Av Ole Texmo
Publisert 8.5.2026
Illustrasjon: Faksimile av bokomslag: Brekke, Toril, Bernt Hagtvet og Peter Normann Waage (1994): Den farlige ytringsfriheten. Cappelen, Brennpunkt. Oslo.
Hvem slipper til? Selvmord og oppmerksomhet. Fagfolk og ytringskultur. Infrastrukturkravet i Grl § 100. «Kronikken er død. Leve kronikken!». Åpen tilgang eller bak betalingsmuren? Elden a go go. Skammen og løsheten. Forbehold for videre lesning. Velmentheter opp og i mente. Sak og person.
Vi nærmer oss slutten på denne artikkelserien og skal smått begynne å nøste tråder. Del 10 har foreløpig arbeidstittel «Bruk, forbruk og misbruk». Vi skrev i del 1 <referanse 1> at det var særlig to saker vi ville forsøke å styre unna. Men aldri si aldri. En av dem, som en mulig konsekvens av mediaomtale i bestemt og ubestemt form, dukker nå opp på et vis som griper rett inn i tematikken for denne seriedel. Nemlig hvem som slipper til i media med sine meninger. På hvilke premisser. Ytringsfrihet for hvem, perspektiver på fagfolk og vanlige folks innflytelsesmuligheter. I media bl.a.
Hvor mange får sine kronikker publisert samme dag de er skrevet og i de to største riksavisene? I standard svarbrev fra redaksjonene får man normalt beskjed om at kronikken ikke bør være sendt andre medier samtidig. Dette er regelen for folk flest. Ventetid maks en uke, gitt at man får beskjed i det hele tatt. Når det har gått en uke uten svar kan man prøve annetsteds. Men ytringsfrihetsnorge er differensiert på noen områder ser det det ut til. I uke 17 begikk sønnen til korrupsjonssiktede Mona Juul og Terje Rød-Larsen, hos Dagbladet benevnt «Epstein-arving», selvmord.
Foreldrenes advokat, den ikke overdrevent mediesky advokaten John Christian Elden og hans kumpan Thomas Skjelbred var på hugget og serverte 30.04.2026 VG noe av det mest pompøse og falske som vel noen gang har kommet på trykk <referanse 2>. Aftenposten, det andre riksmediet i Schibsted-konsernet publiserte også teksten, presentert som kronikk. Som om den var så briljant og poengtert at flest mulig måtte få del i advopat Eldens dobbeltmoral. For hva er det Elden maner til? Ro selvsagt, og ingen spekulasjoner. Stopp er stopp, og ingen flere ytringer fra andre enn Elden og deres gelikere selv i media som under enhver omstendighet er på samme etiske nivå.
Som mangeårig kronikkforfatter med ymse erfaringer med redaksjoner over tid, reagerer jeg på flere ting her. Hva får VG ved sine redaktører med Gard Steiro i spissen til å prioritere Eldens skamløsheter? I «kronikken» som umulig kan være gjennomtenkt utover markedsføringsbehovet, motsier Elden seg selv på flere punkter. Dels ved å både si at man ikke skal spekulere i årsaker til selvmordet. Samtidig som det er nettopp det advopatene gjør. Men trenger ingen bachelor eller master i tekstanalyse for å lese på og mellom linjene hvem Elden gir skylden for selvmordet.
Dels også ved at Elden prosederer deler av saken i media Elden ikke vil skal skrive mer. Verken om saken eller selvmordet. For nå skal man ha ro. To foreldre har mistet et barn. Hvor ofte er Eldens mange advopater som tar seg godt betalt for slapp bistand til foreldre i barnefordelingssaker ellers opptatt av at hensyn til familien må prioriteres først og sist? Elden er opptatt av rettssikkerhet må vite, men kontradiksjonen stopper når Elden ikke ønsker å bli imøtegått. Hvilken logikk!?
For visse kjenner skamløsheten ingen grenser. Det demonstrerte da også Terje Rød-Larsens skjønnlitterære forfatterdatter Hilde overfor Klassekampen 07.02.2026 <omtalt i del 6 Ref 1> i et intervju hun selv tok initiativ til. Tema: skam og misnøye med for liten oppmerksomhet. Avisa lot Hilde Rød-Larsen (HRL) markedsføre seg med forsikringer om at hun skriver fiksjon og at hun, slik det går som en tråd gjennom hele intervjuet, er full av skam over faren og hans forbindelser til en viss seksualforbryter. Hun forsikrer i intervjuet gjentatt om at hun er samfunnsbevisst og som kunstner opptatt av å være en god samfunnsborger. For de som måtte være i tvil om den biten.
Forfatterinnen gjør et vesentlig poeng av hvor pussig det er at ingen journalister har oppdaget «koplinger til virkeligheten» i hennes romaner: «Grunnen er sikkert at det er ganske få som har lest boka». Hun «synes likevel at man ved bare å lese salgsteksten kan skjønne at det er noe å nøste her, gitt at jeg har det etternavnet jeg har». Riktignok skammer hun seg, men ikke mer enn at hun kan bruke sitt etternavn og bli passe snurt over manglende oppmerksomhet. Nok til at hun tar kontakt med Klassekampen og får fortalt hvor samfunnsbevisst hun er. Jeg skrev et debattinnlegg og stilte følgende spørsmål til Klassekampen redaktører, eller også journalisten som har signert intervjuet:
«Har noen av dere noen gang reflektert over om det er presseetisk riktig å ta imot invitten og markedsføre HRL som person og forfatter? Det hadde vært fristende å få vite om noen har vurdert at HRL kanskje burde vært beskyttet mot seg selv»
Debattinnlegget kalt «Nøkkelroman til besvær» har jeg ikke fått noen respons på fra avisen. I debatt og kronikkredaksjoner forbeholder man seg dessuten også retten til å endre, forkorte og redigere som det passer seg. Man kan oppleve slik jeg har ikke minst hos Klassekampen, at den teksten man sendte inn i eget språk med forsøksvis gjennomtenkt oppbygning og resonnement, blir såpass endret på trykk at meningsinnholdet endres. Det nytter lite å protestere. «Vil du ha teksten på trykk eller?». Dette er en del av ytringsfrihetskulturen som underkommuniseres, dvs ikke fanges opp. Heller ikke av den ellers ryddige oversikt og fremstilling man kan finne hos f.eks. Ytringsfrihetskommisjonen <referanse 3> og i den smule forskning som fins.
For oversikt over forskningen må jeg ta et solid forbehold for at dette er noe jeg driver og leser meg opp på og det kan tenkes at jeg har misset noe. Samfunnsmagasinet planlegger en nye artikkelserie til høsten, kalt «Demokrati, makt og innflytelse». Da vil vi garantert komme tilbake til spørsmål som hvem som kommer til orde i medieoffentligheten. Og hva det er tillatelig å mene i de etablerte redaktørstyrte mediene med den oppskrytte presseetiske bevisstheten i ryggmargen helt opp og inn i begge hjernehalvdeler. Gard Steiro kan få en svett høst. Elden har vi skrevet om før <referanse 4>. Firmaet skal heller ikke føle seg trygge, for hvem kan tenkes å ha skrevet og tilrettelagt teksten advopatene deres sendte til VG og Aftenposten? Tema for et undersøkende journalistisk prosjekt.
Vil Gard Steiro og hans redaktørstyre vise til pressens kildevern og mest trolig forsøke å forhindre en nærmere granskning? Vi lever i en medietid hvor omdømmejournalistikken ser ut til å ha gode kår. Tragisk nok. Her er selvmotsigelser nok å ta fatt i. Som skribent med en viss sjangerbevissthet reagerer jeg dels på at VG og Aftenposten publiserer Eldens oppmerksomhetsstunt som kronikk. Hvorfor kan man ikke sette et stempel «content marketing» eller «produktplassering» lett synlig i øvre venstre hjørne. Slik at alle parter er på det rene. Advokater som maner til menneskelighet!?
Media er rause med å slippe til folk med fagtitler som med sin autoritative stemme kan ytre hva som helst. Virker det som. For ikke å nevne understøtte ideologier som minst av alt innbyr til en bred og variert samfunnsdebatt. Fagpersoner liker ikke alltid å bli utfordret og viser stundom sin forakt for lekfolks erfaringer, synspunkter og uttrykk. Media lider ikke bare av en type systemservilitet, men viser seg også underdanige overfor fagfolk, hva jeg kaller fagstatusservilitet. Fra del 7 <ref 1> om «Fokus på barnevernet» fikk jeg som kortest nevnt psykologiprofessor Ole Jacob Madsens usaklige kritikk av barnevernmotstandere. I en to-siders artikkel i Morgenbladet nr 15/17-23. april 2026 (papirutgaven side 20-21) «Barnevernet taper informasjonskrigen i sosiale medier» skriver han:
«Denne teksten har vært usedvanlig tungrodd å få ferdig. Ikke fordi mektige krefter på innsiden av Morgenbladet har motarbeidet meg fordi de vil legge lokk på sannheten. Men fordi redaksjonen har vært nøye med å følge presseetikkens krav til saklighet og faktaopplysning» <sic> Litt lenger ned i konteksten: «Og som ikke det var nok, finnes det også godt begrunnet kritikk mot barnevernet både utenfra og innenfra, som kan gjøre det vanskelig å skille snørr og bart» <referanse 5>
Professor Madsen har til tross for rik tilgang til ytringsfrihetsmedia hittil ikke anstrengt seg for å skille snørr og bart. Det kunne han som høyt rangert universitetsansatt med samfunnsvitenskapelig metode ha prøvd på før han raljerer over barnevernkritikere. Madsen prioriterer heller å reprodusere det sedvanlige narrativet om konspiranoia. Og for den navngitte kritikeren Fardal: hans økonomi, motiver og påståtte misligheter. Morgenbladet med sine «presseetiske krav til saklighet og faktaopplysning» stoler på professorens autoritative stemme. Morgenbladet lar kildekritikken hvile.
Professor Madsen er bekymret for at «den virkelighetsnære kritikken av barnevernet drukner i støyen, slik at systemsvakheter knyttet til kompetanse, ressurser, lovverk og styringsideologi får for lite oppmerksomhet. Denne kritikken er nødvendig, og fortjener offentlighetens oppmerksomhet». Han forsøker å skape et inntrykk av at massiviteten av usakligheter i offentligheten overdøver alt det saklige Madsen og hans kolleger blant psykonomene angivelig anstrenger seg for å formidle. Men ikke kan dokumentere. Professoren gir inntrykk av at det eksisterer en barnevernkritikk som er legitim, men sier ikke hvordan identifisere den ved å f.eks trekke opp noen demarkasjonslinjer.
Når og hvis Madsen vil dra professorkortet og være vitenskapsmann, er det nok å ta fatt i. Skille snørr og bart. Vi trenger ingen konspirasjonsteori for å være kritisk til barnevernets fangarmede virksomheter. Fagpersoners prioriteringer og posisjonering. At barnevernets yrkesutøvelse er insensitiv og heller ikke følger lover og regler for saksbehandling, mangler det ikke eksempler på. At barnevernet opptrer skadelig for noen menneskers liv og helse er godt nok dokumentert.
Medier med statsstøtte ser bort. Andre krefter må derfor sikre mangfoldet. Når podcaster som «Foreningen Rettssikkerhet for alle», Madsens skyteskive nr. 1 sammen med aktivist Fardal dukker opp, blir det tungt for psykonomene og systemservile medier. Snørret tynger barten ned, men kan ikke skjule den sure geipen. Som leseren sikkert har skjønt har jeg forsøkt meg med debattinnlegg til Morgenbladet hvor professor Madsen oppfordres til å belegge sin kompetanse. Responsen har hittil uteblitt. Det skrives mye fint og flott om meningsmangfold, men praksisen viser et annet bilde.
For ordens skyld, her er noen av plussordene som forbindes med meningsmangfold som er et sentralt moment i det som kalles infrastrukturkravet i Grunnlovens § 100 om Ytringsfriheten. Etter å ha utfordret meningsmangfoldet i mange nok år tillater jeg meg å kalle dette velmentheter. For hvem sjekker at «bredt spekter av ulike meninger, perspektiver og synspunkter i et samfunn, en organisasjon eller en gruppe» får utfolde seg i praksis. Hvem sjekker og i fall sanksjonerer hvis «ulike verdier, erfaringer og ideologier som gjør at man kan se samme sak fra forskjellige sider» forsømmes eller saboteres? I beste, eller skal vi heller si verste fall.
Søker vi opp begrepet i NOUer og leksika (eller KI for den del §;-) får vi (sammenfattet av meg her) gang på gang lese at meningsmangfold «regnes som en bærebjelke i et demokrati. Det sikrer at ulike stemmer blir hørt og at beslutninger tas på et bredere grunnlag etter reelle diskusjoner. For at mangfoldet skal ha verdi, må meninger møtes gjennom debatt og dialog. Dette kan være ubehagelig eller krevende, men nødvendig for læring og utvikling. Toleranse og respekt krever at man tåler at andre mener noe annet enn en selv, uten at man nødvendigvis må bli enige.» Slik går refrengene.
Tilbake til Advokat Eldens skamløsheter og kronikksjangeren. Det er skrevet en fagartikkel om kronikksjangeren som er interessant nok av flere grunner <referanse 6> men som dessverre kun reflekterer hvordan medias egne kronikkredaktører oppfatter status og utvikling over tid for kronikken. Interessant nok åpner artikkelen med et eksempel på en temmelig bisarr «kronikk» i form av en TV2 publisert videosak. Tema var kronikkforfatterens fars selvmord. Sånt får passere. Også sjangermessig. Skillet mellom sak og person kan synes i ferd med å bli utvisket. Også hos de redaktørstyrte mediene som har etikk og saklighet i ryggmargen hele tiden. Selvmord er uansett hot stuff. Vær Varsom Plakaten har hatt vekslende formuleringer om hvordan selvmord bør omtales.
Eldens kronikk åpner med noen linjer som viser hykleriet i full monn. Denne skribent har erfaring fra haugevis av foreldretvister hvorav en god del nettopp firma Elden har gjort sitt for å ødelegge, med egen fakturering som første og siste prioritet. Med forbehold for at mine personlige opplevelser og erfaringer kan prege saklig tilnærming og presentasjon finner jeg disse ordene symptomatisk for en holdning flere i den offentligheten Elden også parasiterer på bør oppdage:
«Uansett hvem man er, uansett hvilket liv man har levd, uansett hvilke roller man har hatt i offentligheten, finnes det én smerte som overgår alle andre: å miste sitt barn. Det er en smerte som ikke kan måles, ikke kan forklares og ikke kan deles fullt ut med andre.»
Slik setter Elden standarden for advokatfirmaets menneskelighet, er det meningen vi skal tro. Vi som har sett og erfart dette og andre advokatfirmaer på nært hold vet at kynismen er ubegrenset. Mange foreldre mister sine barn, ikke i selvmord, men ved tvilsomt funderte inngripender gjennom umenneskelige prosesser i barnevernsaker og foreldretvister. Det er ikke feil å si at det er en smerte som ikke kan måles, dette vet Elden & Co, Men hvorfor gjør de ikke en faglig og menneskelig innsats for å stoppe smerten før den inntrer? Som de godt betalte prosessfullmektigene de skryter av å være: «Vi er dyre fordi vi er gode» lyder refrenget. Når smerten forklares eller også deles med andre, feiger Elden og hans kolleger unna. Sammen med mediene som markedsfører deres kynisme.
Umiddelbart etter Mona Juul og Terje Rød-Larsens sønns død oppstod en hektisk aktivitet i flere medier. Skribenten Kjetil Rolness ga en poengtert analyse av Eldens hykleri <referanse 7>. Tar man seg fri på arbeidernes fridag 1. mai, risikerer man raskt å komme i bakleksa for saker og ting som skjedde og kommenteres 29. og 30.april. Sånn er medieverden blitt. Bak en annen betalingsmur finner man VG og Aftenpostens svar <referanse 8>. Siste nytt i meningsbrytningsnorge er at Steinar Suvatne, en 37 år gammel kul sørlending med ring i begge ørene og fancy påkostet hårsveis blir ny programleder for NRK Debatten. Vi gir ham en sjanse og utsetter dommen til høsten.
Ole Texmo
Referanser og kilder del 9:
<ref 1> Serieoversikt 2026 https://sfm.no/serie-om-media-og-mangfoldet/
<ref 2> «Når offentligheten blir umenneskelig» av John Christian Elden og Thomas Skjelbred, advokater Elden firma. VG og Aftenposten 30.04.2026
<ref 3> Ytringsfrihetskommisjonens utredning NOU 2022:9 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2022-9/id2924020/
<ref 4> Advokaten tar saken 2024, spesielt del 2 og 3: https://sfm.no/advokatserie/
<ref 5> Ole Jacob Madsen: Morgenbladet nr 15/17-23. april 2026 (papirutgaven side 20-21) «Barnevernet taper informasjonskrigen i sosial medier»
<ref 6> Sandved Dahlen, Lars, Yngve Benestad Hågvar og Birgitte Kjos Fonn (2025): Kronikken er død, leve kronikken! Forståelsen av den moderne kronikksjangeren i norske avisers debattredaksjoner. https://www.scup.com/doi/10.18261/nmt.32.2.3
<ref 7> https://kjetilrolness.substack.com/p/uverdig-og-hyklerisk-utnyttelse-av
