Publisert 24.10.2025
Foto: AI/Sfm.no.
Siden sist. «Du kan ikke bare invitere deg inn». Prosessrisiko på gjensyn. Jussens blindsoner. Universitetenes roller. Kunnskapens forbannelser. Juristenes lekegrind: for hvem er retten til? Opplagt feil eller misvisende for den som vet. Tvistetemaer til forakt og neglisjering.
Universitetet i Oslo, det juridiske fakultet, inviterte på sin plattform «Nytt fra universitetsplassen» til åpent møte med tittel: «Hvem skal definere advokat-etikken?». <referanse 1> Dette måtte da være noe for meg tenkte jeg, og inviterte like godt med meg en forelder som hadde opplevd mer enn sunt er av ubrukelige advokater som hadde forverret hans posisjon som samværsforelder. I utgangspunktet var jeg positiv og stilte brukbart forberedt. Med åpent sinn som det heter. Med konkrete saker og ting jeg ville ha belyst.
Høsten 2024 publiserte jeg serien «Når advokaten tar saken» <referanse 2> Etikken, i forskrifts form kalt «Regler for god advokatskikk» (RGA) ble rikt representert og kommentert i flere av seriens deler. Seminaret på UiO var åpent men mest sannsynlig forbeholdt interne, dvs. studenter og ansatte. Og ikke advokater som stilte opp med sine tungvektere fra allerede solid mediaeksponerte firmaer. At seminaret var åpent for alle var muligens en gimmick for å gi inntrykk av åpenhet mot samfunnet. Folket skal vite hva som skjer på universitetet og hvor opptatt man er av etikken. Skulle man tro.
Det var ikke bare enkelt å få ordet under seminaret som var satt med et panel bestående av 5 jurister fra domstol, advokatbransje og universitet. Ingen av juristene fant det bryet verdt å definere hva som skulle og burde forstås med etikk, et ord som ble hyppig brukt, men aldri forsøksvis forklart betydningen av. Min håndsopprekning var derfor motivert dels utfra at etikk jo et er et gammelt fag og noe jeg har litt greie på. Både selve etikken og relevansen for advokaters virksomheter. <referanse 2>. Å bli sett, dvs. oppdaget i salen var ikke lett, til tross for glissent oppmøte og etter hvert litt knipsing med fingrene for å bli hørt og sett. Kanskje er også dette en del av jussens blindsoner. At man nærmest demonstrativt ser bort fra mennesker og andre temaer enn de juristene selv har nytte og næring av å skulle gjøre seg interessante med. Og leve av som uforskammet godt betalte oppdrag.
Responsen var ikke særlig positiv. Da jeg foreslo at man til utdanningsformål kunne invitere seminardeltakere med mer erklært etikk-bakgrunn, med både formelle og uformelle posisjoner, kom det surt fra den kvinnelige professoren i Retts-Sosiologi: «Du kan ikke bare invitere deg inn». For det var dette det egentlig handlet om: Posisjoner og posisjonering, slik både innledere og øvrige deltakere var ensidig for ikke å si ekskluderende opptatt av: «Hvem skal definere advokatetikken» var et spørsmål om hvilken instans, forvaltning, interesseorganisasjon mv som skulle ha vesentlig innflytelse på og i beste fall makt over lover og regler.
Intet om innhold. Intet om etikkens forankring. Ikke hva etikk er, aller minst hvordan etisk relevante (eller irrelevante for den del) temaer avgrenses mot andre spørsmål som dukker opp i juridisk-rettslige sammenhenger. Gitt at man ser; gitt at man beveger hodet hvor øynene sitter. For et større og mer nyansert blikkfang. Hvordan man kartlegger og identifiserer mulige etiske problemstillinger relevant for jussen synes totalt uinteressant. Selv på et Universitet og med supre fagfolk til stede.
Såvel verbalt som non-verbalt var holdningen på seminaret klart: Dette er for jurister. Ingen utenfra, ingen ikke-jurister får ha noen som helst innflytelse. «Dere kan få en kopp kaffe og en croissant». Der stopper imøtekommenheten overfor lekfolket. Mitt konkrete innspill gjaldt kompetanse. Med dels konkret henvisning til enkelte sekvenser i RGA kommentert i min artikkelserie <referanse 2 del 4>. Null interesse fra juriststanden og jeg gidder strengt tatt ikke bli fornærmet. Særlig overrasket er jeg heller ikke. Herdet mot juristisk arroganse som man er.
I forlengelsen av forrige artikkel 2: Definisjonen på klarspråk <referanse 3 og 4> tar utgangspunkt i hva offentlige instanser helst bør ivareta av klarhet overfor brukerne. Overfor borgere som kommer i kontakt med lover og regler og trenger til avklaring. At språket bør være presist sier seg selv, men hva og hvor mye betyr det om begrepene som brukes kommer ovenfra og ikke fra brukerne selv. Jeg har i lang tid spurt personer som blir del i prosesser og må oppsøke advokat å konkret be advokaten forklare hva som ligger i prosessrisiko. Hvor den befinner seg, på ulike stadier og nivåer.
Det kan være risikabelt å gå til sak og bruke rettsmidler underveis. Eventuelt også endre påstander. For økonomien da en fullstendig tapt sak kan innebære å måtte betale motpartens saksomkostninger. Og for vurdering av scenarier for ulike utfall. Et tema som kunne vært interessant å utforske er hvordan det stiller seg å saksøke eller utfordre sin advokat for dårlige råd. Hvem er delsystemene, herunder retten og klageorganenes tilbøyelige til å støtte? Vi lar den ligge. Foreløpig.
Hva er prosessrisiko? En brukbart skolert lek mann eller kvinne vil kunne oppdage hvordan en advokat bruker feil begrep for å forklare en klient om ulike hensyn. Opplagt for den som vet beskjed om ulike begreper fra før av. Om avveining av til dels motstridende hensyn. Advokater kan nemlig velge framstillingsmåter som i sin intensjon i verste fall er ment å dekke over egne feil og ansvar for saksopplysninger på klientens vegne. Mitt eksempel her er fra en sak jeg følger tett og hvor jeg har både sett og hørt hvordan en advokat roter det til, for så og forsøke å dupere sin klient med fine ord som ikke nødvendigvis betyr noe. Og som det dessuten viser seg er feilaktig brukt.
Som apropos til det jeg forsøkte å bidra med på UiO-seminaret nevnt over: Hvordan skal en klient kunne forsikre seg mot inkompetente jurister i roller som advokater og dommere? Som ikke kan sitt fag, og i verste fall ikke har noe fag. Det jobber garantert jurister i forsikringsselskapene som kunne få en nøtt å knekke. Som en ny vri på spørsmål om regress: Hva med å saksøke Universitetene og fagmiljøene som oppdrar juristene. Fra de er studenter. Det er lov å leke med tanken, skjønt rettshavarier er ingen spøk. For klientene.
I mitt valgte eksempel her overhørte jeg telefonsamtale mellom advokat og klient, noe begge var innforstått med. På et punkt i samtalen begynte advokaten å snakke om «rettens prosessrisiko», hennes faktiske uttrykksmåte. Jeg spisset ørene, for dette har jeg kommentert i ulike sammenhenger, <se egen del om prosessrisiko i advokatserie 2024>. Hva skal «rettens prosessrisiko» mon bety? Muligens mente advokaten prosessøkonomiske hensyn, et uttrykk som gir mening for hvordan rettens saksstyring skal hensynta ikke bare rettssikkerhet og saksopplysning. Men også rettens egen timeplan, framdrift og logistikk. Ansvar for sakens opplysning skal jeg komme særlig tilbake til i del 9 «Foreldretvistparadokset» etter planen. <4 seriedeloversikt RKIS>
I anekdoten her var det en kvinnelig advokat som til tross for «lave» salærsatser fakturerte drøyt for dårlige valg på vegne av sin klient. Uten tanke for hva hun utsatte klienten for av risiko for både påløpende utgifter og vedvarende tapte skanser ettersom saken skred fram. For ordens skyld presiserer jeg at kjønn i denne kontekst ikke trenger bety noe. Med forbehold om både betydningen av kjønn hos fagpersoner og hvor representativ denne konkrete erfaringen er, har jeg fulgt saken på nært hold og bidratt med flere innspill. I samforstand med advokaten som selv har vist begrenset interesse for faglige spørsmål og tvistetemaer. Jeg utarbeidet bl.a. et lengre notat hvor det ble listet opp relevante synspunkter på motpartens endrede påstander (null samvær og foreldreansvar alene) denne advokaten viste minimal interesse for. Ikke bare mine synspunkter, men problemstillingen og tvistegjenstandene virket det som. «Rettens prosessrisiko» derimot interesserte henne mer.
Hvor er jussen spurte jeg som vanlig. For hvorfor skal vi anlite oss på fagpersoner med mange års godkjent og sertifisert fagkunnskap når og hvis denne fagkunnskapen ikke er sporbar? Dette må da være et faglig problem også for juristene selv og for rettsapparatet i siste instans, eller hur? Hvor klart en advokat skal og bør orientere sin klient om såvel språk som meningsinnhold er uklart. Dette virker det ikke som om de som utdanner jurister, de som forvalter lov og rett, f.eks. dommere som administrerer saker og ting, eller advokatene selv bryr seg vesentlig om. En klient kan bli lurt trill rundt. Potensielt og reelt.
I privatrettslige sammenhenger hvor mye står på spill og det ikke er bare bare å bytte advokat sånn uten videre. Hensiktsmessig verken for part eller saken i og for seg. Verken for prosessrisikoen eller av prosessøkonomiske hensyn. Også sett fra samfunns og systemhold. Vi skal komme tilbake til grunner og motiver for å gå til sak (fra del 6 og mot slutten av serien når vi bl.a. spør: For hvem er rettsreformer til. For klientsamfunnet? <4 seriedeloversikt RKIS>.
Dog vel neppe. Avsluttende i denne del av anekdoten her om hvordan advokaten reagerte spontant på notatet hun selv ivret for at jeg skulle utarbeide i samarbeide med klienten. Som underlag for sakførselen hennes. Da hun omsider fant å ville bruke tid på å lese notatet, flere uker etter at hun selv hadde satt deadline for å rekke en frist retten satte, men som advokaten fikk forlenget to ganger, insinuerte hun rett og slett at jeg hadde brukt språkmodellen Chat PTG. Framhald neste veke, om bruk og misbruk av kunstig intelligens.
Ole Texmo.
Kilder og referanser del 3:
<2> Når advokaten tar saken (2024): https://www.sfm.no/advokatserie/
<3> Rognsaa, Aage (2024) Klarspråk for jurister. Universitetsforlaget. Oslo
<4> Retten kan ikke se https://sfm.no/serie-om-rettsapparatet/
