Publisert 11.12.2024
Illustrasjonsfotos: iStock (Montasje Sfm.no/Jan Hansen)
I forlengelsen av forrige del. Identifisering med klient. Frihet og uavhengighet. Kjendisadvokater og forhåndsprosedering. Litt historikk. Ideologi og juss. Advokaten i Media. Juss og ideologi. Krav til annonsering og krav til spesialisering. Oppsummering: hva har vi lært og hva har vi i vente.
Vi er kommet til siste del i vår advokatserie. I forlengelsen av avslutningen på forrige del 9 skal vi si noe mer om advokaters frihet og uavhengighet, om identifisering med klient. Men først til advokaters reklame som i henhold til Regler for god advokatskikk (RGA) «skal i form og innhold være saklig og korrekt og følgelig ikke inneholde noe som er uriktig, misvisende eller villedende» (punkt 2.4.1, første ledd). Videre i annet ledd: «Det er tillatt å fremheve en eller flere grener av advokatvirksomheten under forutsetning av at advokaten har særskilt innsikt og erfaring innen vedkommende felt.»
Hva som ligger i uttrykkene «særskilt innsikt og erfaring» er typisk nok er jeg fristet til å si, ikke presisert, heller ikke i andre kildetilfang. I denne seriens del 2 om «Prosessfullmektigen som manglet prosessfullmakt» så vi eksempel på en advokat fra et stort og kjent firma som manglet den nødvendige kompetanse (jf punkt 3.1.4) men hvor det ble hevdet at det var prosedyreerfaringen som telte. I praksis demonstrerte det store og kjente og dyre firmaet at de heller ikke hadde denne kompetansen. Og verre enn som så: At man kunne regne med rettens beskyttelse.
Hva jeg ikke skrev i del 2 men som jeg skriver nå er at dette firmaet heller bruker media enn annonser til å reklamere for sin virksomhet. Mediaeksponering som markedsføring, med høy kjendisfaktor både for advokatene og for utvalg av klienter. Slikt blir det klienter og fakturaer av. Mange intetanende blir tiltrukket av slike utvendige promoteringer. Disse får ikke samme dedikerte behandling som kjendisene som lager oppmerksomhet for firmaet. De som tiltrekkes av kjendisadvokatene blir sjelden representert av disse, men i stedet en uerfaren fullmektig. Denne trenden er såpass gammel at klientsamfunnene og deres organisasjoner burde ha lært. De etablerte mediene vil selvsagt ikke skrive om slike tilstander. Da kan de miste sine kjendiser og kilder.
Det fins selvsagt lover for markedsføring, også for presse og media er det regler for eksempelvis «produktplassering» og den i nyere tid passe diffuse betegnelsen «content marketing». Vi skal ikke lete lenge før vi finner portrettintervjuer av rettens tjenere. Advokater opptrer ikke bare i konkrete saker som talspersoner for sine klienter, men i underholdning, kjendisprogrammer og annet overfladisk tull som minst av alt er egnet til rolleavklaring og opplysning av juridiske spørsmål som måtte være interessant i et samfunn. For balansens skyld tar vi med at advokater i roller som «eksperter» også i noen tilfeller uttaler seg ryddig og informativt om juridiske spørsmål. I egenskap av jurister med et visst kjennskap til hva det dreier seg om gjennom sin praksis. Hva som er rettslig relevant, og hvis «jussen» skulle vise seg å være vanskelig å forstå utfra alminnelig sunn fornuft.
Alt advokater driver med må ikke ses på med skepsis, Ikke alt, ironi til side. Men det er ingen krav til advokaters spesialisering, ingen system for sertifisering av f.eks. familierett som et område hvor mange henter sitt daglige brød. Vi merker oss om reklame at kravene til etterrettelighet i annonsering er like slappe som kravene til spesialisering. Her er jussen og juristene konsistente, det skal de ha. Å påberope seg «spisskompetanse» på et felt er helt uproblematisk. Også i tilfeller hvor en erfaren og lesekyndig klient raskt avslører humbugen i selvskrytet. I saker hvor fakturaene blir drøyere og drøyere. Uten at sakens tvistetemaer blir avklarte. Selv med referanse til lovens bokstav.
En «spesialist på familierett» kan ikke tas på manglende elementærkunnskaper om lovsysteminnretninger, bruk av sakkyndige, vitnepsykologiske faktorer for å skille troverdighet og pålitelighet i barnesamtaler mv. Blant tilfanget på min Facebookside, som en algoritmisk følge av markedsføring av denne serien formodentlig, dukker det stadig opp annonser for advokatfirmaer med bilder av smilende og seriøst utseende personer og slagord som «Dybde, Dedikasjon og Din støttespiller». Hittil har jeg ikke sett eksempler på advokater som via sine hjemmesider sier de er kritiske til å ta på seg oppdrag de har liten eller ingen utdannelse for. Som familie- og velferdsrett. Kun valgfag under utdanning, lovområder med overveldende stor saksmengde i rett og forvaltning.
En advokat er fri til å kunne si nei til et oppdrag, dvs. til en klient som ber om bistand. Advokaten trenger strengt tatt, og her trenger vi ikke være særlig strenge eller formelle, ikke å begrunne noe som helst. Vi skal ikke bruke tid og plass på spekulasjoner. Et moment kan og bør være kapasitet og arbeidssituasjon, herunder logistikk, kort sagt muligheten for å kunne gjøre en god nok jobb. Vurdering av egen kompetanse har vi vært inne på tidligere.
Det jeg vil bruke plass på er forholdet mellom frihet og uavhengighet. For hvor fri er advokaten i forhold til firmaets inntjeningsbehov når han (eller hun) kan velge å si ja eller nei? Kan en advokat alltid kunne si nei til et oppdrag hvis han eller hun ikke vil ha verken saken eller klienten? Spiller trynefaktor inn? Var jeg advokat ville jeg betenkt meg på å representere en besserwisser som meg, spøk til side. En klient som kikker sin prosessfullmektig i kortene hele tiden og kan, ikke bare tenkes å være, men i praksis pirke på alt. På form og innhold. Å vise til at man har allerede for mye å gjøre, kan være en passe «hvit løgn». I tråd med hva jeg har skrevet i tidligere seriedeler bør klienten være innstilt på å kunne «teste» advokatens kompetanse. Noe en kompetent advokat ikke trenger å «føle» seg «truet» av. Det er også noe som heter forbrukerrett.
Uavhengighet gjelder flere dimensjoner (se del 4). At en advokat ikke skal identifiseres med sin klient er en slags beskyttelse mot mer og mindre saklig kritikk utenfra. Hvordan arter dette seg i konkrete sakstyper som vold, overgrep mv, ikke bare i straffesaker, men vel så mye i sivilsaker (familierett)? Ofte er advokater rekruttert via Krisesenter og ideologisk motiverte organisasjoner vesentlig opptatt av store mørketall og patriarkalsk vold mot kvinner og barn. Oftest kvinnelige advokater med klar feministisk profil som gjerne lar seg intervjue også i medias featureoppslag hvor tema er menns vold mot kvinner og barn, barn som ikke blir hørt og trodd, og mer til.
Disse identifiserer seg sterkt ikke bare med sine klienter, noe RGA jo egentlig forbyr dem, om enn ikke veldig strengt tatt. Men også med det ideologisk dominerende innholdet i sakstypene. Sjelden eller aldri får vi reaksjoner mot voldshysteri hos advokater eller bistandsadvokater. For ikke å nevne politiadvokater, som uten å blunke bruker media til å markedsføre sin ideologi om lavere bevisterskel og for høye henleggelses- og frifinnelsestall. Advokater i media blir ikke irettesatt for for- og etterhåndsprosedyre. Motsatt det inntrykket man kan få ved lesning av bøker om juristetikk. Går det så går det, grenser er til for å tøyes. Media er ukritiske, også til sin egen påståtte etikk.
En advokat som avidentifiserte seg offentlig med sin klient var Geir Lipppestad (GL) i 22.juli – saken, Norgeshistoriens verste sak, men muligens en av de forholdsvis enkleste å dømme. I den grad skyldspørsmålet var til diskusjon, gjaldt tvilen om den tiltalte massemorderen (ABB) var å anse som tilregnelig eller ikke. I strafferettslig forstand. Advokat GL sa tidlig om ABB: «He’s insane». Han er gal! Ikke usannsynlig sjokkpreget for situasjonen, hele nasjonen var mer og mindre traumatisert av hendelsene, men egentlig utillatelig. Kollega Harald Stabell mente i media at GL dermed forrådte sin klient. Som kjent skulle slaget stå om ABB ble regnet for tilregnelig eller ikke. Det første sakkyndigparet oppnevnt av retten mente ABB var sinnssyk og utilregnelig.
GL s utsagn gikk i den retning. Bistandsadvokatene som representerte ofre og etterlatte gikk inn for ny sakkyndig, mot ikke bare advokatenes og aktoratets vilje, men også domstolens oppfatning verdt å merke seg. Her fikk Bistandsadvokatene medhold. To nye rettspsykiatere ble oppnevnt og tiltalte ble dømt som tilregnelig. Bistandsadvokatene var usedvanlig mange i tallet, med egen elite i både den fysiske rett og daglige pressekonferanser. NRK sendte hele saken med studio og kommentarer.
Hvor mye medieoppmerksomheten hadde å si for advokatenes agering er vanskelig å si. Men at saken, den verste saken i norsk historie, bidro til betydelige karriereløft og økt oppmerksomhet for noen av de mest profilerte juridiske aktørene, er hevet over tvil, som det heter på jussens språk. For selve sakens utfall er det vanskelig å vurdere hvor mye mediaoppmerksomheten hadde å si. Hvem lakk egentlig den første sakkyndigrapporten til VG? I delvis sladdet versjon riktignok, men nok til å holde i gang en debatt om også de sakkyndiges vurderinger. Dessverre lærte man ikke noe om metodiske svakheter i sakkyndiges bidrag til retten. Verken for straffesaker eller sivile saker.
Kvalitetssikring og utredningsmetodikk er fremdeles befattet med uklarheter. Advokater i media har ikke bidratt til opplysning på dette felt. Men advokater får lett på trykk intetsigende kronikker og debattinnlegg i norske medier, publiseringer som gir dem oppmerksomhet og gratis markedsføring. Som om de virkelig var dyktige og systemkritiske, noe de stundom gir inntrykk av for å holde seg inne med de som ikke har nådd fram med sine saker. Husk at advokatene er systemavhengige, blir de for kritiske blir deres salæroppgaver kortet ned. Penger og lojalitet.
Det meste av advokaters opptreden i media er forbundet med straffesaker som oftest er prioriterte nyhetssaker. Ett tema som er nevnt såvidt over, og som det tilsynelatende skal slås ned på, er forhåndsdømming. Jeg er gammel nok til å huske hvor viktig dette var før i tiden, og hvordan advokatene stort sett forholdt seg til regelen. Men så ble mediene mer og mer tabloide, og enkelte spektakulære straffesaker fikk mye oppmerksomhet med kjendisadvokater i hovedroller.
Konkret sikter jeg til Hadelandssaken (1982) hvor to unge nynazister ble henrettet av to andre nynazister, og hvor en tredje person som ikke deltok under henrettelsen også ble dømt. De tre dømte ble forsvart av hver sin kjendisadvokat, Alf Nordhus, Olav Hestenes og Tor Erling Staff. Hvis en konkret sak skal brukes som skille i trenden, er denne egnet. Forsvarerne uttalte seg mer enn villig i media og deres personer og personligheter ble ofte i overkant fremtredende.
Treholtsaken (1984) fikk også innslag av mediaprosedering etter at Alf Nordhus i tospann med Arne Haugestad tok over forsvaret for spiontiltalte byråsjef Arne Treholt. Når det er sagt, er hensikten ikke å svekke ettermælet til de nevnte advokatene. Mediene bød opp til dans og advokatene var ikke tungbedte. Legenden Alf Nordhus hadde fartstid som kjendis gjennom underholdningsprogrammer i NRK, og ikke minst som advokat i store straffesaker. Hestenes var heller ikke helt borte. Staff har vel gitt seg nå, men var ikke vanskelig å få til å snakke om saker og ting han utfra etikkreglene kunne og burde ha holdt inne med. Både av hensyn til klient, saksopplysning og samfunnsdebatt.
Både juristene og media har et ansvar. Saker skal prosederes i retten og ikke i pressen. Heller ikke påtalemyndighet kan fri seg helt for mistanke om lekkasjer til pressen. Som om bevisene ikke holder til rettslig vurdering, men er ment å porsjoneres ut i media til opinionsdomstolen.
Annonsering skal være saklig og korrekt, slik advokaters opptreden ellers. På min FB side svømmer det nå over av ikke bare advokatannonser men også tilbud om retorikk og presentasjonsteknikk. Skriver jeg så dårlig? Spøk tilside og alvorlig talt: Vi skylder igjen på algoritmene. Det jeg hittil ikke har sett, og som kan være et tips til advokatstanden er kurs i kundebehandling og klientrespekt. Jeg benytter denne plattform og Samfunnsmagasinet for min gratisannonse. Når det gjelder krav til spesialisering for tema, har jeg lang og bred kompetanse. Direkte og indirekte som det heter.
I denne serien har vi tatt opp noen temaer, men langt fra alle som kunne tenkes å være både aktuelle og mer prinsipielt interessante. Viktigst er kanskje fokus på hvordan etikken henger sammen. Og påpekningen av forholdet mellom lov og lære. En refleksjon som jeg ikke ser så mye til ellers, og som det kunne vært interessant om advokatstanden sa noe om, selvkritisk selvfølgelig, er hvordan de tilpasser seg rettens kodeks og i verste fall holder sine klienter for narr. Advokater skal holde sine klienter orientert om såkalt «gjeldende rett». Hva dette er blir ofte noe diffust og mysteriøst.
Helt til slutt og som markedsføring av vår neste artikkelserie vinter og vår 2025, med arbeidstittel «Velferdsstatens skyggesider». En tråd videreført fra advokatserien er spørsmålet om vekst i fagfolk gir garanti for rettssikkerhet og annen trygghet. For Velferdsstaten er spørsmålet om f.eks veksten i antall utdannede psykologer og sosionomer gir bedre helse og omsorg. Offentlig og privat. Med flere fagfolk: Blir vi bedre til å ta vare på våre liv og håndtere problemer som oppstår i våre liv?
Ole Texmo
