Av Ole Texmo

Oslo - sfm.no. Publisert 11.02.2008. (Med enerett Samfunnsmagasinet)

Norge har ratifisert flere internasjonale konvensjoner og senere gjort dem til norsk lov gjennom såkalte inkorporasjoner. Dermed er Norge forpliktet av både den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og FNs konvensjon om barnets rettigheter som gjennom vedtak av 1999 og 2003 har rang av overordnet lovgivning. Men i hvilken grad blir de folkerettslige prinsippene Norge later til å ville ha som sine egne lovregler bindende i praksis? Hvilken funksjon har de og hvordan blir de etterlevd? Er konvensjonene mer enn bare fine ord på et papir, forfattet av jurister som er eksperter på ansvarsunndragelse, vedtatt av politikere som vet hva som tar seg pent ut?

Fradømmes mulighet for gjensidig kontakt

At regelverket er bindende betyr at enkeltbestemmelser beskytter borgerlige rettigheter til f.eks. familieliv og privatliv – artikkel 8 i EMK. Dette er kan hende den oftest påberopte bestemmelsen fra foreldrehold i saker som berører barn og foreldre. Norge forplikter seg til å respektere retten til familieliv, men Fy-nemnd og retten fradømmer i mange tilfeller foreldre og barn muligheten for gjensidig kontakt. Når det skal avgjøres om retten krenker artikkel 8 og evt. også andre bestemmelser om f.eks. effektiv og rettferdig rettergang (art 13 og 8 respektive), trer juristeriet i verk. Foreldre som taper en barnevernsak i det norske systemet må uttømme alle rettsmidler for å oppfylle formkravet om å få en klagesak behandlet.

Men nåløyet er smalt. Kun få saker slipper gjennom. Av familiesaker vi forholder oss til i denne serien er det vesentlig barnevernsaker hvor resultatet er brudd i kontakten mellom foreldre og barn. Men også barnefordelingsaker og saker med utspring i systemovergrep mot barn under opphold på barnehjem finner veien til Strasbourg. Alle disse sakene blir silt gjennom et system som ikke tillater alle legitime saker å bli prøvd da belastningen på domstolen ville sprenge kapasiteten. Kriteriene som brukes for å sile sakene er ikke offisielle, men en sak må utvilsomt ha en prinsipiell betydning utover forholdene i den enkelte sak skal den taes opp til doms. Dette berører særlig EMDs symbolfunksjon som overordnet veileder i lov og rett for de nasjonale lovsystemene.

Staten gjorde ingenting for å reparere skader

Rettskildevirkningen som veileder for gangbar juridisk argumentasjon generelt for sakstypen og spesielt for det enkelte saksforhold, må skilles fra rettskraftvirkningen. Det er her juristeriet settes i gang. I sine doktorgradsavhandlinger og fagbøker skriver norske jurister på høyeste akademiske nivå som om den norske stat har en opplagt forpliktelse til å gjenopprette en erkjent krenkelse når og hvis Norge blir dømt i Strasbourg. At en skade skal repareres, særlig når øverste domstol har sagt sitt, virker logisk. Men juristene har et begrep kalt ”umulig” som kan benyttes når systemets evne og vilje svikter. Alternativt fortolker de rettsplikten i ly av uttrykksmåten ”så langt som mulig”. I den mest kjente og symboltunge norske saken hittil i barnevernhistorien, Adele Johansen vs Norway, vant Adele mot staten i 1996 etter å ha blitt krenket av myndighetene tilbake i 1989 da barnet ble tatt fra henne.

Men den norske staten gjorde ingenting for å reparere skadene, verken for mor eller barn. Tvert imot undergravde de mulighetene for å gjenopprette kontakten. Denne malpraksis er glatt underslått av alle juridiske forfattere som delvis har bygget sine karrierer på lite meningsbærende tekster om virkningene av EMK på barnevernrettens område. Om rettskraftvirkningen av dommen i Johansen vs Norway heter det bl.a. at det kun er det opprinnelige vedtaket i det daværende utvalget for sosiale saker (pr 1990, før Fylkesnemnda ble etablert) som er gjenstand for kritikk av EMD, ikke de etterfølgende rettsavgjørelser som stadfester vedtaket om å ta fra moren hennes datter. Vilkår for å få en sak prøvd i EMD er at alle rettsmidler er uttømt, herunder anke til topps i det nasjonale rettssystemet.

Norsk rettsapparat hever seg over EMK

Er det da logisk at det er det første vedtaket og ikke den rettskraftige dommen som avsluttet saken nasjonalt som blir gjenstand for kritikk? Norge ble faktisk dømt i denne saken for å ha krenket retten til familieliv gjennom fratakelse av foreldreansvar og samværsrett. Likevel mener fremtredende jurister at Adele Johansen ikke hadde rett til kontakt med sitt barn, minst av alt å virkeliggjøre foreldreansvar og omsorg for barnet. Norske jurister er systemlojale inntil det selvutslettende. ”Barnets beste” forståes slik: Fordi man ikke kan anvende et tilbakeskuende perspektiv i saken kan heller ikke hensynet til reparasjon av krenkelsen. respekteres. Slik undergraves respekten for EMD og muligheten for å gjenopprette krenkelser:

I Norge sitter det en mengde jurister som snakker fint og flott om respekt for lov og rett, men som ikke går av veien for å undergrave tilliten til logikk og sunn fornuft. Alle saker i Strasbourg blir avgjort på grunnlag av vurdering av fortidige handlinger. Men i det norske rettsapparatet hever man seg over EMD. I den andre runden i Adele Johansen-saken, da norsk barnevern ville ta fra Adele foreldreansvaret for å kunne bortadoptere barnet, ville man selvsagt snakke minst mulig om konsekvensene av dommen fra 1996. Men problemstillingen var ikke til å unngå: Hvordan skal et vedtak og senere dom om å ta fra Adele foreldreansvaret og dermed muligheten for kontakt med barnet sitt overhodet legitimeres? Løsningen for juristene finnes i ”barnets beste” – mantraet som ikke trenger nærmere begrunnelse.

Norge har hittil nektet å ta kritikk

Når tiden har laget alle sår kan det insensitive juristeriet slå fast at man ikke må risikere et nytt menneskerettighetsbrudd ”for å legitimere det første”. Minus pluss minus gir pluss. Retten får alltid rett, også når den tar feil. Man skal være klar over slike forhold når man vurderer å investere tillit til systemet og påberoper seg folkeretten. Barnekonvensjonen sies også å være bindende, men hvordan skal bestemmelsene følges opp? Fins det effektive sanksjoner mot brudd på bestemmelser om ”liv og helse; skolegang og utvikling; deltakelse og innflytelse; omsorg og beskyttelse”? Kan vi f.eks overlate til barnevernet, fylkesnemnd og rettsapparat å administrere beskyttelsen av våre rettigheter, herunder også hensynet til våre barn. Erfaringer tyder på at systemhensyn har forrang.

Klageadgangen rekrutterer en mengde jurister. Plakat-saken vi omtalte i forrige del skal til Strasbourg. Det samme skal ventelig det stort anlagte gruppesøksmålet mot barnevernet som hittil har rekruttert flere hundre familier, når saken er blitt avvist i det norske rettsapparatet. EMK-jussen handler bl.a om forholdet mellom nasjonal lovgivning og folkeretten. Norge har hittil nektet å ta kritikk, heller ikke når det gjelder uskyldspresumpsjonen (art 6.2) hvor Norge er dømt flere ganger. Falske overgrepsanklager har fritt spillerom, også i barnevernsaker. Parallelle internt selvmotsigende rasjonalere med ulike beviskrav eksisterer side om side. Gitt at saksøkerne som representerer gruppesøksmålet har rettslig interesse iflg. tvistegjenstanden som uttrykker påberopte krenkelser, kan det bli en drøy lærepenge å vente 8-9 år til et eventuelt utfall gir dem ”rett” men ingen barn tilbake. De folkerettslige tekstene er utformet av jurister.