Publisert 16.8.2026
Illustrasjonsfoto arkiv: Colourbox
En omfattende gjennomgang av en rekke norske riks- og lokalmedier, tilsier at norsk presse selv er med på å undergrave presse- og ytringsfriheten i stadig større grad. Den kjente norske trynefaktoren lever også i beste velgående, men ingen topper i norsk presse har så langt vist mot til å innrømme at det forekommer. Derfor skriver sfm.no dette innlegget som en ren tankevekker til alle ledere i landets medier.
Politiske meninger som av systemtro medier ansees som politisk «ukorrekt», får stadig mindre plass i norsk presse, og det til tross for det evige gnellet om vårt såkalte demokrati, den fantastiske rettsstaten, presse – og ytringsfriheten. Det har nå gått så langt at dersom noen uttrykker tydelig at man må ta vare på sitt fedreland, ikke minst folket som bor der, så blir man raskt stemplet enten som nasjonalist eller rasist fra enkelte sider. Hadde man gjort det motsatte under 2. verdenskrig, kunne man risikert å ha blitt stemplet som landssviker eller nazist. Det er fakta enten man nå liker det eller ikke.
Fra tid til annen ser vi norsk presse avsløre sin egen dobbeltmoral, men ofte uten at den selv vil se at så blir gjort. Dersom godt kjente personer på spesielle sider i norsk politikk framsetter kritikk, eksempelvis om landets asyl- og flyktningpolitikk, ja – da er det helt på sin plass at slikt materiale må ofres stor spalteplass. Men nåde dersom noen vanlige dødelige fra motsatt side, eller fra den frie pressen, framsetter liknende kritikk. Da risikerer man raskt å bli stemplet på direkten som rasist. Eller så får man et svar som eksempelvis dette vi fikk: «Dessverre kan vi ikke trykke det dere har skrevet, fordi det kan oppfattes som krenkende av våre nye landmenn». (Svart fra en redaksjon i en norsk avis som vi testet ut anonymt).
En annen vanlig unnskyldning er denne: «Vi hadde dessverre ikke plass til ditt innlegg denne gang». Fordi man ikke liker innsenderen og kanskje heller ikke trynet på vedkommende, og svært ofte uten å ha en legitim og god nok grunn. Det kan være mer enn nok at en person er blitt uriktig anklaget og løyet om i en eller annen forbindelse. Offeret bryr ofte norske medier seg ikke om. Det er så mye mer spennende å fare med renspikka sladder enn å undersøke fakta.
Det er altså helt i orden at medier som nekter å ta inn kritiske kommentarer og meninger om ulike saker og ting fra enkelte, selv til tider presenterer materiale som av slike kan oppfattes som både støtende og ofte ganske krenkende. Man skal bare ikke få lov til å påpeke det. Hva er egentlig forskjellen på en seriøs mening og en annen seriøs mening, en seriøs ytring og en annen seriøs ytring, så lenge man holder seg saklig til ett og samme tema? Man burde kunne forvente at velskolerte mediefolk forstår hva de selv holder på med til tider, ikke minst at de skjønner hva presse- og ytringsfrihet betyr i ordets rette forstand. Leser de selv aldri «Vær varsom-plakaten»? Det står jo klart og tydelig allerede i innledningen av den. Er det slik å forstå at enhver som ikke har tatt «Høgskulen i Volda», ikke har samme talerett som dem som har det? Det må være tillatt å stille slike spørsmål.
Ser vi videre på bl.a. ordbruken i dagens medier, så er ikke den av aller beste sort og kvalitet som den en gang i tiden var. Nå har også «toneangivende» medier tatt i bruk grove banneord og seksuelt fokuserte uttrykk for å kapre flere lesere, og stadig flere såkalte + artikler dukker opp. Disse må leserne betale for, og de som ikke har så god råd går ofte glipp av viktig informasjon i slike pluss-oppslag. At det går stadig nedover for den etablerte pressen i Norge er egentlig ikke så rart.
Man skal ikke lenger få uttrykke sine meninger uten å risikere å bli stemplet som «rabulist», «ekstremist», «islamofob» eller «nettroll». Men det er helt ok. og legitimt for spesielle grupper i vårt samfunn (som pressen verner godt om), og stadig få lov til å slenge med leppene sine om alt mulig som de selv ikke liker bare ikke andre gjør det om dem, for da blir det bråk. Og bak dem står et stort pressekorps klar til å angripe enhver som prøver seg. Er det dette som defineres som pressedemokrati i Norge?
Skal demokratiet overleve i framtiden, må det til en kraftig modernisering og en genuin demokratiseringsprosess også i norske medier. Samtlige redaktører burde møtes for å ta en reell og voksen tverrpolitisk debatt og diskusjon om norsk presse- og ytringsfrihet. Det er også en stor fare for demokratiet når spesielle politiske sider med mye penger, stadig får større makt over mediene. A-pressen eksempelvis, har allerede etter vår mening for stor makt og innflytelse over hva som publiseres i Norge.
Pressen i Norge er ikke lenger fri, men politisk, kapitalistisk og byråkratisk styrt. Det i seg selv er et svært alvorlig demokratisk problem som man ikke må skyve under teppe. Det er også latterlig når medier skriker høyt opp om mangel på ytringsfrihet i spesielle land, samtidig som de selv ikke er i stand til å leve opp til demokratiet og uavhengigheten som skal råde i pressen generelt sett. Komisk, ja – ærlig talt slik både sfm.no og ganske mange med oss ser det.
Jan Hansen
Frilansjournalist MNJ
Ansvarlig redaktør sfm.no.
