Publisert 6.3.2026
Foto (KI). Innfelt: Faksimile av Morgenbladet nr. 47/28. november – 4. desember 2025, side 30.
Av Ole Texmo
NRK først og sist. Sammenheng og legitimitet. Begreper og beskrivelser. Mediemangfold: forventning, krav og forpliktelse. Medietilsynets etterprøving. Språk og innhold. Hva betyr beredskap? Fra opplysning til oppmerksomhet. På markedets premisser?
«Hvis vi ikke er store og populære, så kan vi ikke være viktige. (…) Dette er noe de andre allmennkringkasterne også snakker mye om. Hvis vi skal kunne ta beredskapsansvar og nå alle i krisesituasjoner, må vi nå alle hele tiden». Den som sier dette er kringkastingssjef siden 2022, Vibeke Fürst Haugen. Sitat er fra et intervju innbakt i første del av serie om Allmennkringkasting i ukeavisen Morgenbladet <referanse 1>.
NRK er til forskjell fra vår andre allmenkringkaster TV2 statlig fullfinansiert. Derav følger et såkalt «særskilt samfunnsoppdrag». Slike honnørord vekker assosiasjoner. Noen vil kanskje dra kjensel på det offisielle språket fra vår artikkel (del 9, høst 2025 om Foreldretvistparadokset). Om måten lovsystemet er innrettet for å legitimere at foreldre i barnelovsaker umyndiggjøres, ved å balansere sakenes indispositivitet mot rettens «særskilte ansvar for sakens opplysning» <referanse 2>. Vi trekker ikke parallellene lenger enn nødvendig, men poengterer at offentlig språk, i lovs form og i strategidokumenter, ofte nok er fulle av teoretiske forsikringer om de beste hensikter.
Mediemangfoldet er en slik, med til dels uklare grenser mellom krav og forventninger, Praksis kan føre til motsatt effekt. Når NRK skal nå alle hele tiden, må noe nødvendigvis ofres. Særlig når og hvis populariteten er konklusjonen som biter premisset i halen. Hele tiden. Allmennkringkasting er regulert gjennom avtaler staten har med aktørene som må tilfredsstille diverse krav <referanse 3> Selve uttrykket kommer fra det britiske Public Service Broadcasting og ble tatt i bruk i Norge ca. 1990, mens NRK ennå var enerådende som ikke-kommersiell TV-sender. Reklamefinansierte TV2 ble etablert på denne tiden og kom med sine første sendinger i 1992.
For kritikk av idealer og gode hensikter er NRK et bra sted å starte. TV2 får ha oss unnskyldt. Hvilket mangfold deres satsing på stadig flere sosiopatserier representerer, kan tale for seg selv. NRK har vi fulgt i snart en mannsalder, gjennom flere utviklingsfaser, og lest opp mot offentlige styringsdokumenter, utvalg og meldinger. Som begrep er Samfunnsoppdraget ikke unikt for NRK som statlig virksomhet, fullfinansiert med skattebetalernes penger. Også andre virksomheter blir tilskrevet eller påberoper seg denne hedersbetegnelsen. En passe flott legitimitet å skyte seg inn under. «På oppdrag for Samfunnet», Ikke noen egeninteresser der i gården, ingen egen agenda for presse og mediabransje må vite. Og med offentlig anerkjent språkbruk som garanti for tilliten.
Som leseren sikkert allerede har skjønt henger begrepene Allmennkringkasting, Samfunnsoppdrag og Mediamangfold nært for ikke å si tett sammen. Det fins mange kilder til beskrivelse og forklaring av disse størrelsene. Min framstilling her trekker veksler på Medietilsynets egne samt noe leksikalt og lett søkbart <referanse 3 og 4> Medietilsynet er en instans som underlagt regjeringen ved Kulturdepartementet bestemmer vilkårene for å nyte godt av Allmennkringkastingers rett til å sende over hele landet. Med de plikter som følger, bl.a. krav til såkalt mediemangfold, innholdstilbud til hele befolkningen. Med rett og plikt til å produsere nyhets- og aktualitetsprogrammer.
En felles nevner for de tre begrepene jeg her ser i sammenheng, er Grunnlovens § 100 om Ytringsfriheten. At ytringsfriheten (som vi skal si mer om i en senere seriedel) er et samfunnsgode understrekes ofte med honnørord og uttrykk som formålet «å fylle en demokratisk, kulturell og sosial rolle i samfunnet». Denne floskelen, er jeg tilbøyelig til å kalle den, går igjen i mange framstillinger leserne vil finne om han (eller hun, begrepet hen gjelder ikke hos meg) googler rundt på nettet. Likeledes at «Mangfold er en sentral forutsetning for en åpen og opplyst samtale». Vi har ikke brukt KI (og kommer i liten grad til å gjøre det i fortsettelse), men tipper at flosklene vil sitte løst og kommer rikt opp og fram. Nevnte formulering ble også tittel på NOU en vi omtalte i serien Media og Ytringsfrihet (2022) <referanse 5 > og ganske sikkert kommer tilbake til.
Legger vi flosklene litt til side, er det forsåvidt ikke noe galt i at demokratiet er åpent og opplyst. Vi erfarer imidlertid en helt annen virkelighet fra utsiden av de etablerte redaktørstyrete mediene som flagger sine velmentheter når det tar seg ut. I en av våre kilder fra Mediatilsynets oversiktlige sider <referanse 3>, det skal de ha, leser vi om mediamangfoldet som en sentral forutsetning at: «Kjernen i samfunnsoppdraget til de redaktørstyrte mediene er å opplyse borgerne slik at vi får et godt grunnlag for å forstå det samfunnet vi lever i».
Ikke galt nødvendigvis. Videre om medienes viktige roller, i samme kontekst og med samme språk med velmentheter opp og i mente: «Ved at flere medier rapporterer og kommenterer viktige samfunnsforhold fra ulike synsvinkler, og ved at ulike stemmer er representert i den offentlige debatten, styrkes mediemediemangfoldet». Er dette egentlig tilfelle for NRK som dominerende offentlig fullfinansiert kanal for ytringer? Hvem slipper til på Debatten? For ikke å nevne hvilke vinklinger de prioriterer når de velger temaer. Vi trenger ikke lese lenge i offisiøse framstillinger før vi mer enn aner advarselen mot «uredigerte informasjonskilder». Budskapet er ikke til å ta feil av, selvforsikringene står i kø, ikke minst den påstått etiske refleksjonen, selverklært så det rekker:
«I et moderne mediesamfunn er ikke tilgang til informasjon lenger et problem, men heller tilstrekkelig kunnskap om hvilke kilder som er troverdige, pålitelige og av høy kvalitet. Den journalistiske virksomheten i de redaktørstyrte mediene drives etter profesjonelle etiske prinsipper, inkludert prinsippet om at redaktøren er uavhengig av eierne. Derfor har de redaktørstyrte mediene en særlig viktig funksjon for å støtte opp om den offentlige samtalen som et velfungerende demokrati bygger på og være en motvekt til spredningen av for eksempel falske nyheter, hatefulle ytringer og propaganda.»
Vi tar med et såpass langt sitat <referanse 3>for å vise hvilket språk som benyttes og hvor selvforklarende man er på offisielt hold. I kontrast til hvor åpent og opplyst samfunnet er og blir med nettopp slike uttrykksmåter som de dominerende og toneangivende. Vi skal se nærmere på etikken etter hvert i del 5. I en planlagt seriedel 9 med arbeidstittel «Kritikk mot barnevernet frabes» skal vi se på hvem som egentlig produserer falske nyheter og sprer propaganda. Før vi går videre, og i kontrast til medienes navlebeskuende og selvtilfredse framstillinger, tar vi med at begrepet også omfatter omtale eller beskrivelser av ansvarsområder og arbeidsoppgaver til andre offentlige etater.
Politiet skal forebygge, bekjempe kriminalitet og skape trygghet for befolkningen. Universiteter og høyskoler skal bedrive forskning og administrere høyere utdanning. Felles for disse to eksemplene er at det offentlige finansierer drift og at virksomhetene er regulert ved lov. Det er ikke media på samme måte. Samfunnsoppdrag brukes også som betegnelse på bransjer og private bedrifter hvor det både egenhendig og fra «samfunnets side» forventes og erklæres at virksomheten ikke utelukkende handler om økonomi og fortjeneste. At virksomheten er mer enn bare kommersiell.
Angivelig grense mot kommersialitet er et interessant momentum for medias selvforståelser. Slik de ofte kommer til uttrykk gjennom dels valgte sitater her, når man påberoper seg samfunnsoppdraget. Som gir mulighet til å skyve hensyn til samfunnsoppdraget foran seg for å dekke over, ikke bare økonomiske og andre fortjenester, men også egen status og prestisje, makt og innflytelse. For ikke å nevne avhengighet til kilder, stat og rett som garantist for beskyttelse av pressens egne agendaer tilpasset myndigheter. Sirkulært så det rekker. Kildevernet har vi planer om å gå nærmere etter i sømmen ved en senere anledning.
Kritikk mot NRK er mangfoldig. En del av denne kritikken som også kommer fra bransjefolk, viser til strukturelle problemer med NRKs organisasjon. Med innholds- og strategidirektører og mellomledere i fleng, som på ulikt vis fungerer hemmende for journalistisk arbeide. Med kringkastingssjefens Arbeiderpartislagordspregede ord i mente ser vi poenget. Her skal man nå alle og ofrer den seriøse journalistikken. Hva slags beredskap i krisetider det vil innebære tør vi knapt tenke på. En kritiker som har påpekt hvordan NRK har utviklet seg bort fra allmennkringkastingens opprinnelige formål om å være motvekt til de kommersielle mediene skriver at journalistikken har forskjøvet seg fra opplysning til oppmerksomhet. <referanse 6 >.
Vedkommende kritiker av NRK som allmennkringkaster presenterer seg som «rådgiver for TV2 gjennom rådgivningsselskapet Sannum og Bergestuen». Så meget om visse mediaaktørers dobbeltroller og habilitet. Artikkelen er imidlertid poengtert og velskrevet. TV2 som erklært kommersiell allmennkringkaster har egen avtale med staten (Kulturdepartementet ved Medietilsynet) <referanse 7> TV2 er her «forpliktet til å investere årlige beløp i nyheter, programmer for barn og unge samt norsk film- og TV-drama». Om programvirksomheten heter det at TV2 skal «tilby programmer for både brede og smale grupper; norskspråklige programmer skal utgjøre minst 50 % av sendetida, begge de offisielle norske målformene benyttes; programtilbudet skal ha tematisk og sjangermessig bredde.»
Fra NRK-plakaten <referanse 8>tar vi med noen stikkord som viser hvor generelt språket antyder at kravene stilles: NRK skal «understøtte og styrke demokratiet; styrke norsk og samisk språk, og styrke norsk og samisk identitet og kultur; etterstrebe høy kvalitet, mangfold og nyskaping; fremme barns rett til ytringsfrihet og informasjon, og beskytte barn mot skadelige former for innhold. NRKs allmennkringkastingstilbud skal være ikke-kommersielt.»
Som man ser er disse vilkårene for allmennkringkasting formulert som en service til samfunnet, hvor kravene iallfall tilsynelatende ser forpliktende ut. Med muligheter for etterprøving. Medietilsynet foretar sine forsøksvise etterprøving gjennom årlige rapporter om allmennkringkasterne NRK og TV2 sine oppfølginger av vilkårene <referanse 9>. Spesielt interesserte kan også lese seg opp på deres vurdering av om mediemangfoldet er ivaretatt <referanse 10>.
På plakaten <referanse 8> står også at «NRK skal ha et attraktivt innholdstilbud på internett, mobil-TV o.a.» Dette er på mange vis den nye medievirkeligheten hvor tilpasningene skjer oftere og raskere enn vi som mediekonsumenter merker. At samfunnsoppdraget ikke skal være kommersielt understrekes, men gir ingen garanti for NRK sin egen uavhengighet av sin velgjører Staten. Dette paradokset er ikke noe jeg har funnet på. Mange nok har påpekt motsetninger. At kommersialitet kan dreie seg om mer enn økonomisk fortjeneste skal vi forsøke å nøste videre på i neste seriedel med arbeidstittel «Eierskap og avhengighet».
Ole Texmo
Kilder/referanser:
<1> Bakgrunnsinformasjon om ulike posisjoner: Artikkelserie i ukeavisen Morgenbladet papirutgaver nr. 47, 48 og 49 i 2025 og nr 1 i 2026 (disse er digitalt tilgjengelig for abonnenter)
<2> del 9 i serie «Retten kan ikke se» høst 2025 https://www.sfm.no/foreldretvistparadokset/
<3> https://www.medietilsynet.no/
<4> Store Norske Leksikon <snl.no>
<5> Serie om Media og Ytringsfrihet 2022 https://sfm.no/serie-om-media-og-ytringsfrihet/
<6> Bergestuen, Svein Tore: Allmennkringkasting på markedets premisser. Morgenbladet papirutgaven side 22-23, nr 5/30.januar-5.februar 2026 (digitalt tilgjengelig for abonnenter).
<8> NRK – plakaten https://info.nrk.no/vedtekter/
<9>>mediatilsynets rapporter om almenkringkasting https://www.medietilsynet.no/fakta/rapporter/kringkasting/
<10>> mediemangfoldsregnskapet (medietilsynet). https://www.medietilsynet.no/fakta/rapporter/mediemangfoldsregnskapet/
