Publisert 5.11.2026
Illustrasjonsfoto: iStock
Hvor sterk må du være for å kjempe mot helsevesenet når du allerede er syk? Vi har hørt mange pasienthistorier gjennom årene. Historier om mennesker som opplever å ikke bli hørt, om alvorlige behandlingsfeil, mangelfull oppfølging og årelange kamper for å få svar og anerkjennelse. Det som bekymrer meg, er ikke bare at feil kan skje. Det er også hvordan feilene blir håndtert når de først oppstår. For hvordan skal et menneske som allerede er sykt, kanskje både fysisk og psykisk svekket, klare å kjempe mot et system med så stor faglig, juridisk og økonomisk makt?
Vi må tørre å snakke om definisjonsmakt og ukultur i helsevesenet. Det finnes en grunnleggende makt-ubalanse mellom pasienten og systemet. Helsepersonell og institusjoner sitter med fagkunnskapen, dokumentasjonen og ressursene. Pasienten sitter ofte igjen med sin egen opplevelse og må bruke enorme krefter på å dokumentere, klage og kjempe for å bli tatt på alvor. Og hva skjer når feil først blir påpekt? Er vi gode nok til å erkjenne dem, eller blir det viktigere å forsvare tidligere vurderinger og beslutninger?
Jeg mener vi må være villige til å undersøke om det finnes kulturer og strukturer som gjør det vanskelig å innrømme feil, også når konsekvensene for pasienten er alvorlige. For et helsevesen som ikke evner å lære av egne feil, risikerer å gjenta dem. Pasientsikkerhet handler ikke bare om å forebygge feil. Det handler også om hvordan vi møter menneskene som rammes når noe går galt. Vi må også stille spørsmål ved hvordan pasientskader og klagesaker blir undersøkt. Hvordan sikrer vi reell uavhengighet? Hvordan ivaretas pasientens rettssikkerhet når medisinske vurderinger står mot hverandre?
Og hvordan skal mennesker uten økonomiske ressurser ha en reell mulighet til å få prøvd saken sin? Dette er spørsmål politikere må ta på alvor. Vi kan ikke forvente at syke mennesker skal bruke år av livet sitt på å kjempe mot et system de i utgangspunktet skulle kunne stole på. Samtidig må vi huske at det finnes svært mange dyktige og samvittighetsfulle fagfolk i helsevesenet. De trenger også en kultur der det er trygt å melde fra om feil, stille kritiske spørsmål og bidra til forbedring uten frykt for negative konsekvenser.
Et godt helsevesen kjennetegnes ikke av at det aldri skjer feil, men av hvordan det tar ansvar når feil oppstår. Jeg mener vi trenger større åpenhet, sterkere pasientrettigheter og en grundigere politisk diskusjon om makt, ansvar og rettssikkerhet i helsetjenestene. For vi må ikke la det bli slik at systemets behov for å beskytte seg selv blir viktigere enn menneskene det er satt til å hjelpe. Ingen skal måtte være frisk for å kjempe for rettighetene sine som syk. Og tillit til helsevesenet skapes ikke ved å unngå kritikk, men ved å vise at også de vanskeligste sakene blir tatt på alvor.
Janne H. Rimolsrønning
Politisk rådgiver og styremedlem
Industri- og Næringspartiet (INP) Trondheim.
