Publisert 10.10.2025
Illustrasjonsfoto: AI/Sfm.no
Av Ole Texmo
Grunnleggende spørsmål. Juss, medisin og vitenskap. Respekt for lov og rett. Opplegg for serien. Saker, ting og tematisering. Holdninger og kultur. Lavt prioriterte rettsområder. Språket først og sist. Forankring og utdanning. Retten kan ikke se. Floskler eller begreper?
«Medisin er ingen eksakt vitenskap» tordnet daværende førstelagmann Hans Flock i Frostating lagmannsrett i sin rettsbelæring tilbake i 1994 under den berømte Bjugn-saken. Den tiltalte Ulf Hammern måtte etter dommerens oppfatning opplagt være skyldig. Men den rettsoppnevnte medisinsk sakkyndige avga en uttalelse som ikke ensidig kunne felle tiltalte. Strengt tatt var det ingen beviser i saken, men dommerpanelet bestående av jurister var ikke i tvil. Medisineren avga en uttalelse med forbehold, med uttrykk som «kan ikke utelukkes», tilpasset det juristiske språket, men med åpning mot frifinnelse da jo som kjent tvilen skal komme tiltalte til gode.
Når vi nevner denne episoden fra 1994 her innledningsvis på en ti deler lang serie om lov og rett pr 2025, er det fordi utsagnet til Hans Flock, «gråskjeggen fra Bjugn-saken», er interessant av flere grunner. Ikke fordi vi tror Hans Flock, senere Høyesterettsdommer, er spesielt begavet, men fordi han ikke usannsynlig ble skuffet over det forbeholdne i medisinerens sakkyndiguttalelse. Og for vårt anleggende her: Kanskje mente og mener jurister som Hans Flock at jussen er en eksakt vitenskap. Selv om det ikke fins beviser i en sak, ikke faktum som kan underbygge jussens forståelser. Selv om retten ikke kan se. Men hvor selvbildene hos jussens utøvere er grandiose.
Da er vi i gang med en ny artikkelserie på 10 deler som vil strekke seg utover høsten fram mot jul. Planen innebærer ukentlige seriedeler med eget innhold og tematikk som dels går igjen i flere deler og dels gjennom hele serien. Vi kaller det for grunnleggende spørsmål som for noen lesere kanskje kan virke uærbødige, både form og innholdsmessig, men som like fullt må stilles: For eksempel om jussen er rett navlet. Mer ærbødig uttrykt: Er jussen som praktiseres i retten og på andre arenaer etterrettelig og fornuftsbasert. Eventuelt også vitenskapelig forankret da jo Universitetsloven krever at det som skjer på universiteter hvor også jurister utdannes, i ett og alt skal være vitenskapelig.
Det er ikke første gang vi skriver om lov og rett; om rettsapparat og justisvesen. Noen temaer har vi også nevnt før. Av sakskomplekser har vi skrevet om NAV-skandalesaken (jfr. tidligere serier og deler). I del 5 skal vi ta for oss den offisielle versjonen av hvordan skandalen skal forstås, med hovedvekt på den offentlige utredningen kalt «Blindsonen» (NOU 2020:9). Overskrift på serien er som man forstår ikke tilfeldig valgt. Et enkelt googlesøk på uttrykksmåten «retten kan ikke se» viser ca. 40 000 treff. Vi har ikke sjekket alle referansene, da hensikten var å se i hvilket omfang uttrykket er i bruk, opp til våre dager. Vinklingen her er dels at lov og rett på ulike nivåer, også i utdanningen, har vært opptatt av språk, og mer konkret av «juridisk klarspråk» som blir hovedtema for del 2.
Vi har også skrevet en del om familiesaker. Vinklingen denne gang er «Foreldretvistparadokset», om påvisning av tilrettelagte motsetninger. Poenget vårt er ikke å fremme rettspolitiske synspunkter på et betent område. Men å vise eksempel på et lavt prioritert lovområde, lik den velferdsrettslige forståelsen og fortolkningen på et annet lavt prioritert område som trolig må ha vært delaktig i NAV-skandalesaken. På slike lavt prioriterte områder kan det danne seg (vrang)forestillinger som trolig sitter i systemaktørenes forståelse av systemkodeksen. Når feilene blir for åpenbare, skrives de ikke sjelden over på tapsobjektene i et dels ufrivillig klientsamfunn. Sådan er jussen også.
I 2005 fikk vi ny Tvistelov. Det skulle bli enklere og billigere å bruke rettsmidler. Det motsatte kan synes å ha skjedd. Hva er forklaringen, gitt at det går å finne ut hvorfor og hvordan intensjonene med en stor og omfattende lovrevisjon kan slå feil. «Rettsreformer for hvem» spør vi i del 6. Den digitale revolusjon har også inntatt lov og rett. I del 4 tar vi for oss bruken av Kunstig Intelligens (KI) i lov og rett. Om språkmodeller, anvendelsesområder og hvordan moderne KI-generative strategier kan både brukes og misbrukes. Av ulike aktører. Ikke bare av lovens menn og kvinner. Men også av klientsamfunnet. Problemet er ikke nytt. For vel 20 år siden sa jeg «velkommen til copy and paste – samfunnet». Nå brukes KI i hytt og pine. Nåde den som forsøker å tenke selv.
Hva betyr dette for rettspleien? Og for det rettssøkende publikums oppfatninger om lov og rett? En tematikk som vil bli behandlet i flere seriedeler og utfra ulike vinklinger er bevis og tilliggende begreper. Hva er egentlig fri bevisbedømmelse spør vi i den planlagte progresjonen i seriens del 8 hvor vi, i forlengelsen av del 6 tar for oss hva som har skjedd med ankesiling og systemhensyn. I den sammenheng skal vi også se på «Høyesteretts roller» (del 7). Rekkefølge på seriedelene kan bli revidert ettersom serien skriver seg fram. Bevisbyrde og tvilsrisiko er en del av denne konteksten, da jussen ikke ser ut til å ville være like klar. I all fall ikke på alle områder. «Så langt det passer».
Da er vi tilbake til språket og spørsmålet om det juridiske språket alltid gir mening. Hvor klart og tydelig er jussen uttrykt? Hva betyr det at retten ikke kan se? Er dette en måte å formidle et syn på at visse spørsmål med tematisering både skal og må retten rett og slett ikke bry seg med og heller ikke bry seg om. Heve seg over. Uttrykksmåten er så utbredt og for denne leser i de kontekster jeg har sett det brukt så lite meningsbærende, at det foreligger sterke grunner (ikke kun særlige grunner, en annen floskel) til å anta at det foreligger en over- eller også underliggende arroganse. Eventuelt bak eller på siden. I blindsonen kanskje. Dypt rotfestet i kultur og tradisjon.
Jussens finesser fremstilles som nådegaver for de innvidde som heller ikke internt behøver å gjøre rede for sitt stammespråk, for sine kodekser og subkulturer. Var jeg uærbødig nå? At jurister i liten grad bryr seg om hva lekfolket mener om såvel språk som rettslige og andre begrunnelser, har jeg erfart i mange sammenhenger. Serien «Når advokaten tar saken» fra 2024 har neppe åpnet øynene for advokatstanden. Eller de som grunnleggende er ansvarlige for advokatenes kunnskapsgrunnlag og etikk. At juristene selv kan forårsake eller også bidra til skade, samt skape mer avstand til klientsamfunnet og forakt for konkret påvisning av justisfeil. I del 3 allerede ser vi på nytt på advokatetikken. Med et ferskt eksempel på hva både bransje og fag synes er viktig og uviktig.
«Hvem skal definere advokatetikken?» var overskriften på et åpent seminar ved Universitetet i Oslo, Det juridiske fakultet. Jeg kan røpe såpass allerede at det verken er faget (f.eks etikkfaget) eller jussen selv, gitt at den gir mening, som skal definere, men allerede posisjonerte yrkesgrupper. Uten at faglige kriterier er viktige. Mer om dette senere. Med fokus på hva Universitetet velger å målbære av ideologi og hvordan man blir møtt når man forsøker å presentere fagkunnskap (les: etikk). Hvis etikken overlates til advokatforeningen, blir det aldri greie på hva som er moralsk relevant, i eller utenfor jussen. Det skjønner man enten ikke, eller man vil ikke se.
Valget av denne vinklingen henger sammen med et fokus på hva utdanningen legger til grunn. Profesjonelle aktører i rettsstaten har sine bakgrunner i yrkesmiljøer, men grunnleggende er holdningene og kunnskapen fra studiene med å forme dem. Kulturen og kodeksen, ikke bare forståelsen av rettsreglene og deres oppbygning, men vel så viktig normene for hva man tar på alvor og hvordan man kan se bort når det passer seg. På kjøreskolen lærer man om blindsonen og hvordan man kompenserer for dødvinkelens begrensninger ved å snu hodet og kontrollsjekke om det er noe eller noen man bør være obs på. Hva lærer man på de juridiske fakultetene for å kompensere for manglende synsvinkler? Hvordan oppdager man kompetansesvikt?
Dette og flere spørsmål vil vi stille og forsøke å finne ut av. Per Liland (se Justismordserie del 1 fra 2007) sa det slik: «De visste hele tiden at det var feil». Vi skal ikke finne opp alt kruttet på nytt men minne om at vi har beskrevet ulike tilstander i Rettsnorge før, fra den første i 2007 og framover i tid. Nederst i denne artikkelen finner leseren link til oversikter. Det skader neppe å lese seg opp på noen av disse fortsatt aktuelle seriene. Med temaer, både for konkrete saker og sakstyper og for mer overordnede, såkalt prinsipielle spørsmål. Hvorvidt tilstandene i norsk lov og rett har blitt bedre på de snart 20 årene vi har fokusert ulike temaer og tendenser, kan være et åpent spørsmål. Så langt.
Vi mottar selvsagt tips og kommentarer fra leserne, og antyder her kun noen temaer vi uansett kommer til å kretse rundt og forsøke å bestemme nærmere. Vi skulle ikke behøve å si det, men vi er i bunn og grunn tilhengere av rettsstaten. Når dette sies er det fordi det ikke er populært med kritikk (les: undersøkelser av grunnpremisser) av rettsstatens ulike innretninger. Media er i hovedsak servile, dvs. underdanige og kritikkløse, og later til å godta hva som helst når det kommer fra retten og er formulert av en jurist. Hva medias unnfallenhet skyldes kan være så mangt. Kunnskapssvikt er en forklaring, feighet og frykt for represalier en annen. Retten stadfester med jevne og ujevne mellomrom pressens kildevern, en mye oppskrytt innretning, slik at man slipper å gjøre rede for kilder og premisser. Er dette gjensidig avhengighetsskapende kan man spørre.
Kan vi stole på jussen og juristene? En fremtredende jurist, nyvalgt rektor ved Universitetet i Oslo, Ragnhild Hennum, professor i kvinnerett, uttalte seg slik om samtykkelov på strafferettens område: «Mitt ønske hadde vært at vi ga jussen mindre plass i den offentlige debatten om voldtekt». Hvordan er dette ment og hvordan skal vi tolke det? Gjelder det kun offentligheten, og hva med retten? Stoler hun ikke på at jussen med sine krav til beviser, iallfall i strafferetten, og iallfall på papiret, vil dømme flere menn? Hva må jussen eventuelt vike for? Jussen og dens utøvere har endel forklaringsproblemer vi skal komme grundig tilbake til utover høsten.
Ole Texmo
Kilde: Klassekampen lørdagsintervju med Ragnhild Hennum, 10. mai 2025, side 38-40
Link til oversikt artikkelserier hvorav mange har problematisert ulike sider av lov og rett: https://sfm.no/oversikt-over-serier/
