Publisert 23.10.2026
Foto: Sfm.no
Av Ole Texmo
Rødt og Frp tilsammen større enn Ap og H. By og land. Hvor kommer mistilliten fra? «Demokratisk paradoks». Protest og tilpasning. Profesjonalisering rekruttering. Mellom politikk og PR-byrå. Spørsmål til partiene. Betydninger og forklaringer. Flere paradokser. KI og datasentre. Siste nytt.
Med politisk landskap mener jeg i denne teksten hovedsakelig to betydninger. Dels sikter jeg til trekk ved utviklingen av forholdet mellom våre politiske partier, oppslutning og innflytelse. Hvilke store og mindre spørsmål viser forskjeller, også kalt skillelinjer. Dels vil jeg også antyde noen trekk ved den diffuse størrelsen «samfunnsutviklingen» som påvirker politikken. Hva har Kunstig Intelligens (KI) og tek-selskapenes makt og innflytelse å si for oppslutning til de politiske partiene? Vi rekker neppe å besvare alle spørsmålene like grundig, men spørsmålene i og for seg selv bør stilles.
Ett mer generelt tema er rekruttering til politiske verv og kandidaturer. Bevegelser mellom politikk og PR-bransjen er et ikke helt tilfeldig valgt tema når vi kan bruke ferske eksempler fra nyere tid. Hvem blir politikere og hvilken bakgrunn har de? Lokalt har det vist seg at rekrutteringen svikter. En trend som er felles for fagbevegelse, organisasjonslivet som er selve sivilsamfunnets kropp og sjel, for ikke å nevne idretten som engasjerer en million deltakere pluss på ulike nivåer. Særlig barn og unge kan rammes av rekrutteringssvikt for ledere og trenere. Bare så det er nevnt.
Som et mer omtalt valgt eksempel på samfunnsutviklingen kommer vi ikke unna digitaliseringen. Hvordan tekselskaper ser ut til å få særfordeler som går under den radaren for beslutningsprosesser. På kommunalt nivå særlig med også statlig. Eksempler på demokratisk underskudd er prosessene for unntak for alminnelige regler for tildeling av konsesjon og andre fritak. Dette er ikke bare juss, men også politikk i høyeste grad. Denne tråden vil bli spunnet videre i serien. Del 10 har vi kalt «Trusler mot demokratiet», så får vi også se hva de politiske partiene som er representert på Stortinget svarer på dette og andre spørsmål vi sendte i uke 43. Vi har gitt partiene frist til 17.11.2026 med tanke på å kunne summere opp noen flere tendenser mot slutten av serien. Gitt at partiene svarer da. Holdningene kan være så ymse til stemmer nedover i ytringsfrihetshierarkiene.
Av spørsmål som er konkret nok til at partiene bør kunne svare, er aldersgrenser for sosiale medier og smarttelefon. Et forslag mange leger og psykologer eksplisitt tar til orde for, gitt at vi kan stole på slike yrkesgrupper. Bør det avholdes (ny) folkeavstemning for Norges tilknytning til EU og EØS? Vil det i så fall komme som kulminasjon på en bredt anlagt samfunnsdebatt med klare og tydelige valgkampsaker for og imot, slik vi har hatt tidligere, først i 1972 med etterfølgende stortingsvalg 1973 som tydelig viste at nei-siden vant. Valget i 1993 ga solid gevinst til nei-partiene SV og Sp. Avstemningen året etter i 1994 ga nei til EU. Men mye har skjedd siden da. Vi har spurt partiene på stortinget og følger opp.
En tendens som kan vise at noen bevegelser er på gang er mistilliten til storkoalisjonen Ap og H. Disse var sikre på seier i 1972 og 1994, men tapte. Tar de sjansen på en ny folkeavstemning? Som statsbærende partier har Ap og H hver for seg og sammen gått foran i å overføre politisk makt til internasjonale organer gjennom flere perioder. Oppslutningen til Ap og H er dramatisk fallende. En sammenligning viser at de to ytterpartiene Rødt (R) og Fremskrittspartiene (Frp) samlet har større oppslutning enn Ap og H. Politisk landskap som kan avleses er meningsmålinger og resultater fra konkrete valg. At målinger ikke er valg er kjent, også at mange ikke bestemmer seg før de kommer til valglokalet. Unge er mest ubesluttsomme. FrP ser ut til å sanke mange stemmer fra unge.
Hvordan unges usikkerhet kan tolkes lar vi stå åpent. Men at de tradisjonelt store er på merkbar tilbakegang kan vi slå fast. Også at det er store forskjeller mellom by og land. Partier som SV, Venstre og MDG er typiske bypartier, mens Både R og Frp har framgang i distriktene, hvor H og Ap taper terreng. Vi befinner oss i et mellomår, neste år er det kommunevalg. Ferske målinger fra Norfakta <referanse 1> viser at «kommunemålingen» gir H og Frp tilnærmet 50 % av stemmene. Altså solid Høyre vind. FrP er to til tre ganger større enn H. Skyldes bevegelsen hva som kan kalles mistillit? Siden 70-tallet minst, har storkoalisjonen Ap og H som nå går merkbart tilbake stemt likt i tilnærmet 90 % av sakene på Stortinget, og tilnærmet 100 % i utenriks- og næringspolitikk.
En skribent som opplagt mener så, er tidligere diplomat Thoralf Stenvold, som fra Arendalsuke-perspektiv i august stilte spørsmålet «Hvor kommer mistilliten fra?» <referanse 2 > Han mener folket føler avmakt og viser til flere internasjonale bevegelser de to store partiene H og Ap vært pådriver for eller ukritisk sluttet seg til. Med fri kapitalflyt og maktforskyvning fra nasjonal til internasjonale organer. Tilpasning til globale markeder er viktigst. Ekspertvelde og teknokrati øker. Skattekommisjonen var først og fremst rekruttert og motivert til å fremme anbefalinger i retning konkurransedyktighet for næringslivet. Slik jeg utlegger Stenvold.
For egen del legger jeg til: Ikke rart at skepsisen mot en eventuell ny runde med folkeavstemning om EU (og EØS) er forankret hos de store, som kan risikere å bli mindre store og i verste fall små. I den norske partifloraen har vi også fenomener som Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB) og Industri og Næringspartiet (INp). De som har studert nærmere hvordan disse partiene agerer når de får inn sine representanter lokalt ved kommunevalg, påpeker at systemkritiske protestpartier raskt blir en del av det politiske systemer <referanse 3>. Protestpartiene beveger seg påfallende raskt fra protest til konformitet. Med intern splittelse og utmeldinger som konsekvens.
Mistillit til det politiske system kan også bero på at de som uttrykker mistilliten mest tydelig og får oppslutning deretter, hva vi kaller protestpartiene, svikter mange av sine velgere. Forskerne <ref 3> bruker begrepet «demokratisk paradoks» til å forklare konformiteten med at «systemet» fanger opp og nøytraliserer mistilliten? Forklaringene kan være flere. I Norge i dag hører og ser vi mye misnøye, med strømpriser, dieselavgifter mv, generell utgiftsøkning på hushold og livsmidler som rammer større deler av befolkningen. Berettiget misnøye som ofte nøytraliseres basert på institusjonenes «evne» til å absorbere kritikken.
Paradokset ligger i hvordan denne evne til å nøytralisere konflikter også kan ramme den berettige kritikken av selve institusjonene. Vi skal ikke usannsynlig ta for oss berettiget kritikk av barnevern og psykonomsamvelde senere i serien, som eksempel på institusjoner som ofte går under radaren for samfunnskontroll. Og som mediaoffentligheten mangler forutsetninger for å kunne oppdage som en del av sitt ofte oppskrytte samfunnsoppdrag. Konformitet kanskje? Et parti som eksplisitt tok opp hvordan psykonomenes demokratur, for ikke å nevne statsfeminismen, undergraver folkestyre og demokratisk sinnelag, rettssikkerhet og sunn fornuft, ville fått mange stemmer. Ikke bare fra menn lei av å bli demonisert og herset med. Vårt råtips er herved gratis formidlet.
Tek-selskapenes makt beror for en stor del på våre forbruksvaner som stadig blir utfordret. Bruk av kunstig intelligens kjenner ingen grenser. Målinger viser at folk er skeptisk til datasentrene som popper opp utover i landet. Med en smule omskriving av en svensk pop-låt «Alla vill till himmelen men ingen vill jo dö» kan man si at «alle vil ha KI, men ingen vil ha datasentre». Strøm for vanlige forbrukere blir garantert dyrere når datasentrenes behov prioriteres. Regjeringen har varslet 100 prosents bruk av KI i offentlig forvaltning innen 2030. Advarslene mot KI er mange. Vi har tidligere skrevet at for forståelse og formidling av menneskelige erfaringer er KI tilnærmet ubrukelig. <referanse 4> Lese og tenkeevne er allerede under press. KI kan gjøre det enda verre.
Noen ord om innflytelse fra PR-byråer må inn i denne artikkelen. Selv om Stortinget har sagt nei til maktutredning, vil spørsmålet være fortsatt aktuelt. Også for å kunne kartlegge hvordan byråene arbeider, og hvilken makt de har gjennom sine kanaler som ofte er basert på nettverk helt inn i maktens sentrum. Grunnen til de tette båndene til den formelle makta i regjering og storting er ikke overraskende de mange politikerne som dels pendler fram og tilbake mellom politiske verv og ansettelse i informasjonsbransjen. Hittil har man kun karanteneregler (3-6 måneder) men ingen har gått langt nok i å kreve lobbyregister for å få på det rene hvem de forskjellige er, og hvem de jobber for. Vi har stilt spørsmålet konkret til stortingspartiene. Svar kommer senere. Hvis vi får svar.
Fra de siste årenes politikerskandaler kan vi nevne at to AP-politikere som måtte slutte som statsråder, etter sine karantener fikk jobb i det AP-baserte byrået Kruse Larsen. Anette Trettebergstuen og Ingvild Kjerkhol. Sistnevnte ble tatt i juks for en Masteroppgave i Helsefag hun arbeidet med mens hun var stortingsrepresentant og senere Helseminister. Kjerkhol innrømmet aldri jukset, hun vurderte endatil å gå rettens vei for å bli rehabilitert. Gråtende og uforstående til hvorfor de blir avsatt forlater de politikken for kort tid senere å arbeide for å undergrave demokratiske kanalene vi dødelige må benytte hvis vi vil ha innflytelse.
Mange kjente politikerfjes har bakgrunn fra byråene. Sylvi Listhaug og flere av hennes partikolleger på høyeste nivå har jobbet hos First House, Geelmyden og Kiise, Woldsdal og partnere og hva de nå heter. Man kan undre seg over om det er mer enn bare betydelig bedre lønn som lokker. Har PR-byråene i realiteten mer makt og innflytelse enn partiene? På noen områder. Er arbeidet med å påvirke utenom de normale demokratiske kanalene så spennende at det rekrutterer medarbeidere som ellers vill blitt i politikken? Gitt at de oppfører seg.
PR-byråer baserer nødvendigvis sin aktivitet på å påvirke utenom de kanalene vanlige folk og organisasjoner er henvist til gjennom høringer og møter med politikere. Hvor korrumperte disse kanalene (eventuelt) er får vi neppe vite. Hvis ikke et offentlig utvalg med kritisk innstilt mandat, bestående av medlemmer uten næringsinteresser, går inn for å avdekke om det foregår påvirkning som går under radaren for samfunnskontroll. Utenom demokratiske fora. Hvordan foregår dette spillet? Hvem bestemmer spillereglene? At media er involvert er opplagt, det faktum at ingen vil skrive om uheldige antidemokratiske prosesser forteller sitt. Media er ved siden av politikere det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for PR-byråene.
Vi må skille mellom lokalpolitikk og rikspolitikk. At partiene er blitt mer profesjonalisert følger en trend forsåvidt som man har både fått midler til å drive partiorganisasjon. Det foregår en omfattende rekruttering gjennom (ungdoms)organisasjonene. Unge rikspolitikere solid mediatrente til å delta i offentlige (media)debatter spiller opp til personlig popularitet og politisk retorikk av den tabloide sorten. Profesjonalisering tenderer i retning avstand mellom eliten og folket. Nok et paradoks.
At (media)offentligheten forflates og befolkes med snørrunger uten livserfaring trenger en eldre herremann som denne skribent neppe gjøre noe stort poeng ut av. At unge smarte politikere som utover noen år på universitet og høyskole har gått talekursene i partiet og kun unntaksvis har vært ute i arbeidslivet skal bestemme over oss er lite oppløftende. På livsområder de opplagt i mange tilfeller har liten peiling. På (livs)områder KI ikke kan gi meningsbærende svar.
Rekrutteringen til politiske verv lokalt er i endring. Flere partier melder at det blir vanskeligere å få folk til å stille på lister. Forklaringene kan være flere. Stor arbeidsbelastning på fritiden, mye kjeft, og forsømmelse av privatliv og familie er ikke uforståelige grunner til at flere vegrer seg etter å ha stilt opp på idealistisk grunnlag i flere år. Mye sakspapirer å sette seg inn i oppgis som grunn av de som uttaler seg. Hittil har ingen sagt at de gir seg fordi de ikke tror på det politiske systemet. Hittil.
Regjeringen har gitt nye anbefalinger om skjermbruk for barn og unge. Etter dårlige PISA-resultater og debatt om helse og leseferdigheter advares nå mot Tiktok, Youtube og Snapchat, SV som har hatt problemer lenge og trenger en vinnersak viser muskler, eller skal vi heller si tenner. Sammen med Rødt har SV fått gjennomslag hos Ap for en tannhelsereform inn mot statsbudsjettsforhandlingene. Ingen dum ide forsåvidt. Aller siste nytt som også vil bli sentralt tema i neste seriedel om «Norge i verdenssamfunnet» er at Norge stod som vertsland for 2-dagers fredsdiplomati 20-21.10.2026.
Ole Texmo.
Referanser del 4:
<1> Norfakta Markedsanalyse 2026: Månedlige målinger for Klassekampen og Nationen
<2> Stenvold, Thoralf: «Hvor kommer mistilliten fra?» Debattinnlegg Klassekampen 13.08.2026, papirutgaven side 23
<3> Nordang Utne, Andreas, Hilmar Rommetveit og Thomas Margel Myksvoll, forskere NORCE Research: «Hva skjer når systemkritiske protestpartier blir en del av det politiske systemet» Kronikk Aftenposten 16.06.2026, papirutgaven side 32-33.
<4> Artikkelserie, 2026, del 2 :https://sfm.no/serie-om-media-og-mangfoldet/
