Publisert 9.10.2026
Illustrasjonsfoto: iStock
I min opprydning i en del dokumenter jeg gjennom svært mange år har fått tilsendt, eksempelvis avisinnlegg etc. og dokumenter som omhandler forhold omkring det å være forelder, og man leser det man får tilsendt, blir man noen ganger bare rasende over det man både ser og hører om, samt det som offentlige dokumenter sier om folk.
I denne makulerings-prosessen jeg nå er i gang med av en del papirer, kom jeg over et innlegg fra 2003, som nestlederen (den gang) Svein Sjøen i Aleneforeldreforeningen hadde i Avisa Nordland. Jeg har datoen for innlegget, og i dette kunne jeg ikke være annet enn komplett enig i uttalelsen hans. Jeg er fristet til å gjengi hele innlegget, og Avisa Nordland får ha meg unnskyldt for at dette kommer inn/opp nå også. Går ut fra at tilstander ikke er så mye forandret nå enn den gang.
Overskriften gikk slik: Offentlige hvitsnippforbrytere.
Den 1.oktober ble nye regler for barnebidrag fastsatt, og vi merker oss at (den gang) Laila Dåvøy som slår seg på brystet i de fleste av landets aviser over systemets fortreffelighet. Dette gjør hun til tross for det nå i over ett år er brukt utallige meter med spalteplass i landets aviser om hull og fallgruver i systemet om utilsiktede virkninger både for bidragsyter og mottaker. Intensjonen i den nye loven (2003?) er god, en mer rettferdig fordeling mellom foreldrene i forhold til det å forsørge sine barn når man ikke bor sammen.
Enhver intensjon om økt rettferdighet vil alltid være god. I korthet skal bidrag basere seg på hva det faktisk koster å ha et barn i familien, basert på satser fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO), som spesifiserer i detalj et nøkternt forbruk, altså en spesifikasjon av hvordan pengene skal brukes til oppfostring av barnet. Det meste er regnet med mat, hygiene, telefon, bolig, osv. SIFO kommer da ut med summer som varierer med i forhold til barnets alder, noe som er naturlig, ettersom forbruksmønsteret forandrer seg i takt med alderen.
Denne summen fordeles så på foreldrene ut fra inntekt og bidragsevne. På denne måten bidrar begge foreldrene. Tidligere har bidrags-satsen vert regnet ut fra bidragsyterens inntekt i form av en prosentandel uavhengig av bidragsmottakerens inntekt. I ettertid viser det seg imidlertid at for store grupper av både bidragsytere og mottakere blir konsekvensen nærmest katastrofale.
Ved beregning av sosialhjelp står kommunene fritt til å innlemme barnetrygd og barnebidrag som en del av sosialhjelpsmottakerens inntekt. Etter de nye bidragsreglene må det nødvendigvis reises et spørsmål om dette er lovstridig eller ikke. Et vesentlig punkt i de nye reglene (2003?) er at bidrag nå skal betales ut fra netto inntekt, det vil si etter skatt. De nye reglene definerer også klart hvordan pengene skal brukes på barnet etter nøkternt forbruk. Dermed kan man ikke lenger definere barnebidrag som inntekt. Fra 1. oktober (sannsynligvis i 2003?) er barnebidrag et tilskudd fra bidragsyter, et tilskudd betalt fra yters netto inntekt som i tillegg til å være øremerket barnet også har et klart definert bruksområde.
Når sosialkontorene i landets kommuner regner det inn som familiens inntekt omdefinerer de loven ved å fordele barnebidrag en skjult måte å subsidiere sosialhjelpen. I ytterste konsekvens: En mor med to tenåringsbarn gifter seg på nytt. Av en eller annen årsak blir denne familien sosialklienter.
Bidragsyter ender opp med å betale høyeste sats (2003) som da tilsa kr. 12.400-. Barnetrygd utgjorde da ca. kr 2000-. Nødvendig livsopphold for denne familien blir da ut fra sosialsatsene satt til kr 11760-. (2003-sats) dvs. kommunen bidrar med NULL. I dette tilfellet forsørger bidragsyter i tillegg til sine egne barn både moren og hennes nye mann i svært vesentlig grad.
Sosialkontorene og kommunens politikere derimot som har godkjent denne ordningen kan etter 1.okt i 2003, trygt regnes som forbrytere ved at de bruker penger som allerede er skattet for og som er øremerket barna med et klart bruksområde. For det fleste blir bidrag en skjult beskatning for bidragsyterne. For det andre, er det rent tyveri å bruke penger som er øremerket barna til å forsørge den øvrige familien. Ta også med at barnetrygden er en ytelse som følger barnet, til og med som barnet flytter selv om det er fylt atten. Dermed kan jeg ikke se at annet enn at barnetrygden er en offentlig ytelse som går til barnet og som dermed heller har ingenting å gjøre i beregning av familiens inntekt.
Ved å regne barnas penger som familiens inntekt «stjeler» man direkte fra barnet. Det at bidragsyter som i utgangspunktet ofte har en vanskelig økonomisk situasjon tvinges til å forsørge andre enn sine barn er både umoralsk og forkastelig. I overnevnte tilfelle blir det faktisk barna som forsørger de voksne. Politikernes og sosialkontorenes praksis ved denne snikregningen gjør dem ikke til annet enn hvitsnippforbrytere.
—
Dette er et dokument jeg mottok fra en som hadde lest det og sendte meg det i 2003. Hva skal man så si? Ikke vet jeg.
Ellinor Nerbø
