Publisert 27.3.2026
Foto: KI/Sfm.no (Innfelt: iStock)
Av Ole Texmo
Litteratur og etikk. Aschehoug til salgs. Lærebokmarkedet som forsvant. Kritikken som forvitret. Børs, katedral og infrastruktur. Tendenser. Forfatterstrid og bibliotekvederlag. Skribentens posisjon. Konsernifisering til besvær? Nøkkelroman til besnær. Satt litt på spissen. Ord for penga.
Vi lever i en omskiftelig tid. Aviser er ikke lenger bare presse, nye plattformer kommer til. Også bokverdenen er forandret, lydbøker er blitt svært så populære og vi skal ikke bli for nostalgiske. Selv om leseevner kanskje ikke har altfor godt av å bli foret med tekst gjennom øretelefoner. Vi skal ikke moralisere. I temaserien «hva bruker solid statssponsede medier sine ressurser og posisjoner til?» skal vi først (og sist) til Klassekampen som mottar ca. 40 millioner årlig, ca. 10 % av den totale summen Medietilsynet fordeler. Vi skal til litteraturformidlingen avisen profilerer seg på og til hvordan ulike (etiske) dilemmaer i romaner kan stimulere til refleksjoner.
Lørdag 27.12.2025 <referanse 1> spør avisen flere eksperter om konkrete spørsmål. Vi nevner: «Kan middelklassen gå på brun pub?» Med kommentarer av Rødt-politiker Mimir Kristjanson som mens han sitter på Stortinget og hever millionlønn og ellers går på fylla (etter eget utsagn) og uttaler seg i hytt og pine om alt mulig han har lite greie på om økonomi og samfunn. Alt mens han har tid og ork til å skrive kokette bøker om «Mor mi e trygdå» og «Far min va alkis». Med tilhørende åtgaum. Mimir tar mye plass i medieoffentligheten, vi har ikke tenkt å gi ham mer. Nok er nok.
Vårt valgte eksempel er et dilemma hentet fra en roman av en muligens mer reflektert forfatter Agnes Ravatn og hennes «Doggerland» hvor spørsmålet oppstår: «Bør man fortelle ektemannen at han ikke er faren til barnet?» Klassekampen velger seg moralfilosof Ole Martin Moen som først kommer opp med et tilsynelatende reflektert syn: «Det som gjør det vanskelig, er at om partneren er av den opprørte typen, er han også den du har minst lyst til å fortelle det til. Samtidig er det han du lurer mest alvorlig ved å ikke si det. Jo mer sannheten strider mot det personen ønsker, jo mer moralsk riktig er det å si fra – og jo mindre ønsker du å gjøre det».
Moralfilosof Moen svarer slik på spørsmålet hvordan han selv ville reagert om han mottok en slik nyhet: «Jeg er homofil og har barn, og er veldig lite opptatt av både genetisk opphav og monogamiregler. (…) Så da bør man kanskje tenke litt på om visse normer gjør at man havner der – for eksempel at man legger for stor vekt på genetikk og monogami».
Statsstøttede Klassekampens litteraturdekning avsluttes med visdomsordene hvor moralen er: Hvis du som en mann får vite at du, slik du hittil har trodd, ikke er far til barnet du har tatt deg av sammen med din kone, om du føler å ha blitt holdt for narr på mer enn en måte, har du deg selv å takke for dine normer. Det er nemlig dine normer som har satt deg i en slik situasjon at du blir opprørt av en mulig utroskap fra kona, med barn som resultat. Nå må heterofile monogame menn ta seg sammen!
Solid sponsede aviser som Klassekampen og Morgenbladet har relativt mye bokstoff, men hvem får spalteplass? Kvinnelige forfattere, gjerne lesbiske som velger å få barn uten mann framheves, med gjennomgående gode skussmål, positiv kritikk og intervju på toppen. Homofile og transpersoner får uforholdsmessig mye plass, men hvor mye av dette kan forsvares utover krav til en viss bredde og «mangfold» Bredde og mangfold som ikke ser ut til å omfatte alminnelige hvite heterofile menn, med normale sunne instinkter. Satt litt på spissen. Men bare litt.
Henrik Ibsen og «Vildanden», et klassisk mesterverk i Norgeslitteraturen, er over og ut, homofile relativister med «normert moral» inn. Dannelse taper terreng, satt litt på spissen. Ikke nødvendigvis høyborgelig finkultur, men seriøs og reflektert formidling av dramaer som setter eksistensielle temaer på dagsorden. Pressen kutter ut kulturstoffet mer og mindre. Det som står igjen er dårlig skjult markedsføring, på pengenes og kjendisfaktorenes premisser. Og politisk korrekthet. Ikke kulturen og dannelsens premisser slik de selv hevder å representere. Mulig unntak er bøker om historiske temaer, i særlig grad om sider ved annen verdenskrig, ett fortsatt viktig område.
Sakprosaen ser ellers ut til å ta over for skjønnlitteraturen. En annen tendens som har vist seg siste 10-20 årene er at en stadig større prosentandel av forfatterne (krim og generell litteratur) kommer fra media selv, forlag og reklamebransje inkludert. Drevne mediamennesker sørger selvsagt for både intern og ekstern markedsføring. Kolleger stiller lojalt opp sine mikrofonstativer. Innavl så det rekker. Memoarer fra politikere og andre kjendiser får stor oppmerksomhet, men lite opplysende skrives om kvaliteten på bøkene. Omtaler og intervjuer er det mer enn nok av, kvalifisert kritikk er på retur. Litteraturkritikken har ikke forsvunnet, men det er ikke helt feil å si at den har forvitret.
Et av Norges største forlag Aschehoug er til salgs. Etter år med sviktende omsetning kaster det familieeide forlaget inn håndkleet. Budrunden er ikke formelt i gang, men flere store aktører har vist interesse. Vi nevner kun en av grunnene til svikten da vi anser denne for å være mest interessant: Lærebokmarkedet som forsvant. Aktuell så det rekker da digitaliseringen har gjort sitt og studentene bruker KI for å komme seg bak betalingsmurer og andre begrensninger. Bildet er nok mer nyansert enn dette, men tendensen er ikke enestående for Aschehoug, hvis eierskap nå kan forsvinne ut av landet og i hendene på enten svenske Bonnier Books eller det danske konsernet JP/Politiken.
Konsernifiseringen er for lengst en realitet også for bokbransjen som i mange år har holdt fanen «Børs og Katedral» høyt hevet. Kunst og kultur skal ikke smittes av mammon, men betaler seg ikke helt av seg selv. Aschehoug eier Universitetsforlaget, 90 % av Oktober forlag (det mest status- og prestisjetunge for skjønnlitteraturen), halve Norli bokkjede, halve Allvit lærebokplattform, halve Fabel strømmetjenester, og for øvrig eiendommer. Big business med andre ord.
Av norske interessenter har Amediastiftelsen gitt signaler om at de melder seg på. At et rendyrket mediekonsern dermed vil inn på bokmarkedet, i stiftelses form, har engasjert flere. For hva vil skje med selve litteraturen? Amediastiftelsen ble dannet i 2016 ved at Sparebankstiftelsen kjøpte for 400 millioner konsernet Amedia fra LO, Telenor og Fritt Ord. Amediastiftelsen har økt sitt volum betraktelig og eier i 2026 over 100 norske aviser samt flere svenske og danske. Deres formål er å eie aviser og tilknyttede virksomhet på forretningsmessig grunnlag. Reine ord for penga.
Vi går ikke inn på navnelisten over personaktører, men nevner at det er berøringspunkter mellom media og bokbransje på nettverks og styreledernivå. Norge er et lite land og terskelen lav for dobbeltroller som tangerer hva (in)habilitetsbevisste vil kalle kryssende interesser. Vigmostad og Bjørke har også signalisert at de kan tenke seg å kjøpe Aschehoug, som på sin side ikke er fremmed for å splitte opp salget av ulike virksomheter. Utenlands eierskap er ikke ukjent i bok-Norge. Svenske Bonnier er store, men har delvis faset ut enkelte engasjementer i det norske markedet. Danske Egmont som er eid av en stiftelse, eier Cappelen Damm, en av de største bokforlagene i landet vårt.
De som kanskje bryr seg mest om hva som skjer videre er Oktober-forfatterne som opplagt har en viss prestisje å opprettholde, som eliteforlag med opphøyet status siden Aschehoug kjøpte det revolusjonære, men forretningsmessig håpløst drevne forlaget for ca. 30 år siden. At man er bekymret for konsernifiseringen er selvsagt og legitimt. Prestisje og posisjon teller vel også noe. Viktigst offisielt er å bevare forlagets redaksjonelle autonomi og markedsmessige stilling.
Hvilket leder meg over på skribentens posisjon. Både min egen og det store antallet skrivende mennesker i Norge som vil gjøre seg interessante og dels leve av hva vi skriver. Min egen bakgrunn er dels som nettopp litteraturkritiker, en bevissthet og selvforståelse jeg utviklet, nøkternt og saklig selvsagt, for ca 30 år siden. På den tiden anmeldte jeg endel bøker og var dels inside og dels outside miljøene. Allerede på 90 tallet var det mange om beinet. I Norge er det mer enn nok av forfattere og skribenter. Det avholdes skrivekurser i fleng, en ikke helt uvesentlig attåtnæring for etablerte forfattere som ikke kan leve at boksalg alene. At denne omfattende skriveaktiviteten skaper press på forlagene, er forståelig. Det har oppstått flere nye plattformer, Eget forlag er ikke uvanlig.
For min egen del er jeg opptatt av etikk, hvilket ikke trenger å gjøre meg mer moralsk. Verken overfor meg selv eller de jeg finner på å kritisere. I prinsippet hvem som helst og hva som helst. Verken mer eller mindre. Begrepet kritikk har jeg fra filosofien og betyr undersøkelse. Som skribent er det vesentlig en type (selv)kritikk som gjelder: Hvordan og hvorfor jeg motiverer teksten på de måter og med de grep jeg velger slik at leseren ikke blir lurt. Skulle jeg være litt pretensiøs kunne jeg kalt det å vise ansvar overfor både teksten, som, dels avhengig av sjanger, ikke bør gi seg ut for å være mer enn den lover. Og overfor leserne som kan ledes, men ikke forledes. Nok om det.
Det jeg etterlyser i Bok-Norge i dag er mer kritikk, dvs. undersøkelse, av både motiver for utgivelser og politikk. Det gis ut alt for mange bøker av alt for mange personer som ikke har noe vesentlig å si utover å oppnå eller befeste kjendisstatus. Vi har for mange bøker av typen «bli et bedre menneske» skrevet av sjarlataner innen psyko-bransjen. Selvoptimaliseringslitteratur kalles det når man ser kritisk på tendensen. Foreldreusikkerhetsindustrien som jeg har omtalt annet steds <referanse 2> er dels avhengig av ulike måter å underbygge manglende selvtillit på individnivå i befolkningen.
At flere skriver og flere vil gi ut bøker skaper også konkurranse om status og midler. Vi har en boklov som skal regulere forholdet mellom ulike aktører i markedet <referanse 3>. Fastpriser er en del av reguleringen som i bunn og grunn skal legge til rette for mangfold, bredde og kvalitet. Hørt den før? Hvilken betydning denne loven strengt tatt har er usikkert, men det er muligens interessant at vi har en slik lov i vårt sosialdemokrati. Jeg skal ikke trekke forbindelsene mellom stikkordene jeg velger her til å lage mer motsetninger enn det er dekning for. Vi har imidlertid noe som kalles biblioteks vederlag som skal fordeles. Bibliotekene er en viktig del av vårt samfunns infrastruktur, og jeg presiserer for ordens skyld at når jeg skriver om bibliotekene og deres rolle er det null ironi.
Med flere forfattere som vil gjøre seg viktige har det oppstått en ny forening som stadig kiver med den gamle <referanse 4>. I en relativt fersk sak om biblioteksvederlaget som Forfatterforbundet (FF) anla i 2024 mot Den norske Forfatterforeninen (DnF) krevde FF en større andel. I prinsippet likedeling av potten som skal kompensere forfattere som stiller verkene sine gratis til disposisjon for bibliotekene. I den norske kulturinfrastrukturen er biblioteksvederlaget en litteraturpolitisk støtteordning. Saken ble avgjort av en voldgiftsdomtol, utfallet at FF tapte så det sang. Advokater på begge sider pluss honorarer til dommerne kostet medlemmene dyrt. På mer enn en måte.
Som nevnt er bokkritikken på retur, halvert de siste årene 5 årene ifølge statistikker utarbeidet av Retriever på oppdrag fra Kulturrådet. Forklaringene varierer noe, men det synes klart at litteraturen taper terreng og dermed også kritikken som mister autoritet. Kulturell kapital er ikke like viktig som før, digitaliseringen av mediene medfører andre krav til popularitetsmåling og vinklinger. Som en liten forsmak på, eller frampeik som det heter på litteraturspråket, til et markedsføringsintervju i Klassekampen 07.02.2026. Om tema meningsmangfold jeg har tenkt å ta opp i del 8 <ref 2>.
Hilde Rød-Larsen, datter av Terje som er siktet for korrupsjon etter avsløring om sine forbindelser med Epstein, vil ha oppmerksomhet og tar selv kontakt med avisa. Uten kritisk distanse eller annet forbehold fra kulturavisa publiseres et stort anlagt intervju hvor hun dels skammer seg over sin far og forsikrer om hvor godt menneske hun er. Men viktigst: hvor skuffet hun er over at ingen flere har kjøpt og lest hennes bøker og sett hvilken Nøkkelroman hun har skrevet om farens elitenettverk. Jeg har forsøkt å komme til med motforestillinger i avisa, men ikke lykkes. Skammer man seg over å ha latt seg bruke av en oppmerksomhetssøkende kvinnelig forfatter som hevder hun skammer seg over sitt opphav, men ikke viser særlig blygsel for å bruke etternavnet som salgsfremmende virkemiddel?
Siste nytt fra USA før påskekrimmen kommer og tar oss, er at kvinnen som saksøkte Meta og Google (nevnt i del 1. ref 2) har fått medhold. Selskapene er ansvarlige for angst og psykisk skade på avhengighetene som skapes av algoritmene. Dommen er ikke rettskraftig og vil bli anket.
Kilder og referanser del 6:
<1> Klassekampen Lørdag 27.12.2025 papirutgaven side 36-39
<2> Serieoversikt https://sfm.no/oversikt-over-serier/
<3> Bokloven https://snl.no/bokloven
<4> Forfatterforeninger https://snl.no/forfatterforeninger
