Publisert: 29.7.2026
Foto: Privat
Utgangspunktet for pensjonsreformene kan spores tilbake til anbefalinger fra OECD og den internasjonale debatten om bærekraften i offentlige pensjonssystemer. I OECD-rapporten New Orientations for Social Policy (1994) argumenteres det for reformer som kan redusere veksten i offentlige trygde- og pensjonsutgifter. Flere europeiske land fulgte opp med pensjonsreformer, blant annet Frankrike, Tyskland og Italia. Sverige innførte en omfattende reform rundt år 2000, mens den norske pensjonsreformen tredde i kraft i 2011.
Et sentralt synspunkt er at utviklingen må ses i sammenheng med EUs økonomiske politikk, og ønsket om mer harmoniserte pensjonssystemer i Europa. Kritikken går ut på at land med relativt gode offentlige pensjonsordninger gradvis må presses mot et lavere ytelsesnivå, samtidig som det legges større vekt på privat pensjonssparing i finansinstitusjoner for å gi bankene en styrket kapitalforvaltning ved eventuelle senere bankkriser. Og det begrunnes med behovet for å styrke finansmarkedene og sikre langsiktig økonomisk stabilitet. Euro Plus-pakten fra 2009 (etter finanskrisen) trekkes ofte frem som et eksempel på en slik politisk retning, selv om Norge ikke er bundet av denne avtalen.
Det vises også til EØS-avtalens mål om et mest mulig ensartet regelverk mellom EU- og EØS-landene (EØS-lovens art 1 og art 105). Over tid kan bidra til at land med relativt sjenerøse pensjons- og trygdeordninger blir utsatt for et politisk press om å tilpasse seg utviklingen i resten av Europa. Av denne grunn mistet pensjonistorganisasjonene forhandlingsretten ved trygdeoppgjør. Konsekvensen er at pensjoner og andre trygdeytelser gradvis svekkes i kjøpekraft. Dette er en side av pensjonsdebatten som etter manges mening får for liten oppmerksomhet i den offentlige debatten. Og spesielt det faktum at prosentvise trygdeoppgjør øker forskjellene blant pensjonister urovekkende mye.
Det at partiene bindes med forlik (utenom ordinære stortingsvalg), medfører at velgerne fratas muligheten til å kunne stemme på partier som kunne hatt en programpost om forbedrede pensjoner. Bondevik II-regjeringen – med støtte fra Fremskrittspartiet – er ansvarlige for utredningen av den norske pensjonsreformen: Pensjonskommisjonen ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 30. mars 2001, hvor Sigbjørn Johnsen ble oppnevnt til å lede kommisjonen bestående av til sammen 21 personer. I perioden 2001-2005 var det Bondevik II-regjeringen – med støtte fra Fremskrittspartiet som satt med regjeringsansvaret.
Utredningen om et nytt pensjonssystem ble lagt frem av Bondevik II-regjeringen den 13. januar 2004 i NOU 2004:1 – Modernisert folketrygd. Bondevik II-regjeringen er med andre ord ansvarlige for grunnlaget for pensjonsforliket i 2009. Med bakgrunn i NOU 2004:1 inngikk følgende partier et «forlik» om ny pensjonsreform i 2009: Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre sto bak det forliket. Pensjonsreformen ble behandlet og vedtatt i Stortinget den 05 juni 2009. Partiene på Stortinget ble enige om at pensjonsreformen måtte gjennomføres gjennom et bredt forlik – for å unngå stadig endringer ved regjeringsskifter.
I tråd med OECD-anbefalingene ble det frem lagt som en sparereform (blant annet med levealdersjustering og «0,75%-regelen). Ved avstemningen i Stortinget stemte Fremskrittspartiet imot pensjonsreformen – fordi de ville at «alle skal bli minstepensjonister» (Kilde: Fremskrittspartiets forslag gjengitt i NOU 2004:1). Fremskrittspartiets forslag til pensjoner var med andre ord mye dårligere for de fleste enn det vedtatte forliket med de øvrige Partiene. Pensjonene ble regulert, med fradrag av 0.75% jf forliket fra 2011 til og med 2019.
Takket være et imponerende forarbeide fra Pensjonistforbundet og SAKO-organisasjonene, ble «0,75-regelen skrotet» i 2020, og man fikk en midlertidig løsning med gjennomsnitt av lønns- og prisvekst. I 2021 fikk Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet flertall for modellen med «gjennomsnitt av lønns- og prisvekst» ved trygdeoppgjørene. I partiprogrammet til Fremskrittspartiet i 2005 og 2009 – sto det også at Fremskrittspartiet ville (vil) gjøre «alle til minstepensjonister» og «at de som ville ha mer i pensjon måtte ordne det selv» (dette er helt i tråd med intensjonene i EuroPluss-pakten). Fremskrittspartiet stemte mot levealdersjusteringen i 2009. Nytt pensjonsforlik i 2024 – frem til og med 2034.
Både pensjonsforliket 2009 og i 2024 ble det vedtatt – uten at velgerne fikk noen mulighet til å ta stilling til reformene ved Stortingsvalg et nytt «forlik». I 2024 ble pensjonsreformen fra 2011 som nevnt justert: Grunnlaget ble lagt i NOU 2022:7 – Et mer rettferdig pensjonssystem. Følgende partier inngikk et nytt «pensjonsforlik»: Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne, Senterpartiet og Arbeiderpartiet bestemte da at fra 2024 til og med 2034 (etter stortingsvalget i 2033) skal hovedtrekkene i pensjonsreformen fra 2011 videreføres. Bare at nå skal pensjonene reguleres av et gjennomsnitt av lønns- og prisvekst. Det betyr at i alle år som lønnsveksten er høyere enn prisveksten vil pensjonistene fortsette å tape kjøpekraft.
Partiene Rødt og Fremskrittspartiet stemte imot forslaget (2024), hvor hovedbegrunnelsene for det er at de mente at de med de laveste pensjonene kommer for dårlig ut økonomisk (dette ble også i utgangspunktet hevdet fra Sosialistisk Venstreparti – men valgte å følge forliket). Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti var/ er altså ikke imot underreguleringsregiment, med bruk av «gjennomsnitt av lønns- og prisvekst», men de mente at minste ytelsene er for lave.
Rødt stemte derimot for at grunnbeløpet i folketrygden skal reguleres i samsvar med lønnsveksten. På Høyres hjemmeside kunne man lese – frem til Ine Eriksen Søreide ble partileder (2026), sitat: «(Høyre) sørget for bred enighet. Høyre spilte en sentral rolle da det ble enighet mellom Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre, KrF, SV og MDG om et nytt pensjonsforlik i Stortinget i 2024».
Det er altså Høyre som er hovedarkitekten på pensjonsforliket som gjelder fra 2024 til og med 2034. I partiprogrammet til Fremskrittspartiet 2025-2029 vil Fremskrittspartiet ha enda dårligere pensjonsytelser for pensjonister. I nytt partiprogram omtales fortsatt at alle skal «lik pensjon», men heretter som «minste ytelse», og som er definert som «garantipensjon» i lovgivningen. Fra 01. mai 2026 utgjør garantipensjon for en enslig 253 787 kroner pr år. Det vil si hele 85 763 kroner under EUs fattigdomsgrense. EUs fattigdomsgrense er på 339 550 kroner. Fremskrittspartiet er dermed fortsatt det partiet som er dårligst på pensjon jf sitt program 2025-2029.
Hva er tapet med ny pensjonsreform?
Det er vanskelig å beregne eksakt, fordi skattelettelse, virkningen av levealdersjustering mv påvirker. Men et anslag/retning utregnet ve hjelp av KI er: Dersom du hadde en pensjon 300 000 kroner i 2011 – ville den i 2025 vært på ca. 490 500 kroner dersom man hadde fulgt lønnsveksten hvert år på lik linje med lønnsutviklingen eller i samfunnet. Den faktiske pensjon etter gjeldende regulering (dvs etter 0,75%-regelen og gjennomsnitt av lønns- og prisvekst) tilsvarer ca. 449 700 kroner i 2025. Årlig forskjell i 2025 ligger dermed på rundt 40 800 kroner. Det samlede akkumulerte tapet ligger på nærmere 286 000 kroner.
Jørund Hassel, Lillehammer.
