Publisert 1.6.2026
Illustrasjonsfoto: iStock
Før jeg går i debatt med min edle meddebattant, Terje Haugom, la oss få én ting klart som glass på bordet: Det var ingen atomeksplosjon hverken i Tsjernobyl eller i Fukushima! Ingen!
I begge tilfeller var det simpelt vann som ble spaltet til hydrogen og oksygen, to heller flyktige elementer. Og når hydrogengass kommer i kontakt med ild, og det er oksygen til stede, skjer en konflagrasjon, en antenning i høy hastighet. Dette er ikke en eksplosjon, men kan, dersom konflagrasjonen skjer i en lukket beholder, som i Tsjernobyl og Fukushima, resultere i at beholderen eksploderer. Av dette vil det medfølge at beholderens innhold spres for alle vinder, men intet av det fissile materialet i et atomkraftverk er slik tilstand at det kan eksplodere.
Å snakke om atomeksplosjon når en slik ting er fysisk umulig bidrar bare til å skape større frykt for atomkraft. Ser man logisk på det, ville ikke Pripjat blitt evakuert om Tsjernobyl hadde vært en atomeksplosjon. Det ville ikke vært noen igjen i Pripjat å evakuere. Alle innbyggerne i byen ville vært kokt levende i løpet av mikrosekunder, slik som i Hiroshima og Nagasaki. Det var atomeksplosjoner. Tsjernobyl og Fukushima var ikke atomeksplosjoner.
Uran eller Thorium?
Spørsmålet er nok ikke hvilken type brensel man bruker i atomkraftverket, men hvilken moderasjonsmetode man benytter seg av. Hverken uranbrenselet eller thoriumbrenselet som brukes i atomkraftverk kan eksplodere. (Gjett hva uranbrensel fisjoner til.) Vanlige moderasjonsmetoder er vann og grafitt. Vann har den ubehagelige egenskapen av det kan spaltes til hydrogen og oksygen, noe som kan resultere i at reaktorbeholderen kan eksplodere. Grafitt er brennbart, og kan begynne å brenne i forbindelse med en nedsmelting. Uansett er en nedsmelting mer eller mindre katastrofalt.
Thorium fremhever seg ofte som en godt alternativ til uran under påskudd at det ikke kan eksplodere, men sannheten er at det er moderatoren som poenget, kokhet flytende salt. Flytende salt eksploderer ikke. Men, som alle med bil vet, salt elsker metall. Saltreaktorer er langt mer krevende å bygge. Man må, for all del, unngå at saltet korroderer metallet i reaktorbeholderen. Om saltet skulle korrodere igjennom reaktorbeholderen vil også thoriumatomkraftverk resultere i utslipp av fissilt materiale, akkurat som i Tsjernobyl og Fukushima.
Så spørsmålet er nok ikke uran eller thorium, men hvilken risiko man ønsker å forholde seg til, og hva man er villig til å gjøre for å kontrollere de risikoer drift av atomkraftverk medfører. Så uran eller thorium er et ikke-spørsmål. Det er langt viktigere at man bygger et kommersielt atomkraftverk i Norge enn at man velger «riktig» brensel. Å, ja, jeg ba dere gjette hva uranbrensel fissjonerer til. Det er fissilt thorium. Riktignok ikke samme isotop som man starter med i et thoriumatomkraftverk, men likevel.
Tore L. Tangen,
Build more Nuke Plants
