Av Ole Texmo
Publisert 2.10.2026
Foto: Sfm.no
Politikk og livserfaring. Lokaldemokrati og overordnete hensyn, Av folket – for folket. Opplegg for serien: Presentasjon av deler og temaer. Med forbehold. Kunnskap og opplysning. Hvem tar initiativene og hvem bestemmer? Utviklingstrekk og tendenser. Samferdselsminister uten førerkort.
I statsråd på Slottet fredag 11.09.2026, med ny konge og vår kommende dronning tilstede, ble nye statsråder utnevnt. Ifølge statsministeren er nå vårt demokrati styrket. Hva han mente med det er uklart. Muligens er det de interne rokeringene i det kgl norske arbeiderparti som er styrket. Balansen mellom storting og regjering. Hvem vet. Karriereløft for nye stjerner i partiet kanskje. Media fikk seg en gavepakke servert da Oslo-innflytelsen måtte styrkes og Utøya-generasjonen fikk ytterligere posisjonere seg. Fornyelse og generasjonsskifte på gang? Ikke bare galt det forsåvidt.
Vår vinkling på utnevnelsen av ny samferdselsminister uten førerkort ved oppstart av ny artikkelserie er ikke tilfeldig. Kamzy som hun kalles populært ble ikke utnevnt fordi hun ikke har førerkort, bare så det er sagt. Men hun ble utnevnt for å styrke Oslo-regionen og utfordringene det helt sentrale regjeringskollegiet anser som viktigst i et land som imidlertid er mye mer enn Groruddalen i øst og Vinderen og Frogner i vest. Mye mer. Et politisk signal uten tvil.
Kamzy forstår seg neppe på trafikk, infrastruktur og betydning av bensinpriser til å leve med. Eller utfordringene ytterligere sentralisering medfører. Som minister får hun mest sannsynlig privatsjåfør, det har hun til en viss grad erfaring med, ved å ha blitt fraktet rundt til ulike befaringer og møter. Kamzy har neppe stått i kø på perrongen, ventet forgjeves på kollektive befordringsmidler, kanskje måttet gjøre vendereis, avbestille møter, forbanne organiseringen av vårt sosialdemokratiske lykkeland. Kamzy trenger ikke førerkort.
Regjeringen anser det ikke viktig nok å ha i sitt kollegium personer som har relevant livserfaring. Som har forutsetninger til å forstå problemene som dels er en funksjon av politikken deres. Jeg utfordret i sin tid Barne- og familieminister Sylvia Brustad (barnløs, ugift og 27 år på tidspunktet for mitt spørsmål) i en relativt åpen pressekonferanse tilbake i 1997 (Jagland-regjeringen).
Tema var barnelov og hvorfor såkalt delt omsorg var så mye mer konfliktskapende enn en ordning med samvær inntil 50 % av tiden. I praksis temmelig likt. Statsråd Brustad svarte ikke, jeg purret først en gang så en gang til. Møteleder var tydelig beklemt og demonstrerte til en viss grad at jeg ikke burde forvente å få svar. De andre journalistene til stede så stygt på meg som stilte vanskelige spørsmål, men jeg ga meg ikke. Da kom det omsider (sitatgjengivelsen er ikke karikert):«Je trur dæ som æ bæst for onga er bæst je, dæ æ dæ je trur æ bæst for onga je»
Akkurat å kompetent var fagstatsråden uten relevant erfaring på området. Jeg kaller det forakt. Ikke bare fra den konkrete statsråden men fra regjeringen og det partiet som stadig vekk gjør slike valg av medarbeidere i sentrale posisjoner. I denne serien skal det handle om mer enn (parti)politikk. Overskriften på første del kom på blokka allerede for flere måneder siden. Ideen var og er å finne et område eller nedslagsfelt som berører alle. Flest mulig. Vi er alle i samme båt, heter det. Nåvel. Kanskje i samme båt, men noen befinner seg på første klasse, på øverste dekk. Og det er ikke plass til alle i livbåtene. Flest mulig som erfarer daglig, som trafikanter, hvordan samfunnet er innrettet.
Som bilister, passasjerer, fotgjengere mv. Flest mulig. Som bilde først og fremst, da vi neppe trenger å konkretisere alle mulige dimensjoner av hvordan et forutsetningsvis velregulert samfunn er en funksjon av demokratiske prosesser. Som kontrast til et tema som kommer i neste del: Om vi trenger en ny maktutredning. Med tematiseringer interessante nok i og for seg selv, men neppe rundt kaffemaskinen rundt omkring i landet på arbeidsplasser og i hjemmene til folket. Senere i artikkelserien skal vi problematisere forholdet mellom nærhet og avstand, etter planen i del 5 uke 43. Men mye kan endre seg. Vi må derfor som alltid ta forbehold for redaksjonelle endringer.
Politikken er nevnt, gitt at det er der makten sitter. Etter del 2 vil vi sende noen spørsmål til partiene på Stortinget, med svarfrist slik at vi kan kommentere før avslutningen på serien uke 48 eller uke 49. Vi er alle trafikanter som nevnt. Og vi er alle elever på livets skole. Vi har alle gått på skole, så noe erfaring har vi også derfra. Utviklingen i skole og utdanning er egentlig tema for en hel serie, men vi nøyer oss i denne omgang med vinklingen på «Det opplyste samfunn» i del 3. Som del av en større forståelse av at demokrati ikke bare er lov og rett (makt og rett), partier og valg og de prosessene som følger med. Demokratisk deltakelse forutsetter også et opplyst folk til å si fra. Ikke bare presumtivt opplyste politikere og myndighetsinstanser vi ikke alltid kan stole fullt og helt på.
En tematisering som interesser denne skribent særlig er forskyvning av makt. Forsåvidt også forskyvning av argumentasjon og tematisering. Tveeggede sverd kan man si. Mer om dette allerede i neste del. Min ide er å problematisere hvordan noe først gir seg ut for å være noe ekte, noe grunnleggende demokratisk motivert, utfra interesser til oss alle, folk flest om man vil. Men som etterhvert forandrer karakter, ved omforening av ord og begreper. Ved tilsløringer både språklig og gjennom aktivt rettede grep og beslutninger. Hvorfor ble oljefondets etiske råd med tilhørende mandat så raskt og effektivt avviklet av finansminister Stoltenberg for ett år siden? Mulig vi ser nærmere på den prosessen. Maktpolitikk har mange masker, men få ansikter.
Folkestyre er et annet ord for demokrati, men hvor mye av politikk og maktutøvelse skjer av og for folket? Slike åpne spørsmål blir det flere av. Da vi ikke rekker å gi fyllestgjørende svar på alt, vil vi noen ganger nøye oss med å reflektere rundt spørsmålsstillingene, formuleringene og bakgrunnen for å være skeptiske. Det offisielle mediebildet fra NRK, TV2, Aftenposten og VG er neppe til å stole på. I tidligere serier har vi fokusert medias egne agendaer, også for makt og innflytelse. I denne serien skal vi se nærmere på de diffuse overgangene mellom arenaene. På byråene som henter sine oppdrag fra «krefter» som allerede har makt og penger fra før og vil ha mer. Ikke fra «folket» med vanlige inntekter. Men fra institusjoner med dype sugerør i statskassa.
Vi kommer ikke unna noen begrepsdefinisjoner men vil forsøke å presentere disse i kontekster (orsak: sammenhenger) hvor vi toner ned for akademiske fremstillinger. Når det er sagt er det imidlertid heller ikke til å komme unna at det er Akademia som setter mye av premissene for demokratiforståelse. Det må vi ta en viss høyde for. En fersk bokutgivelse (kommet ut i høst) vil bli omtalt og testet for hvor folkelig man kan anlegge svære temaer som Demokrati. En ny bok om «nettverk» står også på listen, sammen med nyutgivelse av «Makt og journalistikk»
Når disse linjer sluttskrives er det så vidt i gang en høring på Stortinget om norske koblinger til «Epstein-saken». For embetsverket og det representative demokrati er det norske aktørers kontakt med Epstein og hans nettverk og virksomhet som skal under lupen. Vi skrev i forrige serie at vi skulle styre unna Epstein-saken, det kan vi ikke denne gang. Mulig vi tar et tilbakeblikk også på den mye oppskrytte «Oslo-avtalen» (1993) som vel nå må komme i en annet lys. Etter avsløringene om de mest sentrale aktørene Mona Juul og Terje Rød-Larsens agendaer i forlengelsen. Vi får se. Det er fristende å antyde at Juul og Rød-Larsens agendaer, i samforstand med eliten i det norske sosialdemokratiet, var tvilsomme nok. Fred i Midt-Østen har det heller aldri blitt noe av.
«Det norske hus» som vår tidligere statsminister pr 1996-97, nå korrupsjonssiktet, Thorbjørn Jaglands superide, skulle ledes av nettopp Terje Rød-Larsen som «planleggingsminister». Han måtte gå etter 35 dager, etter intens blodhund journalistikk rettet inn mot Rød-Larsens aksjeinvesteringer og skatteunndragelse i forbindelse med et fiskefarseprosjekt nordpå noen år tidligere mens han samtidig var forskningssjef i FAFO – fagbevegelsens forskningssenter. Småkorrupt kan man si, prinsipielt tvilsom, men ingen stor sak i og for seg.
Journalistene likte ikke Rød-Larsen, han hadde tråkket på for mange av dem opp gjennom årene. Da anledningen bød seg slo de til. Media sparte Rød-Larsens forretningspartner i fiskefarse- saken, en viss Gudmund Hernes (utdanningsminister, helseminister, maktutreder mv). Det er jo interessant i og for seg. Hvis Hernes hadde fått en smule pryl den gang i 1996, hva hadde da skjedd med helse-, skole og utdanningspolitikken Hernes var og er ansvarlig for? Som dels har gitt oss en dårligere skole. Mer og mindre målbart. Hernes stod for en akademisering og teoretisering landet har måtte lide under i lang tid. En trend som har vært rådende og verken gjort oss smartere eller klokere.
Jeg nevner disse forholdene også fordi det er viktig å se tilbake på vår nære historie og politiske hendelser som har formet det samfunnet vi har i dag. En viss «personifisering» er ikke til å unngå. Bjella må henges på katten. I skrivende stund (onsdag formiddag 30.09.2026) er Høringen på Stortinget i gang. Statsminister Støre har forsikret folket om at det aldri har vært noen ukultur og tendenser til kameraderi i Utenriksdepartementet (UD), et departement som unektelig har gitt mange AP-politikere og deres venner betydelige karriereløft. Vi følger saken videre.
Kamzy har sittet som samferdselsminister et par-tre uker og allerede meldt at hun vil fjerne flere flyruter i distriktene, særlig nordpå. Ellers har vi mye spennende på blokka, vi kommer ikke utenom KI og tekselskapenes posisjoner, de «nye» mellomleddenes fordyrende og dels fordummende roller: PR-byråer, kommunikasjonsrådgivere og konsulenter opp og i mente. Et nytt uttrykk har dannet seg: «Direktoratifisering». En ny variant av både forskyvning og ytterligere byråkratisering. Vi utdanner mange akademikere i dette landet, og jobber må de jo få. Høyt utdannende mennesker samfunnet har bygget opp med høy status kan jo ikke gå arbeidsledige. Gå rundt og tro at samfunnet ikke har bruk for dem. Det skulle tatt seg ut.
Ole Texmo
