Bergen 21.7.2016
Av Wilfred Høsteland
Illus.foto: Colourbox
For en del år siden, ble en norsk konsernsjef som var stasjonert i London intervjuet av Dagsrevyen. Han hadde den gangen rundt 8 millioner kroner i årslønn. Intervjueren spurte ham rett ut om han mente at han fortjente en så høy lønn. Mannen var ærlig/frekk nok (stryk det som ikke passer!!) at han syntes han fortjente den lønnen.
Stort pengebegjær
Det har en del ganger vært tatt opp at en del konsernsjefer har altfor høye lønninger, – noe som i visse tilfeller klart har vært merkbart økonomisk belastende for bedrifter – i særdeleshet for bedrifter som ikke lenger gikk så bra som de burde. Da har spørsmålet kommet opp om det kunne hjelpe litt på situasjonen med lavere sjefslønninger. Da kommer som regel motargumentet at da får man ikke noen som vil ta disse jobbene – de drar heller til utlandet. Ja hvorfor ikke la dem dra til utlandet, og heller søke etter nøkterne sjefer som ikke forguder seg selv og sin «overdyktighet»?
Vi har jo gjennom årene sett konsernsjefer som har fått sparken for dårlig styring. Hva har da skjedd? Jo da får de en «fallskjerm» på atskillige millioner som de kunne levd fett på gjennom et langt liv. Men det skjer jo ikke. Disse får nemlig ganske raskt en ny sjefsjobb – de har jo et navn – likegyldig om navnet er blitt noe forsøplet fra deres forrige jobb. Bedriften er altså blitt ytterligere belastet med en slik «etterbetaling» til en person som ikke hadde vist seg å være styringsdyktig likevel. Men pengebegjæret var tydeligvis for stort.
Millionlønninger er mildest talt en uting
Der finnes ikke et eneste menneske som verken fortjener eller har bruk for millionlønn. Heller ikke Statsministeren eller andre statsråder. De er valgt inn til sine verv, og har minst i like stor grad som konsernsjefene ofte vist sin udugelighet. Politikk burde bare være et verv og ikke en jobb i ordets rette forstand. Det er følgelig en viss forskjell på et verv og en jobb!
Når det gjelder sjefer for sine egne private bedrifter, så finnes der jo en rekke av dem som liker å sole seg i andres beundring og/eller misunnelse. Jeg sikter til disse som har 3-4-5 luksusbiler i garasjen og en yacht og/eller cabincruiser i 10-20 millioners klassen eller mer, – og en luksusvilla til 20-30 millioner, og en eller to «hytter» i nær samme prisklassen og som nyter å vise seg frem – vise hvor god råd de har. Hvor godt har de det egentlig? Mange har måttet bite i gresset tidlig på grunn av sykdom, og andre har måttet forlate denne verden mye tidligere enn de selv regnet med.
Burde vært lønnssperre
Jeg er ikke tilhenger av stort flere reguleringer enn hva vi fra før av har i Norge, men når det gjelder bedrifter som Staten har en finger eller to med i, så burde der være en sjefslønn-sperre på en million kroner. De som da mente at de fortjente enda mer, kunne jo da forlate landet og søke «lykken» andre steder, om mulig. Et annet argument enn de nevnte er også at disse griske sjefene har jo så stort ansvar. Alle sjefer har stort ansvar. Ansvar kan ikke måles i penger.
Der finnes også andre verdier i en bedrift – arbeidsplasser, miljø, etc., – og det virkelige ansvaret økonomisk sett, er jo i første rekke å sørge for at en bedrift går best mulig og tjener mest mulig for slik å sikre de ansatte. Det gjøres ikke bedre ved å tappe bedriften for mangfoldige millioner i sjefslønninger, mens ansatte blir anmodet om å vise moderasjon!
Tør noen å ta initiativet til at våre politikere – uansett rang og stilling/verv – holdes på et anstendig lønnsnivå, d.v.s. innen for de sekssifrete tall? Så burde konsernsjefer og andre selvdiggere følge etter – hvis de tør. For de har jo råd til det! De burde kanskje innprentes med den velkjente og sanne visesetningen: «Du kan ingenting ta med deg dit du drar!»
