Publisert 16.10.2026
Foto: Sfm.no (Innfelt: Illustrasjonsfoto: iStock)
Vi har alle vært elever. Leseferdigheter og demokratiforståelse. Riksrevisjonen gransker. Gammelt og nytt nytt. Mer skole og mindre læring. Fellesskoleutvalget (NOU 2026:10). Individualisering vs fellesskap. Volden øker i skolen. KI underminerer demokratiet. Sammenhenger og paradokser.
Som mer enn antydet i en tidligere serie om Velferdens utfordringer <referanse 1>, er satsing og utbygging av utdanning, ikke bare på helse- og omsorgssektoren, en vesentlig del av et utvidet begrep om velferdsstaten. Skole og utdanning ligger i bunnen av mye av den «infrastruktur» som etter intensjonen er ment å skape et sunt og levedyktig samfunn. Basert på kunnskap og omsorg, trygghet og fellesskap og andre store ord. Det er dog en viss fare for forskyvninger over tid. For eksempel kan skolen, og da mener vi ikke bare grunnskolen, men også videregående og høyere utdanning, over tid ha utviklet seg til mer oppbevaring og sysselsetting enn læring for (arbeids)livet.
Siden denne skribent gikk på skolen på 60- og 70-tallet, vi har som kjent alle vært elever, har mye forandret seg. Samfunn og demokrati har forandret seg enormt, ikke minst har digitaliseringen avstedkommet så mange forskjeller at det stundom blir absurd med sammenligninger. Alt var heller ikke bedre før. Men vi lærte da å lese og skrive. Eller? En viktig samfunnsinstitusjon som Riksrevisjonen har nylig reist betimelige spørsmål ved norsk skole, konkret ferdigheter i lesing og matematikk <referanse 2> Elever i videregående skole mangler elementære kunnskaper i form av begrepet om demokratiet, viser en fersk rapport <referanse 3>. Statistisk Sentralbyrå (SSB) har ferske tall for økning av vold skolen. Basert på meldinger fra lærere utsatt for vold og trusler.
I juni 2026 kom Riksrevisjonens rapport <ref 2> om granskning av Kunnskapsdepartementets arbeide for å heve nivået på norske elevers leseferdigheter. Myndigheter og faginstanser har i tiår gjennom ulike tiltak satset på lesing, solid støttet av bevilgninger fra Stortinget. Granskningen baserer seg på sammenligninger over år og kommer til uttrykk på skalaler og prosentpoeng av ferdigheter på graderte nivåer. Nedgang i ferdigheter er målbare. Kortversjonen av funnene er at «urovekkende mange kan ikke lese skikkelig». I følge Riksrevisjonen som alle tar på alvor.
En undersøkelse ikke alle tar på alvor, verken skolefolk eller ansvarlige myndigheter, er PISA-undersøkelsen <referanse 4 > som også dette år viste nedgang for norske elevers (8.klasse) ferdigheter i språk og matematikk. Norske forhold sammenlignes med andre land det er naturlig og kulturlig å sammenligne med. Jeg nevner PISA her, men lar det ligge i denne omgang. I Norge er man mer opptatt av miljø og trivsel enn av læring. Dette preger også ressursbruk og dermed prioriteringen. Professor i pedagogikk Thomas Nordahl ved Høgskolen i Innlandet peker, med referanse til Riksrevisjonens rapport, på tendenser som viser at læring ikke alltid er like viktig:
«Stadig sterkere individuelle rettigheter i opplæringsloven har flyttet oppmerksomheten bort fra læring i fellesskapet. Laget rundt eleven, med flere yrkesgrupper inn i skolen og mer støtte fra ulike helsetjenester, har bidratt til at oppmerksomheten i stor grad rettes mot elevenes behov, mindre mot elevenes læring. Det er nå 12.500 assistenter i grunnskolen, mot 5.500 for 20 år siden. Nesten hver fjerde ansatt som arbeider med elever i skolen, har ikke lærerutdanning.»
Professorens synspunkter er fra Aftenposten i juni 2026 <referanse 5>. I august kom et offentlig oppnevnt utvalg med sin utredning NOU 2026:10 om Fellesskolen som «Bærebjelke for et fremtidig samfunn» <referanse 6>. Lederen Bjørn Haugstad uttrykte da og med henvisning til utredningen at individualiseringen i norsk skole har gått for langt. At rettighetene til den enkelte elev går på bekostning av fellesskapet. Mer om utredningen og mulige paradokser nedenfor.
Riksrevisjonen påpeker at de svake resultatene av målingene kommer på tross av mye kunnskap departementet har hatt tilgjengelig. Det forskes mye på skolen. Omfanget er stort av evalueringer. Det som mangler, en gjennomgående trend ved ikke bare skolereformer og utdanningssystemene, er målinger av effekter av tiltakene. Utarbeidet av teoritunge byråkrater. Av hva min gamle lærerinne pr 1973, den gang hun som fersk lærer fikk privilegiet med å undervise en begavet elev som meg, spøk tilside, kalte skrivebordspedagoger. Elevene ble prøvekaniner for ymse reformer. Den gang som nå. Avstand mellom teori og praksis er ikke ny. Mellom de som forsker og de som forskes på.
At myndigheter ikke sjekker for virkningen av ulike tiltak later til å være en del av ideologien: En bevissthet om at når det blir satset mye på tiltak vil det være for ille å kontrollere for om tiltakene virker. I dagens samfunn kan man selvsagt skylde på digitalisering og utstrakt skjermbruk, men hvor er kritikken forankret? Hver tredje elev presterer på dårligste nivå, forskjellene mellom de som klarer seg og de som faller utenom øker. Ikke alle blir oppdaget. Sviktende metoder kanskje.
Vi har også med et grunnleggende demokratiproblem om ansvarsforholdet mellom nivåene å gjøre. Ansvaret for grunnskole og videregående ligger hos fylke og kommuner. Rammevilkår, lærernorm og læreplaner utformes sentralt i departementene, utfra hva enkelte kaller overfra-og-ned-holdning. Kommuneøkonomi kan være så ymse, kvalitet på oppdaterte læremidler ikke sjelden salderingspost. Synkende ferdigheter i lesing kan utgjøre et større demokratisk problem når og hvis en stadig økende del av befolkningen ikke forstår tekst. Særlig hvis holdningene ellers i (media)samfunnet bygger opp under svikten. Mange unge lærer at det ikke er så viktig å kunne lese og skrive.
I denne serien presenterer vi slagord som «Forskning til folket», dels som paradokser. Manglene som Riksrevisjonens rapport avdekker handler dels om at myndigheter har kunnskap, i det minste at kunnskapen om de dårlige tilstandene er tilgjengelige. Men at lite eller ingenting er gjort for å rette opp feil. Det er fristende å trekke paralleller til andre områder, med forbehold for manglende forskning om tilstandene. F.eks i rettsapparatet. Jurister er ikke opplært i forskning, de har sin «rettsdogmatiske metode» og er fornøyd med det. Begrepet «gjeldende rett» betyr den rett som gjelder. Rett og slett. Nåde den som pirker borti jussen. Samfunnsforskere holder seg unna, men:
«Aldri har samfunnet produsert så mykje forskningsbasert kunnskap som no, aldri har kunnskapen vore så lett å produsere, lagre og spreie, men samstundes kan det sjå ut som at avstanden mellom forskninga og dei menneska forskninga omhandlar har vore større»
Sitatet er fra et lengre debattinnlegg i Klassekampen 05.10.2026, gjengitt også i lanseringsartikkel samme sted <referanse 7> for tidsskriftet Samvit som kommer på nett 15.10.2026. En nyhet altså. Med fare for å bli stemplet som populist: For egen del mer enn antyder jeg at det utdannes for mange akademikere som, hvis de er så heldige å få en jobb, kan bli mer opptatt av å tekkes sine systemer, sitt stammespråk og hverandre enn å sørge for nødvendig kunnskapsproduksjon. Av og for folket. Ekkokamre er ikke forbeholdt konspirasjonsteoretikere. Ytterligere ironi til side.
At tiltak som ikke fungerer ikke blir fanget opp er bare delvis sant. Mange fagpersoner vet nok hvor det svikter. Men faren for å miste posisjon hvis selvkritikken blir for eksplisitt avholder mange nok fra å «varsle» Gitt at man kan bruke uttrykket om forhold som verken er ulovlige eller straffbare. Bare tragiske på både folket og demokratiets vegne. Fagfolk lever i sine bobler. De også. Universitetenes anseelse er synkende, sies det. Noen gir woke-kulturen skylden. Vi har for mange tullefag, som f.eks «Tverrfaglig kjønnsforskning». Ikke umulig det. Det er tillitskrise for forskningsrådene som skylder på overdreven søknadspraksis. Nok om det i denne omgang.
Demokomp-undersøkelsen <ref 3> som er den første i sitt slag, viste at ungdommer vet forskjell på Demokrati og Diktatur, men at der stoppet begrepsforståelsen opp for mange. Maktfordeling og oversikt over de ulike statsmaktene var ukjent for ca en tredjedel av de som deltok. Et opplyst samfunn må bestå av opplyste mennesker. Det norske demokratiet med sine direktorater og institutter produserer mengder med utredninger og evalueringer. Universiteter og høyskoler utdanner enorme mengde med akademikere. Riksrevisjonen rekker neppe å granske alt.
Vi har i denne seriedelen valgt å fokusere hovedsakelig på grunnskole og videreutdanning. Hvordan det står til med begrepsforståelse i den voksne delen av befolkningen vet vi alltids noe om, i denne kontekst skal vi ikke spekulere for mye. Kanskje trengs det ikke, kanskje er sammenhengene i beste fall både innlysende og opplysende. Ikke all elendighet skyldes digitalisering og overdreven skjermbruk i seg selv. Voksne rollemodeller har også sitt å si.
Vi skal holde oss til det offentliges opplæring av barn og unge. Til fellesskolen som fikk sitt utvalg opprettet 2024 og en fersk NOU i august 2026 <ref 6 >. Det hører med til historien av utredningen ble presentert først under Arendalsuka, et fenomen og en type mediebegivenhet vi nok skal komme tilbake til senere i serien. Av de viktigste funnene og forslagene nevner vi først noen risikofaktorer. Bruk av KI i skolen underminerer demokratiet ved at teknologien forsterker polarisering, ødelegger kritisk tenkning og dertil sprer desinformasjon. Dermed svekkes læringen, vesentlig ved at man hopper over stadier i læringsprosessen. Personvernet kommer dessuten i fare når og hvis elever legger igjen privat og i verste fall sensitiv informasjon om seg selv (og andre).
Utvalget foreslår å slå deler av skolefritidsordningen (SFO) sammen med skolen til den lenge bebudede heldagsskolen. Timetallet vil dermed være økt vesentlig. I et lengre tidsperspektiv, etter innføringen av tidlig skolestart for 6-åringer i 1997, går nå elever to år mer på skolen enn før. Det er dette konkrete forslaget om å flytte 12 SFO-timer på 1. og 2. trinn inn i skolen som hittil har fått mest oppmerksomhet og skapt mest diskusjon.
Utredningen er ute på høring. Hvem som helst kan avgi høringssvar. Utredningens advarsel om økt individualisering har også fått oppmerksomhet. Utvalget hevder at summen av hjemlede rettigheter for enkeltelever blir mer enn fellesskapet kan håndtere. Ikke helt usannsynlig, mange skoleledere vil nikke gjenkjennende. Men dette er jo villet politikk. Samtidig en viljeløs del av rettsliggjøringen. Advokatmat, og jobb og status til psykonomene og deres tiltak. Skolen rommer mange paradokser.
Referanser / linker del 3 :
<ref 1> Velferdens utfordringer, artikler 2025 : https://sfm.no/serie-om-velferd-i-norge/
<ref 2> Riksrevisjonens rapport pr juni 2026 : https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2025-2026/kunnskapsdepartementet-sitt-arbeid-for-a-styrkje-lese-skrive-og-rekneferdigheitene-hos-elevane/
<ref 3> Demokomp 2026: https://startsiden.abcnyheter.no/sok/?q=demokomp&engine=startsiden
<ref 4> PISA 2026 https://startsiden.abcnyheter.no/sok/?q=pisa%20resultater%202026
<ref 5> Thomas Nordahl, 21.06.2026, https://www.aftenposten.no/…/skolen-er-blitt-mindre…
<ref 6> Fellesskoleutvalget NOU 2026:10 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2026-10/id3170002/
<ref 7> Flø, Bjørn Egil og Eirik Magnus Fuglestad: Ei felles samtale om samfunnet. Debattinnlegg Klassekampen 05.10.2026 papirutgaven side 21.
«Forskning til folket», Klassekampen 05.10.2026 papirutgaven oppslag side 24 om lansering av nytt tidsskrift Samvit som er på nett 15.10.2026.
