Publisert 15.12.2025
Fotomontasje: KI/Sfm.no.
Innfelt foto: Jan Hansen
Velferds- og familiesaker som barometer. KI som feilkildegenerator. Motsetninger og spenningsfelt. Faglig svikt eller personlighetsforstyrrelser? (advokat Birgit Vinnes på gjensyn). Kildekritikk først og sist. Juridisk klarspråk og systemsvikt. Skalaer og terskler. Til tross for. Spørsmål og svar. Juss uten kvalifisering; juss uten grenser. Åpenhet og trusselbilder: Ytringsfrihetsparadokset.
Vi startet denne serien med å stille spørsmålet «Kan vi stole på jussen?» Vi har dels besvart med flere eksempler på at de resonnementene ikke minst våre toppjurister, i ulike roller som professorer, høyesterettsdommere, offentlig oppnevnte utvalgsledere, lærebok- og kommentarutgaveforfattere mv, ikke kan sies å være tilfredsstillende. Iallfall ikke når vi går deres forsøksvise begrunnelser, logikk og rasjonaler etter i sømmene. Denne erkjennelse fra vår side betyr ikke at absolutt alt og alle er feil; at all juss og alle rettsavgjørelser er feil. Verken feil forankret eller for rettsanvendelsen.
Det fins eksempler på ryddige og redelige framstillinger. Men det er litt for mange eksempler på rent maktspråk, sviktende begrunnelseskrav og omgåelser til at vi kan stole på juristene og jussen deres. I særlig grad viser det seg at på to områder kalt velferds- og familierett, rettsområder hvor farene for å begå systemovergrep mot enkeltmennesker og grupper av mennesker som må anses mer sårbare enn andre, er faretruende høy, er jussen ikke bare uklar, men maktspråket tydelig. At det begås (system)overgrep i lovens navn innenfor velferds- og familieretten er ikke uforklarlig og minst av alt tilfeldig. Dette er de lavest prioriterte rettsområdene på juss-studiene, ofte kun valgfag.
Handlingsrommet for å omgå EØS-retten i NAV-sakene (del 5 om «Blindsonen») var instituert og instruert av våre toppjurister, bl.a. Regjeringsadvokaten. <referanse 1>. Konsekvensene kunne ikke rettferdiggjøres og kulminerte når skandalen ble for opplagt og synlig med at en annen toppjurist, professor Finn Arnesen både brukte ord som «Norgeshistoriens største jusskandale». Professor Arnesen hvitvasket skandalen med å vise til en metafor, et billedlig uttrykk som verken forklares språklig eller begrunnes juridisk. Alle som har tatt førerkort har fått opplæring i hvor viktig det er å sjekke dødvinkelen. Juristene bruker «blindsone» som ansvarsfraskrivelsesmetafor. Dem om det.
Det hører med til historien at Arnesens habilitet som utvalgsleder (NOU 2020:9) i realiteten ble avgjort av ham selv. Til tross for at han hadde vært med som konstituert Høyesterettsdommer i en sak fra 2012 (Rt 2012, s 313) som, til tross for lett oppdagbare lovendringer fra 1994, opprettholdt de skandaløse tendensene professor Arnesen senere valgte store ord for å betegne. Hvordan og hvorfor skal vi kunne stole på Arnesen og hans språk pr 2020 når han får anledning til å hvitvaske sine feil fra 2012? Vi har også gått en annen toppjurist par excellence, Høyesterettsjustitiarius Tore Schei en smule på klingen. Sett at hans mange roller gir hans juridiske syn mulighet til å generere sirkelresonnementer på høyeste nivå. Hvor er protestene mot denne «habilitet» blant juristene?
Habilitet her ikke ment i streng rettslig forstand, men med referanse til gjensidige påvirkninger i de mange rollene som risikerer å regenerere. For ikke å si degenerere. Hvor er antropologer, sosiologer og psykologer når vi trenger dem? Fagfolk som kan studere innavlede kulturer. For å sette det litt på spissen. Kanskje er ikke juristene så selvstendige som de liker å tro og lærer opp sine kandidater til å innbille seg. Kanskje de heller er passe servile, dvs underdanige og tror på forestillinger om «gjeldende rett» og «barnets beste». Hvilket kan forklare fraværet av nevneverdige motforestillinger i de juridiske miljøene som kan stille spørsmål om faglige, dvs. metodiske tilnærminger, til hvor grensene, også for jussen.
Hvor grensene går for hva og hvilke forståelser retten er mer og mindre bundet av (gjeldende rett), og hvor grensene går for hva som er innafor og utafor (barnets beste). Hvor er systemhensynene forankret? De tilsynelatende mest rådende hensynene som blir tydeligere når rettsapparatet blir dels overopphetet som følge av blant annet uklar juss og prosesskåte advokater som kunne holdt sine klienter i skinnet. Hvor er Høyesterett (HR) som veiledningsinstans for å si hva som hører hjemme i retten og hva som er trivielt tull og tøv ordenspolitiet eventuelt får ta seg av hvis det utarter. Vi har kanskje stilt flere spørsmål enn vi har kunnet gi svar. Noen spørsmål ser det ut til at lekfolk må stille, f.eks. hvor fri den frie bevisvurderingen egentlig er.
De fleste av planlagte temaer og tematiseringer (diskurser) er gjennomført, men noen måtte redigeres bort. Vesentlig på grunn av volum, dvs tekstmengde men også kompleksitet. Ett tema som stod på blokken da serien ble planlagt og dels skrevet fram, var «terskelvurderinger». Relevansen, dvs betydninger er slik jeg ser det at man må ha visse kriterier for å kunne si at en sak ikke er viktig nok mens en annen er så viktig at selveste HR må ta i den. Terskelvurdering på mantraer som «høyt konfliktnivå» er et stikkord her, så vidt antydet over.
En annen vurdering er hvor lav (eller høy) terskel som gjelder for hvordan en fagpersons uttalelse enten skal tas på alvor, eller i andre enden av skalaen avfeies som nonsens. Mitt eksempel her er en viss advokat Birgit Vinnes jeg har disset før <ref. 2> i artikkelen «Blir retten manipulert?» Denne advokaten må gjerne avskiltes ved første og beste anledning. På et åpent seminar hevdet hun (det fins videopptak av seminaret for dokumentasjon) at 50 % av foreldrene i foreldretvister har personlighetsforstyrrelser. Innlegg på (fag)seminar 15.mars 2025 i regi av Mannsforum.
Jeg tok ordet etter innledningene og spurte advokaten direkte hvor hun hadde dette fra og hvordan hun eventuelt kunne underbygge påstanden. Først svarte hun ikke, satte opp et fåret glis, hvoretter jeg gjentok spørsmålet mitt og avkrevde et tydelig svar. Problemet med slike konfrontasjoner som jo må komme når fagfolk ikke vet hva de prater om og er litt for godt vant med å bli beskyttet, er at arrangørene vil tendere til å beskytte den fagpersoner som ikke kan svare for seg. Dette skjedde også i mitt eksempel.
Arrangørene av slike seminarer har gjerne fått penger fra Myndigheter og Fritt Ord for å være snille gutter og jenter. Fagfolkene må følgelig skjermes mot for åpen kritikk av tvilsom premissgiving som kan avsløres. Og som kan bidra til økende temperatur og mistillit til fagmiljøene. Det motsatte av opplysning og kunnskap til forklaring og forståelse. Jeg ga meg imidlertid ikke og tvang fram et ufrivillig svar med henvisning til at en navngitt psykolog «hadde sagt det». Jeg forsøkte deretter å følge opp med å avkreve mer konkret referanse, men da ble jeg stoppet av seminarlederen og en av Vinnes advokatkolleger som hadde invitert henne inn og som selv aldri stiller spørsmål ved juristers slumsete henvisningspraksis.
Stikkordet er som leseren forstår kildekritikk. Først og sist. Min reaksjon og opptatthet av dette temaet både spesielt og generelt er begrunnet i at rettens profesjonelle aktører forholder seg ukritisk til ugrunnede stereotypiske dogmer som verken sjekkes rettskildemessig eller fornuftsmessig. At 50 prosent av foreldre i foreldretvister har personlighetsforstyrrelser, fins det intet belegg for. Om advokat Birgit Vinnes forstår dette feilpremisset er jeg usikker på. Kanskje tror hun at psykologen hun oppga som kilde har sine ord i behold og at Vinnes som advokat dermed kan ha ryggen fri. Ingen selvstendig undersøkelse fra advokatens side for å undersøke om påstanden holder. Eller for den del hva slags «premiss» det eventuelt kan være i en rettslig kontekst. Med tilhørende stigma og fare for forhåndsdømming og senking av terskel for å fradømme samvær og foreldreansvar. På toppen av manglende råderett over bevisgjenstander og tvistens tematisering (se del 9 <ref. 1>.
Det hører med til historien her at jeg kontaktet pr epost den navngitte psykologen og presenterte utsagn med referanse til advokat Birgit Vinnes. Psykologen svarte kjapt og avsannet at hun skulle ha sagt noe slikt. Jeg velger å tro henne. Til tross for at jeg tidligere har opplevd mange nok ganger at psykologer og andre fagpersoner når man går dem på klingen kan finne på å benekte tidligere tåpeligheter og ikke-beleggbare formuleringer. Når fagfolk er så ivrige på å stigmatisere større grupper av lekfolk som i dette eksemplet fra familieretten, kan man ikke usannsynlig anta at det ligger en forsvarsmekanisme bak, en type projisering kanskje. Som avledning for faglig svikt blir det viktig å bruke posisjoner og status som fagpersoner til å gi foreldrepartene skylda for galskapen. At det er juristene som har laget lovene og som dømmer i første og sisteinstans, skyves vekk.
Hva rettens ansvar for sakens opplysning egentlig betyr er uklart. Mangel på logikk og beleggbarhet, begrunnelsessvikt og forsøk på bløff er ikke mangelvare hos advokater og andre jurister både innafor og utafor jussen og kommunisering av lov og rett på ulike områder. Vi har stilt spørsmålet om for hvem er egentlig lov- og rettsreformene. For klientsamfunnet, det rettssøkene publikum, eller fagfolket: Utrederne, karriereakademikerne og tragedieparasittene som kan skyve ideelle hensyn foran seg, eksempelvis «bedre beskyttelse av barn» og lignende velmentheter.
Vi har i serien skrevet om «juridisk klarspråk» (del 2) og tvunnet forsøksvis flere tråder om og med språk og betydning av juridiske begreper. Knyttet sammen med spørsmål om hvor logisk det er at foreldre med såkalt «eierskap til konflikten» ikke samtidig har råderett over tvistegjenstander og -temaer (del 9). Tvistetemaer som ifølge bevislæren (del 7) også definerer bevisbyrden. Generelt, om enn ikke for alle typer rettsområder, hvilket ikke alltid presiseres i premissgivende lovkommentarer fra våre toppjurister. Dette kunne vi skrevet enda mer om. Hvorfor er bevisbyrden ikke tematisert eller problematisert i barnelovsaker? Hvordan forholder det seg med sannsynlighetsovervekt for en påstått risiko når det fremmes overgrepspåstander? Er ikke dette nettopp å invitere til løgn og vidløftigheter og personsjikane av i verste fall grunnløst mistenkeliggjorte foreldre? Se del 8 hvor en premissgivende dom fra HR (Rt 2013 s 1329) er kommentert.
I del 4 om bruk og misbruk av kunstig intelligens skrev vi at vi skulle komme «grundig tilbake» i del 9. Noe tekst måtte skyves på og her kommer i all fall noen linjer, om enn ikke så grundig som ønskelig kanskje. Vi spurte KI om innebygde motsetninger i barneloven og fikk et lengre svar, interessant nok. Utfra spørsmålsstillingen svarte KI (Gemini): «Ja, det er mulig å påpeke flere spenningsfelt og opplevde motsetninger i barneloven. Loven skal balansere mange ulike hensyn, og noen ganger motstridende, hensyn.».
Man merker seg språket. Ordet «spenningsfelt» var ikke brukt i spørsmålet, og det er heller ikke bedt om noen svar på om motsetninger kan være motstridende. Svaret trenger ikke være helt feil, så la oss se på hvilke typer av motsetninger KI produserer i sitt svar. Prinsippet om barnets beste vs idealet om likestilt foreldreskap benevnes hovedkonflikten. I svaret fremstilles idealet om barns goder i kontakten med begge foreldrene som en motsetning til «barnets beste». Hvorfor? KI henviser til kritikere og fagorganisasjoner, men nevner ikke konkret hvem. Det nevnes opp vold, rus og omsorgssvikt, hele vokabularet til toneangivende psykonominstanser, setningene synes kjent: «Man frykter at en forelder kan bruke kravet om samarbeid som et verktøy for å utøve kontroll, og at barnets behov for beskyttelse og stabilitet ikke blir tilstrekkelig ivaretatt».
Hørt den før? Frykten kjenner ingen grenser, men blir sjelden eller aldri forsøksvis begrunnet rasjonelt. KI tenker ikke selv, men suger til seg mengder av statsfeministisk og psykonomisk skitt og støv for å svare som man gjør. KI viser til kritikere og fagorganisasjoner og nevner selvsagt opp frykt for vold, rus og omsorgssvikt. Psykonomenes demokratur generert opp og i mente. Har disse fagmiljøene vært «dyktigere» enn delt bosted – tilhengerne til markedsføre sin «frykt» digitalt? Er det andre grunner enn kun algoritmenes makt og innflytelse til at visse perspektiver får dominere?
Slik fortsetter det når i tur og orden 3 andre sentrale spenningsfelt presenteres i påstått krysning mellom Prinsipp og motsetning: «Rett til samvær vs. Beskyttelse mot skade»; «Barnets medbestemmelsesrett vs Foreldreansvaret, og «Biologisk prinsipp vs juridisk foreldreskap». Det KI ikke evner å reflektere over og rundt er hvorvidt et «barnets beste» som kriterium vil foreta slike avveininger KI antyder. Hvordan vurderes «idealene» slik KI fremstiller motsetningsparene som tilhørende en rettspolitisk affære, opp mot forholdene i den enkelte sak. Eller forholdet mellom juss og fakta, tilordningen til lovbestemmelsene mv. At KI fremstiller ideologisk slagg er neppe tilfeldig.
Ingen av de motsetningene KI produserte evner å ta opp og identifisere den motsetning vi har fokusert i del 9, som en type problematisering av barnelov som en del av en større sammenheng av tvistelovrammer og saksstyring (del 6). Og umyndiggjøring av klientsamfunent, sammenholdt med advokatenes egne agendaer (del 3). Hvorfor ikke? Svaret er enkelt: KI kan ikke tenke og vurdere selv. Som vi også gjentok et par-tre ganger i del 4 mangler KI erfaring fra sosiale sammenhenger til å kunne reflektere ulike typer av motsetninger, for ikke å nevne hvordan menneskelige reaksjoner kan forståes. KI er derfor farlig hvis man tar redskapet for god fisk.
KI kan ikke hjelpe oss med annet enn å liste opp sine kulepunkter fra algoritmenes verden. For spørsmål om retten foretar selvstendige vurderinger basert på selvstendig ansvar for sakens opplysninger er svaret dessverre nei. Retten foretar såkalte samlede eller helhetlige vurderinger, men vi vet ikke nødvendigvis hva som inngår i helheten, dvs. hvilke deler som er definerte ut og inn av sakens opplysning. Hva enten bevisføringen er fri eller ikke.
Tilgangen til rettskildene er viktige for et levende og kritisk sivilsamfunn. Derfor er det gledelig at en ellers myndighetsservil avis som Dagbladet <ref. 3> tar opp temaer knyttet til databaser og annet som kan opplyse folket om hvordan juristene resonnerer. Man undrer seg over hvorfor juristene ikke vil ha åpenhet og svaret er neppe så vanskelig å gjette seg til. De liker ikke å bli kikket i kortene. Til neste år blir det ny artikkelserie med foreløpig arbeidstittel «Media og mangfoldet». Medias dekning av lov og rett blir høyst sannsynlig problematisert også der. Ikke kun tilgjengelighet til kilder som dels er en menneskerett vi skal se nærmere på. Men også mer om hvordan og hvorfor bruk av KI kan virke fordummende og undergravende for et levende og opplyst demokrati. Motsatt det inntrykket som dels skapes. Av media selv. Hvor ble det egentlig av mangfoldet?
Siste nytt er Riksrevisjonen rapport <ref. 4> om PST hvor det som kjent (?) etter hvert jobber flere journalister og karrierejurister. PST gjør ikke god nok jobb og får for lite penger. Justisministeren sier gjentatt (riksmedier som NRK og TV2 pr 11.12.2025) at PST må få flere lovhjemler til å gjøre jobben sin. Ikke minst må man, slik det er fremmet forslag om tidligere, få anledning til å overvåke også de som produserer fra åpne kilder, men hvor sammenstillingen av informasjon fra åpent tilgjengelige kilder kan representere «trussel mot rikets sikkerhet». En del av neste års serie kan følgelig bli «Ytringsfrihetsparadokset» med adresse til hvor fri ytringsfriheten er når juristene i PST skal gjøre seg interessante. Med servile medier som mikrofonstativ. God jul og godt nyttår!
Ole Texmo
Digitale referanser del 10:
<ref. 1> Serieoversikt Retten kan ikke se 2025: https://sfm.no/serie-om-rettsapparatet/
<ref. 2> Serie om justisskandaler, del 10: Blir retten manipulert? https://sfm.no/Justis-skandaler/
<ref. 3> Leder i Dagbladet https://www.dagbladet.no/meninger/rettsstat-for-de-fa/83943844
<ref. 4> Riksrevisjonen rapport om politiets sikkerhetstjeneste (desember 2025) https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2025-2026/ressursbruk-og-effektivitet-i-pst/
