Publisert 26.8.2026
Foto: Privat
Media har nå endelig begynt å sette fokus på vanskelighetene for de over 50 til å få seg arbeid. Det er nok mange i dette samfunnet som føler seg som en utrangert og havarert Ford Sierra som ikke går igjennom EU kontrollen og må skrotes. «Vi takker for interessen, men vi har nå valgt kandidat og beklager at valget ikke falt på deg i denne omgang, vi ønsker deg lykke til videre». Dette er ikke ukjente ord for mange arbeidssøkende i 50 årene. Når man ringer en del firma og ber de være litt mer utfyllende om årsaken til avslaget så skinner det igjennom at” en yngre kandidat ble valgt”.
Det er slik at i dag så ser folk rart på deg når du sier at man er arbeidsledig. «Jammen du som har så god utdanning og så mye erfaring, du må da få jobb». Problemet er at man begynner å bli for gammel for bedrifter som ønsker å ansette yngre mennesker som løper enda fortere. De ser gjerne at du har 40 års erfaring, men du bør ideelt sett være rundt 30 – 35 år gammel. De som er over 50 har uansett struktur på sine dager. Står opp stort sett rundt klokken 07:30 – 08:00, slår på PC, sjekker jobbe-poster som kommer inn, sorterer disse og blinker seg ut hva de må søke på og jobber med søknader de neste timene.
Leverer søknader personlig noen ganger hvis det er i rimelig nærhet. Ringer når søknadsfristen er ute for å høre om man er en aktuell kandidat. I tillegg sjekker man bemanningsbyråer hvor man har lagt inn CV da det kan ligge jobber der som ikke er utlyst. Uansett renner avslagene inn i samme tempo som regningene hver mnd. Det gjør noe med hodet å gå slik. Man er vant til å arbeide, i perioder intenst og mye. Nå er livet på et slags hvilehjem. Man blir slappere med å følge opp, slappere med å søke. Det er fort å komme i modus hvor en ikke ser vitsen fordi en” vet” at avslagene kommer.
En ting er at man ikke har jobb, men når folk stadig spør; hva driver du med da, så bør man svare: Nei du jeg driver dank med slendrianstipend fra NAV og bruker dagen på å slappe av og se inn i veggen fra sånn rundt 07:30 til 16:30 hver dag”. Du da? Omgivelser tror rett og slett at man er lat, giddelaus eller at man har som mål å bli arbeidsledig. Det tærer på psyken å få det ene avslaget på jobb etter det andre, samt at en har konstant dårlig råd. De fleste arbeidssøkende har vært i et oppfølgingsprogram hvor en bedrift som via NAV kjørte et utvidet jobbsøkerprogram og som skulle bistå den enkelte å komme i arbeid.
Mange har nok hatt utbytte av alle tips om CV bygging, søknads tips osv. Men, dessverre så er det en slags mal på en del slike kurs at arbeidsledige uansett skal snakkes til litt som barn. Stå opp om morgenen, viktigheten av rene klær, puss tennene, husk å møte opp noen minutter før på intervju osv. De vil nok det beste, men de må ikke glemme at de har med personer som har lang livserfaring på den andre siden av bordet. Hva kan NAV bidra med? De sikrer en viss inntekt og er hyggelig og velmenende nok, men de sier gang på gang at det er opp til den enkelte å få jobb. Det er for enkelt. Det koster nok mer og mer å motivere seg selv til å skrive søknader og ringe rundt og være positiv. Det koster hele tiden” å forsvare” at man er arbeidsledig og fortelle omgivelser at det dessverre er slik.
NAV må tenke nytt. Man snakker hele tiden om prosjekt for å få enkelte grupper ut i arbeid. Tiden er inne for NAV å se på de arbeidsledige som er i 50 årene. Disse er en kjemperessurs. De går ikke ut i mamma- eller pappaperm og de er fleksible mht arbeidstid.
Svein Otto Nilsen
Fylkestingsrepresentant for Industri og Næringspartiet (INP) i Trøndelag
