Publisert 30.10.2026
Foto: Sfm.no/Faksimile fra bok
Av Ole Texmo
Epstein-høringene om Utenriksdepartementet (UD). Oslo-avtalen i perspektiv. Fagbevegelsens forskningssenter (FaFo). Bistand, dialog og fredsbygging som milliardindustri. Nobelpris som merkevare. Levekårsundersøkelser som plattform og cover up. Gaza først og sist. Ukultur og folkemord. Typer av forbehold. Sosialdemokratisk innavl.
Høringene i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite i uke 40, om Utenriksdepartementets (UD) roller i vesentlig grad, viste oss at det fra politisk hold i de statsbærende partiene Ap og Høyre er liten eller ingen selvkritikk å spore. Om det har vært og fortsatt er en ukultur. Fra tidligere utenriks- og bistandsministre var det kun forventede selvforsikringer om egen habilitet og solide kompetanse. Av alle forsvarene for egen rolle og aktivitet ble det poengtert at man uansett ikke kan trekke slutninger om generelle tilstander utfra ett tilfelle eller en sak.
Dette gjelder særlig kritikken mot bistandsmidler gitt på sviktende premisser. Bl.a til Terje Rød-Larsens gjøkunge International Peace Institute (IPI) som har mottatt flerfoldige titalls millioner fra UD. Underforstått også at de misgjerninger tre personer står siktet for i norsk straffesakskjede, om korrupsjon og medvirkning til korrupsjon, ikke kan fortelle noe om en angivelig ukultur. Vi skal se nærmere på bakgrunnen for Rød-Larsens karriere som Fafo-gründer og hans nettverk i det sentrale Arbeiderpartisjiktet. Et familienettverk uten refleksjon for habilitet og dobbeltroller.
Høringene i uke 40, 2026, hadde selvsagt avsløringene Epstein-filene har bragt av opplysninger om norske aktører med tette bånd til UD som bakteppe. Thorbjørn Jagland og superdiplomatparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen. Vi skal gå tilbake til Oslo-avtalens økologi og (for)historie. Oslo-avtalen som skulle gi fred i Midt-Østen var basert på hemmelige forhandlinger mellom PLO som representant for palestinerne og Israel representert ved regjeringen. Avtalen (Oslo 1, Oslo 2 pr 1995) ble undertegnet i september 1993 i Washington. Med flere norske aktører på respektfull avstand i bakgrunnen, men dog synlig på det store bildet. På plenen utenfor det hvite hus.
De som vil ha mer nøkterne og utfyllende fakta om datoer og personer kan gugle i vei. I denne artikkelen går jeg bak de offisiøse framstillingene, mye basert på at jeg tilbake i 1993-94 var aktiv som skribent og bl.a omtalte/anmeldte en bok om prosessen som ledet fram til avtalen. Min anmeldelse i Bladet Ikkevold 1994 av hoffreporter Jane Corbins bok <referanse 1> med engelsk originaltittel «Gaza first» het «Norge på verdenskartet». Boken er en ukritisk hyllest til personene, særlig mekleren Terje Rød-Larsens personlige stil, men gjør i forsvinnende liten grad rede for posisjoner og eventuelle motiver for deltakerne i prosessen, også kalt «bak-kanal».
Jeg har tatt vare på mengder av avisutklipp som viser kritikken mot Oslo-avtalen og dens premisser. Iallfall hos de propalestinske på venstresiden. Israel var mildest talt lunkne, noe norske aktører som også vil fremheve egen innsats (f.eks den uoppslitelige Jan Egeland) glatt underslår. Verken palestinerne eller israelerne respekterte Oslo-avtalen. Fred har det heller ikke blitt. Mine kilder er i hovedsak flere artikler i avisa Klassekampen <referanse 2> om bl.a det norske nettverket og forholdet mellom Fafo og UD. Jeg tar et stort forbehold for at min lesning ikke deler avisas propalestinske hovedperspektiv. Uten at jeg dermed støtter Israel i ett og alt. Langt derifra.
Norge og Nobelkomiteen ga Oslo-avtalen og dens aktører ytterligere markedsføring da prisen for 1994 ble gitt til Yassir Arafat (PLO) og israelske toppolitikere Shamir og Peres. Fredsprisen blir av norske medier og myndigheter kalt «verdens viktigste pris». Synd derfor at det ikke blir fred i verden av alle prisene. Mitt fokus her er på bakgrunnen til sentrale norske aktørers nettverk. Med mine ord: et allerede innavlet sosialdemokratisk familienettverk hvor begreper som inhabilitet og dobbeltroller ikke fantes i ordboka.
Jeg begynner derfor med persongalleriet og presenterer noe av bakgrunnen for motivet med å skape fred i midt-østen, men kanskje viktigst: å berede ytterligere grunnen for Fafos markedsandeler. For de som ikke er inneforstått med alle forkortelsene her: Fafo står for fagbevegelsens forskningssenter som ble initiert i 1981og drevet fra starten av, ja du gjettet riktig: Terje Rød-Larsen. Til og begynne med var han eneste ansatte. Fafo fikk raskt penger fra statlige ressurser, UD var en raus donor.
Initiativet til dannelsen av Fafo kom dels fra Reiulf Steen, en internasjonalt orientert politiker som pr 1981 var på vei ut av Aps toppsjikt og trengte flere bein å stå på. Steen som var en merkelig sammensatt person og politiker mente at Ap og arbeiderbevegelsen trengte fornyelse. Og at akademikerne måtte komme sterkere på banen. Et pussig perspektiv kan man si, men ikke uforklarlig. I en senere planlagt artikkel (del 8) kalt Makta, folket og retten, vil jeg brodere videre.
Fagforbundene i LO var aldri inne i bildet pr 1981. Venstresiden i Ap og SV trengte fornyet legitimitet. Akademikeren Rød-Larsen fant en egnet plattform. Med arbeideklassemannen Steen som medspiller. At Fafo aldri genuint sprang ut av arbeiderklasse og fagbevegelse blir sjelden eller aldri nevnt, men er et viktig premiss for retningen Fafos aktører tok via Fredsforskningsinstituttet (Prio), Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), gjennom Oslo-prosessen og videre. Dette er karrierisme i sosialdemokratisk forkledning. Ikke rart Høyre støtter opp om ukulturen.
Fafo – fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon, ble opprettet 1982 som avdeling av LO. Senere endret til frittstående forskningsinstitutt med diverse forgreininger vi ikke gjengir i sin fulle bredde. Organisasjonskartet er mer omfattende enn som så, men her nøyer vi oss med å tegne inn detaljene som inneholder de mange velferds- og levekårsundersøkelsene Fafo spesialiserte seg på under 80-tallet, med finansiell støtte fra UD. Først på Balkan, deretter utover i Europa og verdenssamfunnet. Midt-Østen har gitt grobunn for bistand som milliardindustri.
Persongalleriet ved overgang mellom 80- og 90-tall inneholder flere interessante navn og konstellasjoner. Dette er i grunnen mye av kjernen i den ukultur impliserte selv og deres forsvarere benekter på det sterkeste i høringen pr uke 40 2026. Thorvald Stoltenberg var utenriksminister, hans svigerinne Marianne Heiberg, ansatt ved Prio, utførte en rapport som kritiserte deler av bistanden særlig Norwac (vi går ikke inn på detaljniva her) utførte med støtte fra UD. Hun beredet grunnen for at Fafo overtok markedet for levekårsundersøkelser. Med seg selv som seniorforsker hos Fafo.
Marianne Heiberg, søster til Thorvalds kone Karin, statsfeministen som har oppdratt Jens, var gift med Johan Jørgen Holst, med bakgrunn fra Nupi. Holst overtok etterhvert som utenriksminister og er avbildet sammen med Arafat og gutta da Oslo-avtalen ble undertegnet i 1993. Stoltenbergs datter Camilla, Mariannes niese og utdannet lege, jobbet med flere av levekårsundersøkelsene Fafo med støtte fra UD bygget sin posisjon på. Enten visste man ikke hva dobbeltroller var den gang, eller man syntes det var storveies å holde makta og innflytelsen i familien.
Mona Juul, med bakgrunn i UD, og Terje Rød-Larsen var allerede et ektepar, habile og klare for store utfordringer som alltid. Vi lager ikke konspirasjonsteori her, det trengs ikke, men nevner at Mona var og er bestevenninne med Ingrid Schulerud, kona til Jens. I denne gjengen hører også med Jan Egeland, riktignok ikke i familie med de andre nevnt her, men sønn av en tidligere Ap-statsråd.
Jan var statssekretær i UD på den tiden vi tar for oss her, i tiden da tilretteleggingen av Midt-Østen-fredsforhandlingene, også kalt «Oslo-kanalen» fant sted. I hemmelighet. Men med amerikanernes godkjennelse. Vi tar også med Gudmund Hernes, bestevenn og forretningspartner (noen som husker Fideco-skandalen ?) med Terje, og gift med selve Statsfeminismens mor Helga Hernes, også hun en periode statssekretær i UD. Gudmund var forskningsdirektør i Fafo da Terje tok seg av Oslo-kanalen. De konstellasjonene som nevnes opp her eksisterte før Oslo-kanalen.
Påvisning av tendenser til innavl i maktens kretser er ingen konspirasjonsteori, bare så det er nevnt for annen gang. Det interessante er dels at maktens menn og kvinner ikke ser at deres innavlede nettverk skaper mistillit til beslutningsprosesser og at pengetildelinger over offentlige budsjetter brukes for ikke å si misbrukes til å finansiere og legitimere deres karrierer og status. I særlig grad internasjonalt, som merkevarebyggere for Norge som fredsnasjon. Som stormakt for gode gjerninger det ikke må stilles spørsmål ved. Norge i verdenssamfunnet.
At Rød-Larsen, Juul og Jagland pr 2026 er siktet for korrupsjon og eller medvirkning burde få flere til å se bakover i tid og oppdage hvordan ukulturen makta selvsagt benekter eksistens av, ikke er enestående på måter som makta selv sier ikke gir grunnlag for å trekke generelle konklusjoner. Koblingen mellom UD, Fafo og Oslo-kanalen bør sterkere fokuseres enn dagens medier med sin historieløshet får til. Mye handler om penger, om korrupsjon. Hvordan skal tillit gjenoppbygges når det avsløres at sentrale politiske nettverker beskytter sine posisjoner og bruker av offentlige budsjetter til å fasilitere sine liv og virksomheter. Status og karrierer.
Fafos rolle som levekårsundersøker med påstått, men neppe særlig dokumenterbar kvalitet, ble av aktørene dengang, og senere, betraktet som det perfekte cover up for hemmelige kanaler. At PLO og Israel snakket sammen var opplagt kontroversielt den gang. Det er ikke vanskelig å begripe at mye ville blitt vanskeligere hvis aktørene på hver side måtte stå til rette for sine folk. Palestinerne ville protestert og israelere det samme. Folkelig og politisk. Man snakker ikke med terrorister. At Oslo-avtalen aldri ble etterlevd, dels fordi verken palestinerne eller israelerne støttet den, omtales sjelden.
Det man heller ikke snakker høyt om er at både enkelte av de personlige aktørene, noe det ikke er vanskelig å fatte, iallfall ikke når man leser historien baklengs, brukte Fafos levekårsundersøkelser på Gaza og Vestbredden som markedsstrategi for egen virksomhet. Fredsforhandlingene var, om jeg velger mine ord her, ikke helt usannsynlig motivert av marked og ikke nødvendigvis grunnleggende ønske om permanent fred og forsoning mellom jøder og arabere i det aktuelle området.
Det ble sett på som en fordel at Norge hadde et godt forhold til det israelske arbeiderpartiet og at Norges to-spors-strategi med å snakke med begge parter var et pluss. Denne dobbeltholdningen kan imidlertid også tolkes som et uttrykk for at det var og er vel så viktig å berede grunnen for norsk bistandsøkonomi og Norges status som verdens freds- og diplomatiske supermakt. Status først og sist. Norge er forøvrig ikke alene om å parasitere på ufred og elendighet. Når palestinerne (og israelerne for den del) aldri får fred og har problemer med å komme seg opp av gjørma, fins det forklaringer som kan tilskrives måten «bistand som milliardindustri» er motivert og praktiseres.
Selve Oslo-prosessen som har vært modell for «bistand for fred» – ideologien og generert milliarder av kroner fra internasjonale givere, gis av enkelte palestinere skylda for at det aldri blir annet enn store ord. Viktigste grunn er hvordan ideologiens premisser om to-statsløsning gjennom institusjons- og statsbygning, utallige fredsprosjekter og dialognettverk, spedd ut med såkalt humanitær hjelp, har blitt for profesjonalisert. En ovenfra-og-ned modell som har neglisjert lokalt sivilsamfunn. Non-govermental organisations, (NGOs), har mer byråkrati enn handlekraft.
«Det fredsindustrielle kompleks» forvaltet av freds og humanismeelskende mennesker med høy utdannelse fra vestens rike land, søler i realiteten bort store midler som aldri kommer dem som bistanden er sagt å skulle være for til hjelp. I et oppslag i Morgenbladet <referanse 3> hvor en palestinsk kritiker som har vært en del av systemet blir intervjuet, hevder han at systemet beskrevet solgte falskt håp og har bidratt til radikalisering. Så meget for Oslo-avtalens suksess. Fra en palestiner tidligere lønnet av bistandsmidler og industri. Hamze Awadwe som denne priviligerte palestineren heter, har vært leder av dialognettverk, regionaldirektør for «Hands of Peace», samt forsker ved London School og Economics. Jeg tar forbehold for at jeg i denne kontekst kun refererer hans syn på system, ikke assymetriske maktforhold i regionen.
At motstanden mot bistand og såkalt humanisme innad i rike vestlige land ikke trenger å være noe høyrevindfenomen, kan begrunnes med systemenes dobbeltholdning og sløseri. Godhetstyrrani og humanitær imperalisme klinger ikke godt i sosialdemokratiske ører. Kritikken bør heretter rettes mot holdningene og merkevarebyggingen som Norge har produsert over tid. Terje Rød-Larsen er hittil den største skurken i dette landskapet. Det fins en god del flere som kunne fortjent å bli naglet for sin kynisme. Jeg har brukt mest plass på Oslo-avtalens tvilsomme sider her, men kunne forsåvidt også nevnt Norge som miljønasjon i verdenssamfunnet. Med flere likhetspunkter.
Fredag 09.10.2026 ble det kunngjort med solid patos at Nobels fredspris går til den Sør-afrikanske feminist og folkerettsjurist Niva Pillay. Hun får prisen angivelig for et livslangt arbeide for fred og folkerettslig regelforståelse. Det jeg ikke får helt til å stemme er hvordan og hvorfor en dommer i en internasjonal domstol, mens en ikke avsluttet strafferettslig prosess igangsatt av Sør-Afrika mot staten Israel for påstått Folkemord mot palestinerne, på et parallelt men formelt ikke avklart myndighetsområde, kan konkludere med at Israel har begått Folkemord. Beklager den lange setningen, men juristene er enda værre, spøk og ironi til side.
I 2025 avsluttet nemlig Pillay sitt arbeide som leder av et granskningsutvalg for påstandene om folkemord mot palestinerne. Samtidig som straffesaken er til rettslig behandling i den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Denne folkerettsforståelsen, eller jussen om man vil, forstår jeg ikke. Det vil si, jeg har sett nok av juristeri til at jeg ikke blir særlig overrasket. Oppsiktsvekkende er det heller ikke at hyllingen fra media og samfunnstopper ikke nevner hvor ICC-saken står når det gjelder den prosessen som meg bekjent ikke er ferdig rulet. Jeg tar forbehold her også, men registrerer at Pillay selv krediterer prisen hennes konklusjon om folkemord på Gaza.
Hamas og kvinnefronten jubler. En anerkjennelse av hennes folkerettslige arbeide og erklærte feminisme får dermed en politisk slagside, noe Nobelprisen bør unngå. Avklaring av jussen har vi ikke fått. En hyllest til folkeretten fra fredsnasjonen Norge. Motsatt reaksjonene fra norske medier og myndigheter da Strasbourg (EMD) fant å kritisere norsk barnevernrett fra 2019 og utover. At Norge som et lite land i verden vil markere seg er ikke nødvendigvis galt. Men måtene det skjer på bør underlegges en bredere og ikke minst dypere debatt skal vi kalle oss demokratisk og opplyst. Korrupte eller det mildere uttrykket korrumperte tilstander er det ikke mangel på her hjemme.
Kilder og referanser del 5:
<ref 1> Corbin, Jane (1994): Den norske kanalen. De hemmelige midt-østen-forhandlingene. (Gaza first, 1993) (med forord av Jan Egeland, Mona Juul og Terje Rød Larsen.) Tiden norsk forlag.
<ref 2> Avisa Klassekampen 1993: Flere større oppslag (papirutgave, nettet var ikke oppfunnet!) 02.10. side 11-13; 05.10. side 10-11 og 07.10.1993 side 12-13, med felles overskrift «Oslo-kanalen»
<ref 3> «Et oppgjør med den gode palestineren». Oppslag i Morgenbladet nr 33/21-27. august 2026. Papirutgaven side 6-7, I hovedsak bygget på intervju med Hamze Awawde.
