Publisert 24.8.2026
Foto: iStock (Arendal)
Hvorfor gjør vi så lite? Det skjer utrolig mye bra under Arendalsuka. Viktige tema løftes, fagfolk møtes, politikere debatterer og utfordringene våre blir belyst fra mange sider. Men jeg sitter samtidig igjen med et spørsmål: Hvor mange ganger skal vi snakke om det vi allerede vet, før vi faktisk gjør noe med det?
Vi vet at psykisk helsevern trenger kapasitet, kompetanse, nok ansatte og bedre tverrfaglig samarbeid. Likevel har vi over tid bygget ned døgnplasser og samtidig forventet at stadig mer skal løses andre steder i systemet. Vi vet også mye om hva som skal til for å forebygge at barn og unge havner i alvorlig utenforskap, rus og kriminalitet.
Tidlig innsats betyr faktisk TIDLIG innsats
I de fleste kommuner kjenner tjenestene allerede til barn og familier i risikogrupper. Da kan vi ikke vente til barnet er 14, 15 eller 16 år og problemene har vokst seg store. Forebygging kan starte allerede i barnehagen – rundt barnet, familien og nærmiljøet. Likevel er det nettopp det langsiktige forebyggende arbeidet som altfor ofte taper kampen om pengene.
Resultatene kommer kanskje ikke neste måned eller innenfor neste budsjettår. Det er vanskeligere å telle kriminaliteten som aldri skjedde, rusavhengigheten som aldri utviklet seg eller ungdommen som aldri falt ut av skolen. Men det gjør ikke forebygging mindre verdifullt. Tvert imot.
Politiet en viktig del av laget
I Trondheim skal vi nå få mer politi. Det kan være både nødvendig og riktig. Men mer politi kan ikke være hovedsvaret på problemer som begynte mange år tidligere. Hva skal politiet gjøre når barnet allerede har falt ut av skolen, familien har stått alene, rusen har fått fotfeste og kriminaliteten har blitt en del av hverdagen? Politiet er en viktig del av laget. Men laget må på banen lenge før politiet blir den viktigste spilleren.
Vi trenger barnehage, skole, helse, barnevern, politi, frivillighet, familier og erfaringskompetanse rundt samme bord – og vi må tørre å arbeide systematisk med barn og familier der risikoen allerede er kjent. Vi mangler ikke kunnskap om alt dette. Vi mangler viljen til å prioritere det over tid. Så kanskje ett av spørsmålene etter Arendalsuka bør være: Hva skal vi gjøre annerledes på mandag – som vi allerede visste at vi burde gjøre tidligere?
Janne H. Rimolsrønning
Rådgiver, Styremedlem, INP Trondheim
