Av Ole Texmo

Oslo - sfm.no. Publisert 6.1.2008. (Med enerett Samfunnsmagasinet)

De fagene som har størst innflytelse og betydning for barnevernets virksomhet er Juss og Psykologi. Dette gjelder på alle nivåer – i teori og praksis. Det er juristene som lager lovene; det er deres tenkning som i hovedsak gjennomsyrer retts- og forvaltningspraksis, som danner mønster for forståelse og regulering av konflikter. Jussen har som fag betraktet sine klare begrensninger, noe juristenes egne organer delvis vedkjenner seg. Derfor anliter de seg på psykologer. Som om denne profesjonen besitter den nødvendige menneskekunnskap som skal til for å fatte forsvarlige beslutninger samt følge opp og undersøke hvordan praksis virker. Å fraskrive seg ansvar er en viktig del av den juridiske ekspertise.

Språk med liten eller ingen mening

Fag defineres gjennom metode og måten kunnskap produseres. Verken jussen eller den del av psykologien vi forholder oss mest til, den kliniske psykodynamisk orienterte psykologien, kan strengt tatt vise til metode som står for målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet, kriterier som må være oppfylt for å kunne vise til kunnskap. Jussen har sin ”gjeldende rett” og psykologene sine selvforsikringer basert på forestillinger om ervervet klinisk intuisjon og evne til å foreta skjønnsmessige vurderinger. Men ingen av disse fagene evner å definere hva skjønnet består i, hvilke tilfeller skjønnet anvendes på, f. eks når man mangler relevant kunnskap eller grenseoppgangen mellom kunnskap og myter er uklar. Slik mystifiseres jussen og psykologien, pakket inn i et språk som gir liten eller ingen mening.

Mangel på systematikk og elementær oversikt og evne til å formidle vitenskapelige størrelser som understreker hva som måles og hvordan måleinstrumenter kan inneholde feilkilder, hvordan tolkninger og skjevhet i utvalg, mangel på kontrollgrupper mv, fører til at når jurister og psykologer underviser sosionom- og barnevernpedagogstudenter som senere skal utøve psykonomiet, har de ingen egentlig kunnskap å formidle. Legitimitetskrisen i barnevernet er formidabel. Produksjon av faglitteratur bærer preg av mangel på presisjon i hvilken kunnskap som søkes og hva denne skal brukes til. Med mulig unntak for de rettferdiggjørende strategier som immuniserer mot kritikk og opprettholder mytene om det fortreffelige barnevernet og foreldrenes omfattende svikt. Hvert fjerde barn utsettes for omsorgssvikt sier Kari Killen, men hvor er det empiriske grunnlaget? Hvor er kontrollgruppene i undersøkelsene?

- Konstruerer en virkelighet

Mangel på faglige ferdigheter hos jurister og psykologer genererer feiloppfatninger hos psykonomene. Juristenes rettskildelære som er deres ”metode” gir ingen anvisninger på hvordan vedtak og rettsavgjørelser kan etterprøves mot erfaring. Psykologene på sin side bygger på selverklærte myter om at læring kommer med en ikke nærmere definert erfaring. Begge fagene har stor tro på egen dømmekraft, men mangler begreper for både å kunne stille opp metoderegler som kan sjekke om vedtak og rettsavgjørelser oppfyller intensjoner i lov og dom. Beslutninger er viktige former for utøvelse av makt og myndighet, men mulighet for å kontrollere ivaretakelse av omsorgsbehov undergraves. Fordi man mangler metodisk verktøy som tilfredsstiller vitenskapelige krav. Rettferdiggjøring er viktigere enn begrunnelseskrav.

Jurister og psykologer kommer sjelden i profesjonskamp. Deres samforstand skriver seg fra en felles interesse i å tilpasse behovet for immunitet i forhold til barnevernets vedtak og avgjørelser. Eller som en av barnevernets mest lojale fagpersoner, psykolog Elisabeth Bache-Hansen uttrykker: ”konstruere en virkelighet som rettferdiggjør det valgte beslutningsalternativet”. Kart og terreng snus på hodet. Jurister er eksperter på å tilrettelegge og administrere forskyvninger og omforeninger. Det er ingen tilfeldighet at ”status quo” er den mest virksomme faktor i mange saker. Psykologenes tilknytningsteorier er tøyelige. Hva som skjer under tiden; hvordan saker og ting utvikler seg, fanges ikke opp. Minst av alt hvordan ulike faktorer virker inn på beslutningene. Kunnskap og omsorg er underordnet.

Sakkyndige spiller på følelser

Med henvisning til ”barnets beste” kan innhold bestemmes utfra systemhensyn, begreper omforenes etter behov. Systembetingelsene ligner på strukturen i de hersketeknikkene Ingjald Nissen beskrev i sin bok ”Psykopatenes diktatur”. Nissen beskrev 9 hersketeknikker som senere har blitt stjålet av feministene Berit Ås og Harriet Holter og tilskrevet menn. Det jobber imidlertid mange kvinner i barnevernet.  Anvendt i den personlige profesjonsutøvelse og på institusjonsnivå i ”psykonomenes demokratur” hvor legalitetsprinsippet kun hører hjemme i juss-doktorenes disputaser, gjenfinner vi størrelser som Isolering, Skyldskaping, Dobbeltkommunikasjon, og Mystifisering (Holter) og Usynliggjøring, Latterliggjøring, Tilbakeholdelse, Fordømmelse uansett hva du gjør, og Påføring av skyld og skam (Ås).

Ingjald Nissens beskrivelser som Holter og Ås har brukt til sine formål, er med modifikasjoner temmelig universelle. ”Psykopaten” beskrives oftest i sammenhenger som familiekonflikter, men ser vi på karakteristikkene er det ikke vanskelig å kjenne igjen flere trekk fra f. eks hvordan sakkyndige opptrer: ”alltid i kamphumør, spiller på følelser, suggererer og intrigerer; forbyr omtale av ømtålige spørsmål samtidig som man skaffer seg beundring og får sentral rolle; forventning som imøtekommes fremkalles av ny forventning og det skapes usikkerhet om en blir fornøyd, med tilhørende skyldfølelse; den herskesyke aktiverer usikkerhetsfølelse, bringer andre inn i egne konflikter og sørger for at andre blir psykisk avhengige av en selv”. Noen som ser mønsteret i barnevernets hersing med familier?

Mystifiserende psycho-babble

Zygmunt Baumann hevdet at moderne teknologi og logistikk var en viktig forutsetning for gjennomføring av Holocaust. For at det administrative apparatet skulle fungere måtte avstanden til ofrene opprettholdes med avanserte byråkratier. Vi trenger ikke trekke sammenligningen lengre. Parallellen er klar nok. Nazismen anlitet seg på psykiatere for å legitimere sin rasisme. I vårt samfunn har vi psykologer som villig uttaler seg om påståtte arvelige defekter som gjør foreldre uskikket til å ta seg av sine barn. ”Den sosiale arven” er blitt et begrep som opprettholder myter som nødvendiggjør barnevernets inngripen i generasjon etter generasjon. Samtidig usynliggjøres det paradoksale i at behandling og utredning som sysselsetter mengder av psykonomer, egentlig ikke er ment å ha noen virkning.

Juristenes ufølsomhet kan forklares med at menneskelige spørsmål strengt tatt ikke er juristenes bord. Men hva med jussen selv? Hvor er juristenes behov for å etterprøve sine egne beslutninger forankret? Behovet for å lære av erfaring. Psykologi kan være så mangt. Vi har mange ulike retninger. Kognitiv psykologi som vesentlig dreier seg om sansning, hukommelse og påvirkning er interessant for å etablere utredningskompetanse. Vitnepsykologer som kan kartlegge utsagns oppkomst og utviklingshistorie burde være etterspurt. Men rett og forvaltning sverger til klinikernes mystifiserende psycho-babble. Lukket rett skal angivelig beskytte barna, men dekker til systemovergrepene ingen skal få vite om. Unntatt ofrene påført skyld og skam. Barnevernet rekrutterer sine avhengige.