Publisert 15.5.2026
Foto: KI/Sfm.no
Mediebrukundersøkelsen (SSB). (Alders)grense for sosiale medier? Nye plattformer og begreper: Oppmerksomhetsøkonomien. Krimpodd og Krimrom: Marius-saken som påskudd for utfordring av (sjanger)grenser? Fra teknologioptimisme til pessimisme? Ytringsfrihet for hvem? Fake news på norsk. Algoritmer, brukeradferd og personvern. Schibsted a go go. Som bestilt. God Sommer!
Mediebrukundersøkelsen for 2025 kom som bestilt 12.05.2026, akkurat i tide til at denne serien fikk nok en konkret refererbar avslutning. Ikke helt uten beregning. Statistisk sentralbyrå (SSB) sitter etter hvert på mye registerdata og mediebrukundersøkelsen <referanse 1> er en av flere om norske borgeres adferd og preferanser. Hvorfor overlate disse til de store tekselskapene er ett av flere spørsmål vi adresserer. Norske menn og kvinner fra 9 år og oppover som utgjør representative utvalg for befolkningen blir spurt om sine medievaner. Vi tar med noen av hovedfunnene, med forbehold for riktig gjengivelse og viktighet:
Ungdommer 16-24 har mest skjermbruk, i snitt over 7 timer daglig. Snittet for andre voksne oppover i alderskategoriene er ca 5 timer. Mye det også spør dere meg. For barn er snittet også høyt, alderen 13-15 har 5 1/2 time daglig. Forbruket er i hovedsak sosiale medier og består for barn i vesentlig grad av spill, gaming som det heter. Av sosiale medier dominerer fortsatt Facebook (FB) som også ivaretar nyhetsbehovet i stor grad. Andre populære plattformer er snapshat, instagram. Og TikTok. Ikke særlig overraskende, men mest blant de yngre. Kun 15 % av nyhetene kommer direkte fra aviser på papir. Nettet dominerer, også over direkte TV. Strømmetjenester tar over. Kort fortalt.
For ti år siden i 2016, av flere ansett som et teknologioptimistisk vendepunkt, ble Facebook-direktør Mark Zuckerberg innkalt til EU-kommisjonen og til den amerikanske kongressen. Zuckerberg måtte forklare seg om måten FB og hans tek-gigant (et vanlig uttrykk å anvende) var blitt brukt, for ikke å si misbrukt til blant annet å spre hva som i moderne språk kalles «fake news». Falske nyheter på norsk. Konkret misbruk av personopplysninger og innblanding fra utenlandske stater i amerikansk valg. Russland brukte sosiale medier for å påvirke presidentvalget.
I 2018 ble det avslørt at konsulentselskapet Cambridge Analytica satt på brukerdata fra anslagsvis 80 millioner FB-brukere. Data brukt til å målrette annonser for Donald Trumps presidentkampanje. Slike avsløringer var og er egnet til å dempe optimismen og til å være ekstra kritisk til bruk av sosiale medier. Grensen mellom bruk og mulighet for misbruk utfordres. Et nærliggende perspektiv er hvordan sosiale medier virker inn på oss vanlige mennesker. Og de mest sårbare: barn og unge. Primo mai 2026 kom forslag om å innføre aldergrense 16 år på sosiale medier. Bakgrunnen er de etter hvert mange skadevirkningen på barn og unge ved ukontrollert bruk, forbruk, for ikke å si misbruk av sosiale medier. Som i visse ungdomsmiljøer virker ekskluderende og asosialt.
Barn og unge uten voksenkontroll kan bruke sine smarttelefoner til å laste ned og forbruke skadelig innhold. I et overdimensjonert og skadelig kvantum som går ut over liv og helse, søvn og appetitt. Konsentrasjon og livskvalitet, lese og skriveferdigheter. Skjønt dette er bestridt. I media, politiske og ikke minst i de teknologivennlige (fag)miljøene går man ikke uten videre med på at det er påviselige årsakssammenhenger mellom bruk og skadevirkninger som nevnt. Læringspotensial og åpenhet trekkes fram som plusser. Barn må ikke hindres i å utvikle selvstendighet, heter det.
De som fremmer salg og forbruk av moderne medier bruker plussord som autonomi og selvbestemmelse. Påvirkningen fra det ufiltrerte nettet er ikke uproblematisk uten voksen veiledning. Men det er heller ikke aldersverifisering som kan gi selskapene mer informasjon. Krav om personvernhensyn dukker opp i mange sammenhenger. Grenser blir i praksis omgått, og hvem skal kontrollere. Uansett bør myndigheter kunne stille strengere krav til åpenhet om algoritmiske systemer og ikke minst strengere begrensing på innsamling av brukerdata. Kontroll over anbefalingsalgoritmer, bytte av plattformer uten å miste sosiale nettverk er midler for å sikre en mer kontrollert offentlig digital infrastruktur som oppdrar tilbydere og skjermer brukere mot misbruk.
Den digitale revolusjons ulike nedslag på refererbare årstall som 2016 er i praksis mye mer enn (tids)historiske skiller. Sammenligning med tradisjonelle medier blir på mange måter uinteressante. Våre nye store digitale plattformer er vesentlig mer mangfoldige enn tradisjonelle medier. De er opplagt mer overlegne på flere måter. Digitale tjenester kan oppdateres og kommunisere raskt og direkte. Brukertilpasning gjør mediene interaktive. Mediene presenterer seg med plussord som brukermedvirkning. Brukerdata samles inn, med og uten tillatelse. Brukerdata kalles for «den digitale økonomiens mest verdifulle vare» At moderne sosiale medier også er markedskanaler på godt og vondt, skaper en uoversiktlighet som gjør lovregulering mer påkrevd.
Forbruk av spill er en del av dette problemkomplekset. Vi har aldersgrenser for flere typer spill, men de viser seg å være lette å omgå. Roblox er en spilleplattform som retter seg mot barn. Fire av fem norske 9-10-åringer bruker Roblox <referanse 2 > men er neppe bevisste på hvordan skillene mellom dataspill, sosiale medium og butikk viskes ut. I flere land det er naturlig og kulturlig å sammenligne med rettes oppmerksomheten mot Roblox. Også forbrukerrådet i Norge <ref 2>: «Spelportalen opererer med ei blanding av ekte og virtuell valuta (robux) og i tillegg har ein slags børs for å omsetje virtuelle ting. Børsen fungerer på den måten at eit barn kan kjøpe ein digital ting med ekte pengar, for så å selje tingen vidare, i håp om at verdien skal auke. Det gjer han sjeldan.»
I denne serien har vi forsøkt å belyse ulike sider av det moderne mediesamfunnet. At vi ikke har skrevet fyldestgjørende og har underdekket en rekke områder er vi selvsagt klar over. Noen temaer vi gjerne skulle skrevet (mer) om kommer i en ny serie høst 2026 under planlegging. Særlig den del av det norske mediebildet som innbefatter informasjonsbyråene. Påvirkningsbransjen med uklare bindinger både til etablerte medier og til politiske organer. Tematikken med teknologioptimisme og demokratisk styring med eller uten KI vil vi høyst sannsynlig videreføres i den neste serien med arbeidstittel «Demokrati, makt og innflytelse».
KI-tilhengerne og optimistene fremhever gjerne godene for mulighetene til å samkjøre analyser i et tempo og med et resultat den menneskelige hjerne og regneprogrammer bare kan drømme om. KI kan tette hull og forhindre nettopp den hackerfaren mange pessimister advarer mot. Hvordan dette fungerer i praksis kan jeg som skriver dette lite om. Min teknologiske innsikt er derfor et vesentlig forbehold. Grunnleggende er jeg pessimist i betydningen fare for at menneskelig erfaring undermineres og at vi får tankeroboter som ikke er i stand til å fremstille viktige nyanser. KI s svar på konkrete spørsmål med definert sakstema har vist seg skjematisk overfladisk. Eksempelvis om infrastrukturkravet i Grl. § 100 opp mot meningsmangfold, en tematisering vi testet i forbindelse med del 9 <referanse 3 >
Dogmatiske velmentheter i stikkordsform opp og i mente. Lite meningsbærende, lite opplysende, og dårlig egnet for analyser av meningsmangfold i praksis. Media omtaler temaer som brukerdata og algoritmer iallfall tilsynelatende kritisk. Men mediafolk er likevel stort sett positive til teknologiutvikling generelt og KI spesielt. Men ett spøkelse henger over media og kulturliv: Arbeidsløsheten som vil følge av at KI overtar flere og flere oppgaver menneskelige ressurser vil ta for lang tid å jobbe fram. Og ta seg betalt for. Penga rår. Bunnlinja bestemmer. Likevel er et flertall av journalister positive til bruk av KI. Redaktørene er enda mer positive. <referanse 4>
Schibsted har nylig oppdatert abonnementsvilkårene for sine brukere. Forbrukerrådet har allerede mottatt flere titalls klager/henvendelser. Schibsted vil ta en månedlig sum (39 kroner) for at brukerne skal slippe å dele persondata som kan brukes til markedsføring. Schibsted taper som alle avishus på annonsemarkedet og må kompensere med brukerbetaling. Medieøkonomien er presset, det vet vi, men å innføre ett slikt nytt vilkår strider muligens mot brukerrettigheter. Begrunnelsen stinker det av som vanlig når det kommer fra medier som har forlatt seriøs journalistikk til fordel for kommersialisme for lengst. Schibsted må stå rustet i kampen mot desinformasjon og falske nyheter og trenger mer penger fra leserne må vite. Som om en slik forsikring står til troende.
Et markert unntak fra teknologioptimistene blant mediafolk er ukeavisa Morgenbladet. Til tross for endel ideologisk baserte lettbentheter og en ofte i overkant akademisert eplekjekk tone i mange av deres oppslag, produserer bladet lengre opplysende tekster om f.eks KI. Bladet bestreber seg visstnok på å lage tekster fra bunnen av, uten KI, Inntil videre, dvs inntil vi har avslørt dem for fake news, velger vi å tro dem. Profilering av motstemmer kan vise seg å lønne seg, og oppfyller vilkåret om mangfold alle er opptatt av. Som kriterium på tildeling av produksjonsstøtte (se seriedel om pressestøtte). Synd derfor at bladet lukker seg til på områder hvor systemlojaliteten blir for tydelig.
Vi merker oss at en av de virkelig gode artiklene, kalt «Demokratiene taper informasjonskrigen og nederlaget er selvpåført» av professor i statsvitenskap Tore Wig <referanse 5> bruker deler av den samme overskrift som tidligere omtalte <ref 3, del 8 og 9> professorale tåpelighet fra psykolog Ole Jacob Madsen i Morgenbladet nr 10/2026 «Barnevernet taper informasjonskrigen i sosiale medier». Likheten kan være tilfeldig. Psykologprofessor Madsens artikkel inneholder intet om barnevernets nederlag eventuelt er selvpåført. Ironi til side.
Hovedpoenget i Wigs artikkel er at ulike typer adferdsdata utnyttes av teknologiselskapene mens myndighetene står og ser på. Heller enn selv å bruke slike data til samfunnets og borgernes beste. Vi gir fra oss mengder med informasjon om søkehistorikk, politiske holdninger mv selskapene kan forske på. Adferdseksperimenter utføres ofte uten at vi er klar over det, motsatt den åpenheten samfunnskontrollerte studier med godkjent design kan garantere. Til fellesskapets beste med forskningsetikk og det hele. Statistisk sentralbyrå (SSB) sitter allerede på mengder av registerdata de ikke kan anvende uten videre. Professor Wig vil lette tilgangen, gitt at jeg leser ham rett, byråkratiet er hinder, noe selskapene ikke trenger bry seg om i samme grad.
Private selskaper bør gi mer tilbake ved å dele treningsdata for KI. Alt som teknologiselskapene benytter seg av fra norske borgeres bruk av digitale tjenester bør komme oss tilgode slik at «skattefinansierte norske forskere kan forske på dem». Vi legger til og understreker: uten markedsmessige motiver som hoveddrivkraft. Norge sies å være et av verdens mest digitaliserte samfunn, men digital infrastruktur er for dårlig ifølge professor Wig. Det har han sikkert rett i. Forbehold for personvernhensyn kommer her som ellers. Vi er usikre på hvor Wig står når det gjelder omfanget av KI-bruken offentlig og privat. Poenget hans er uansett at vi allerede befinner oss i et samfunn hvor store mengder brukerdata havner der de kanskje ikke bør havne og ansvarlige myndigheter misser viktige muligheter og arenaer. Inntil videre tiltres perspektivet, i det minste.
Sosiale medier har endret seg mye siden Myspace, forløperen for Facebook. Vi forbruker mengder av nettbaserte medier og som voksne er vi barnas modeller og forbilder. På godt og vondt. Vi nevnte tidlig i denneserien saken mot Facebook, hvor en kvinne har vunnet frem med påstander om at Meta er ansvarlige for hennes avhengighet med tilhørende skader. Store mengder med erstatningssaker vil følge mot teknologiselskapene som må og vil tilpasse seg. De nye mediene er dynamiske i en helt annen grad enn etablerte medier som er påfallende like og lite mangfoldige, noe også Ytringsfrihets kommisjonen <referanse 6> fant ut ved å sparke inn en åpen dør. Vi kommenterte den oppdagelsen og andre i en egen serie tilbake i 2026 <referanse 7> og finner ikke alt kruttet opp på nytt.
Ett tema vi har vært innom er sjangre og bevisstheten om når grensene overskrides eller også forskyves. Fra vår andedam kan det være interessant å se at når den saken vi skrev at vi ikke skulle omtale, navnlig straffesaken mot Marius Borg Høiby, har noen medier brukt saken som påskudd til å utfordre sjangergrensene mellom kriminaljournalistikk og virkelighetskrim. For ikke å si krim som underholdning. Vi sikter til nyskapningene Krimpodden (VG) og Krimrommet (NRK) som gir inntrykk av å være reflekterte, også over hvordan nyere teknologi spiller inn på vurdering av sak og saksforhold som beviser mv. Vi feller ingen foreløpig dom over programkonseptene, men repeterer for ordens skyld hva vi har nevnt om når mediet blir budskapet. Med tilhørende varianter <ref 3>.
Også denne serieforfatter har sine refleksjoner om sjangerbevissthet når serien skrives fram, og leses tilbake. Grovt sett driver vi med sakprosa, med tildels sterke polemiske innslag. Meninger om hva andre aktører i media uttrykker. Og hvordan og hvorfor vi har en begrunnet mistanke om hva mediaaktørene egentlig står for. Bekreftelsen på at vi har rett i vår kritikk kom som bestilt. For hvem kommer som en selvsagthet til orde på kronikkplass i Aftenposten, pluss stort intervju 13.05.2026 andre enn VGs redaktør Gard Steiro <referanse 8>.
Vi spør på nytt: Hvem er meningsmangfoldet til for? Og er dette egentlig en kronikk? Vi ser tydelig hvem vi har å gjøre med og hvordan etablerte medier meler sin egen kake. Vår kritikk blir viktigere jo mer det strammer seg til. Som om VG s redaktør Gard Steiro har vondt for å komme til orde i meningsmangfoldsnorge og må ha hjelp av Aftenposten. Som om skattefritak og innføring av nye gebyrer for angivelig å skjerme abonnenters personvern (se avsnitt over) automatisk medfører mer solid journalistikk og meningsmangfold. I kampen mot falske nyheter og desinformasjon slik det alltid heter seg. Til høsten kommer en serie som tar for seg forholdet mellom makt og innflytelse i demokratiperspektiv. Ikke helt usannsynlig vil vi avlegge medias roller og ytringsfrihetsidealene noen visitter. God 17. mai og god sommer!
Ole Texmo
Kilder og referanser del 10:
<ref 1> SSB https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/tids-og-mediebruk/statistikk/norsk-mediebarometer
<ref 2> «Sterk kritikk mot barnespel.» Vekeavisa Dag og Tid, fredag 13. mars 202, papirutgåva side 4-5 (bl.a med referanser til Medietilsynets rapporter: «Barn og medier 2026» og «Fanget i feeden.»
<ref 3> Serieoversikt 2026 https://sfm.no/serie-om-media-og-mangfoldet/
<ref 4> https://www.journalisten.no/aukande-frykt-for-ki-konsekvensar-blant-journalistar/672053?
<ref 5> Tore Wig, professor i Statsvitenskap: «Demokratiene taper informasjonskrigen og nederlaget er selvpåført». Morgenbladet nr 13/27. mars – 9. april 2026. Papirutgaven side 24-25.
<ref 6> Ytringsfrihetskommisjonens utredning NOU 2022:9 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2022-9/id2924020/
<ref 7> Serie 2022 se særlig delene 4, 6,7 og 8 : https://sfm.no/serie-om-media-og-ytringsfrihet/
<ref 8> > Gard Steiro, redaktør VG, 13.05.2026 https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Ar7qAA/jonas-gahr-stoeres-regjering-har-null-gjennomfoeringskraft-i-mediepolitikken
