![]() Oslo. Publisert 16.2.2011 Av frilansskribent Ole Texmo. (Arkivfoto: IMR) På nyåret 2011 kom dommen i saken mot de pensjonerte stortingsrepresentantene Anders Talleraas og Magnus Stangeland. De ble dømt for å ha mottatt uberettiget pensjon mot bedre vitende. Det var ingen formildende omstendighet at regler og praksis var uklare: som lovgivere burde de to være på høyden med virkningene av sine egne lover. Det er ikke vanskelig å være enig med et slikt resonnement. Men spørsmålet kommer: hvorfor ble kun disse to tiltalt og dømt, og hvorfor lød tiltalen på ”grovt uaktsomt bedrageri”? Talleraas og Stangeland var vitterlig ikke de eneste som hadde beriket seg på de meget gunstige pensjonsordningene stortingspolitikerne hadde sikret seg selv. En
av de som i kjølvannet av tingrettsdommen (begge har anket og
vi får en ny runde i lagmannsretten om inkje så brått) på nyåret
oppkastet seg til jussekspert var Arbeiderpartiets generalsekretær
Martin Kolberg: ”Denne saken viser at loven er lik for alle” med
henvisning til at når selv stortingspolitikere som har sittet i
presidentskapet kan bli dømt, ja da viser det at vi har et virkelig
demokrati. Alle toet de sine hender. Ordningen som ble misbrukt er også
avviklet. To som kan mistenkes for å ha sluppet billig unna er de to
tidligere statsministrene Kjell Magne Bondevik og Gro Harlem Brundtland.
Saken mot Bondevik ble henlagt etter ”bevisets stilling”, mens
henleggelsen mot Brundtland på grunn av foreldelse. Rettsstaten er ingen selvfølgelighet. I Festtaleretorikken hører vi gjerne om større åpenhet og når retten tar smilende i mot oss på sine åpne dager er det glansbildet av domstolene vi får servert. Prioriteringene, ankesilingen, og unndragelse av begrunnelseskrav er ikke tema når retten og dens profesjonelle aktører skal vise sine positive sider. Hensikten med denne artikkelen og serien den inngår i er å vise ande sider enn de offisielle, og ikke minst: mulige sammenhenger mellom ulike nivåer. Var det kun tilfeldigheter som gjorde at mer kjente politikere ble skånet? Eller gir nettopp slike symbolsaker – for medier og andre statsmakter – grunnlag for å antyde ”konspirasjonsteorier” som ellers blir fordømt og sett ned på.
Et unntak finner vi i en lederartikkel i Klassekampen (15.10.10) ”Juridisk splitt” med fokus på betydningen av internasjonal rettsliggjøring og påberopelse av menneskerettigheter i særdeleshet: ”Stadig flere jurister og konsulenter lar seg nå innrullere i tjeneste for organisasjoner, bedrifter, næringer og pressgrupper som krever rettigheter og som er villige til å bruke den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg for å overtrumfe politiske vedtak”. Ser man det! Motstanden blant fremtredende norske jurister mot å inkorporere eller transformere internasjonal rett til norsk rett, er dårlig skjult. Men vi vet lite eller ingenting om motivene? Er det en protest mot rettsliggjøringen? Norge har blitt dømt flere ganger i Strasbourg. Dette er mer pinlig enn norske jurister og myndigheter vil innrømme. Gjennomsiktigheten i rettspleien er et ikke-tema. Da Norge ble dømt 04.10.07 for brudd på rett til familieliv (artikkel 8), reagerte vel Strasbourg egentlig mest mot norsk retts måte å legge ”obiter dictum”, dvs ikke realitetsbehandlede forhold, til grunn for en avgjørelse hvor en far ble nektet samvær på grunnlag av ikke verifiserte påstander om seksuelle overgrep mot barna. Samt at Norge til tross for dommer mot seg i saker hvor menn urettmessig har blitt stemplet som overgripere, fortsetter å krenke ”uskyldspresumpsjonen” (artikkel 6.2). Det er på personrettens område (f.eks familiesaker og asylrett) Norge sliter med legitimiteten. Ikke så merkelig når vi ser hvordan barnelov og barnevernlov er konstruert og fungerer i praksis.For ca 100 år siden hadde ikke kvinner almen stemmerett. Kun avledede rettigheter i forhold til mannens status. I den opprinnelige pater-est regelen fra samme tidshistoriske epoke, var regelen en beskyttelse mot at menn skulle bli gjort ansvarlige for farskap etter utroskap, f.eks med tjenestepiker. Med de Castbergske børnelover ble barn og ugifte mødres rettsstilling endret. Ser vi på dagens pater-est – regel (Barnelovens § 3 med nye endringer etter ny ekteskapslovkonstruksjon) definerer loven far gjennom hans sivile forhold til mor. Fedre har altså ingen selvstendig tilknytning til barnet. Dette mener norske politikere og jurister er helt ok. Grunnregelen i Barneloven legitimerer en diskriminerende holdning som har betydning for barns rett til å kjenne sitt opphav. Nyere lovutredninger om farskap jukser med problemstillingene når de skal omforene behovene for sikker fastsetting. Samfunnsmagasinet har tidligere publisert serier om Barnevern, og om Justismord og Bruk og misbruk av retten. For en dypere og bredere innsikt i rettsstatens saksganger og irrganger, veier og avveier, anbefales disse for å se større sammenhenger, samt innblikk i enkeltsaker. Som eksempel på et strukturelt problem (felles for svært mange enkeltsaker) vil jeg nevne en registrerbar tendens til at visse forhold i beste fall anses som ulovlige, men ikke blir sanksjonert som straffbare. Selvtekt betyr at man tar seg til rette, egenmektighet er et annet ord for det samme. I svensk rett er ”ägenmäktighet med barn” straffbart, her skiller man ikke mellom samværssabotasje og omsorgsunndragelse som i norsk rett. Men i Norge blir ikke engang omsorgsunndragelse påtalt, knapt nok registrert som anmeldelser for brudd på straffelovens § 216 (blir ny § 261 etter nye straffelovrevisjon), spesielt ikke når det ligger en barnelovsak i bunnen. Slik er lov og rett fundert: en av foreldrene (det er prinsippielt like galt om det er mor eller far) slipper unna med grove brudd på både barnet og den andre forelderens rett til gjensidig kontakt. Dette skjer over en lav sko innenlands, det er liten politisk vilje til å sanksjonere brudd, tiltross for ikke altfor vanskelig identifiserbar demoraliserende holdning og praksis hos foreldreparter, profesjonelle aktører og myndighetsnivåer. Den samme tendens gjør seg gjeldende internasjonalt. Barnebortføring er meget pinlig for avanserte demokratier og rettsstater som Norge. Det er land som Norge, Sverige, Danmark og Tyskland som er verstingelandene, ikke land som Marokko, Iran og Tunis. Da Norske myndigheter på øverste hold godkjente kidnappingsaksjonen mot barna til Khalid Skah og Anne Cecilie Hopstock (kjent som Skah-saken), var det ikke jussen som var viktigst. Leter man etter eksempler på at saker kan snus fullstendig på hodet av jurister, med assistanse av politikere og journalister i uskjønn forening, er Skah-saken et interessant studium. Man trengte en symbolsak for å motvirke inntrykket av manglende handlekraft. Når dette skrives sitter det to gutter i Slovakia og venter på far. Tommy Hoholm har vunnet omsorgen for barna i både norsk og slovakisk rett, men tvangsfullbyrdelsen er det så som så med. Han har personlig støtte fra justisminister Knut Storberget. Hvor mye er denne støtten verdt
når systemene er ineffektive, hvilket myndighetene umulig kan være
uvitende om? I Skah-saken var det ingen rettskraftig avgjørelse, likevel
aksjonerte man. Hvorfor kan man ikke gjøre det samme i Hoholm-saken hvor
den rettslige legitimiteten er i orden? Norge har ratifisert
Haag-konvensjonen av 1980 ”om sivile sider ved internasjonal
barnebortføring”, men sitter på gjerdet når det gjelder innlemmelse
HK av 1996 ”om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrding og
samarbeid når det gjelder foreldreansvar og tiltak for å beskytte barn”
i lovverket. Hvem er lovene laget for: folket eller juristene i sine
værnede bedrifter? |
|
NETTMAGASINET SFM.NO. (SAMFUNNSMAGASINET) |