ”Økokrim innledet etterforskning februar 2009, Brundtlands mulige straffbare forhold opphørte senest februar 2004”, skriver professor i skatterett Ole Gjems Onstad i en lesverdig kronikk i Dagens Næringsliv 12.01.11 med overskrift ”Forskjellsbehandling”. Så meget for prinsippet om likhet for loven. Fra George Orwells klassiker ”Animal Farm”, en allegori på den russiske revolusjon, kjenner vi uttrykket (oversatt): ”Alle er like, men noen er mer like(re) enn andre”.

Rettsstaten er ingen selvfølgelighet. I Festtaleretorikken hører vi gjerne om større åpenhet og når retten tar smilende i mot oss på sine åpne dager er det glansbildet av domstolene vi får servert. Prioriteringene, ankesilingen, og unndragelse av begrunnelseskrav er ikke tema når retten og dens profesjonelle aktører skal vise sine positive sider. Hensikten med denne artikkelen og serien den inngår i er å vise ande sider enn de offisielle, og ikke minst: mulige sammenhenger mellom ulike nivåer. Var det kun tilfeldigheter som gjorde at mer kjente politikere ble skånet? Eller gir nettopp slike symbolsaker – for medier og andre statsmakter – grunnlag for å antyde ”konspirasjonsteorier” som ellers blir fordømt og sett ned på.

I februar 2011 har det dukket opp en interessant sak hvor en tingrettsdommer er blitt anmeldt for seksuelle overgrep mot en mindreårig. Avisene melder at mistanken er styrket etter avhør av barnet, samtidig slipper tingrettsdommeren varetekt. Hvor logisk er dette? Han hevder hans tilnærminger var et ledd i en pågående forskning om ”den kriminelle hjernen”, men ingen har verifisert at hans aktivitet er godkjent av Forsknings Etisk Råd (FER), eller har noensomhelst akademisk forankring i form av institusjonell tilknytning. Så meget for kildekritikken, forskningen og veiledningen. Kriminalsaker er godt stoff i media, dekning av straffesaker har lange tradisjoner. Dekning av ”jussen som problem” har ingen historie utover Jens Bjørneboes kritiske artikler på 60-tallet. Problematisering av jussens gråsoner og utflytende diskurser hvor politikk og juss er sauset i hop av ansiktsløse byråkrater og karrieremindede statsadvokater, er sjelden vare.

For ca 100 år siden hadde ikke kvinner almen stemmerett. Kun avledede rettigheter i forhold til mannens status. I den opprinnelige pater-est regelen fra samme tidshistoriske epoke, var regelen en beskyttelse mot at menn skulle bli gjort ansvarlige for farskap etter utroskap, f.eks med tjenestepiker. Med de Castbergske børnelover ble barn og ugifte mødres rettsstilling endret. Ser vi på dagens pater-est – regel (Barnelovens § 3 med nye endringer etter ny ekteskapslovkonstruksjon) definerer loven far gjennom hans sivile forhold til mor. Fedre har altså ingen selvstendig tilknytning til barnet. Dette mener norske politikere og jurister er helt ok. Grunnregelen i Barneloven legitimerer en diskriminerende holdning som har betydning for barns rett til å kjenne sitt opphav. Nyere lovutredninger om farskap jukser med problemstillingene når de skal omforene behovene for sikker fastsetting.

Samfunnsmagasinet har tidligere publisert serier om Barnevern, og om Justismord og Bruk og misbruk av retten. For en dypere og bredere innsikt i rettsstatens saksganger og irrganger, veier og avveier, anbefales disse for å se større sammenhenger, samt innblikk i enkeltsaker. Som eksempel på et strukturelt problem (felles for svært mange enkeltsaker) vil jeg nevne en registrerbar tendens til at visse forhold i beste fall anses som ulovlige, men ikke blir sanksjonert som straffbare. Selvtekt betyr at man tar seg til rette, egenmektighet er et annet ord for det samme. I svensk rett er ”ägenmäktighet med barn” straffbart, her skiller man ikke mellom samværssabotasje og omsorgsunndragelse som i norsk rett. Men i Norge blir ikke engang omsorgsunndragelse påtalt, knapt nok registrert som anmeldelser for brudd på straffelovens § 216 (blir ny § 261 etter nye straffelovrevisjon), spesielt ikke når det ligger en barnelovsak i bunnen.

Slik er lov og rett fundert: en av foreldrene (det er prinsippielt like galt om det er mor eller far) slipper unna med grove brudd på både barnet og den andre forelderens rett til gjensidig kontakt. Dette skjer over en lav sko innenlands, det er liten politisk vilje til å sanksjonere brudd, tiltross for ikke altfor vanskelig identifiserbar demoraliserende holdning og praksis hos foreldreparter, profesjonelle aktører og myndighetsnivåer. Den samme tendens gjør seg gjeldende internasjonalt. Barnebortføring er meget pinlig for avanserte demokratier og rettsstater som Norge. Det er land som Norge, Sverige, Danmark og Tyskland som er verstingelandene, ikke land som Marokko, Iran og Tunis.

Da Norske myndigheter på øverste hold godkjente kidnappingsaksjonen mot barna til Khalid Skah og Anne Cecilie Hopstock (kjent som Skah-saken), var det ikke jussen som var viktigst. Leter man etter eksempler på at saker kan snus fullstendig på hodet av jurister, med assistanse av politikere og journalister i uskjønn forening, er Skah-saken et interessant studium. Man trengte en symbolsak for å motvirke inntrykket av manglende handlekraft. Når dette skrives sitter det to gutter i Slovakia og venter på far. Tommy Hoholm har vunnet omsorgen for barna i både norsk og slovakisk rett, men tvangsfullbyrdelsen er det så som så med. Han har personlig støtte fra justisminister Knut Storberget.

Hvor mye er denne støtten verdt når systemene er ineffektive, hvilket myndighetene umulig kan være uvitende om? I Skah-saken var det ingen rettskraftig avgjørelse, likevel aksjonerte man. Hvorfor kan man ikke gjøre det samme i Hoholm-saken hvor den rettslige legitimiteten er i orden? Norge har ratifisert Haag-konvensjonen av 1980 ”om sivile sider ved internasjonal barnebortføring”, men sitter på gjerdet når det gjelder innlemmelse HK av 1996 ”om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrding og samarbeid når det gjelder foreldreansvar og tiltak for å beskytte barn” i lovverket. Hvem er lovene laget for: folket eller juristene i sine værnede bedrifter?