Publisert 23.10.2024
Fotos: Colourbox
Av Ole Texmo
Vårt case. Nye roller i barnefordelingssaker. Prosesshandlinger og råderett. Nye begreper og definisjoner. Krav til spesialisering? Barnets beste og lovens ånd. Forhandlingsbaserte løysingar. Siste nytt: Meklingen forsvinner fra retten. Kontraster, for ikke å si motsetninger. Hvordan gikk det?
Vi fortsetter der vi slapp i forrige del 2 og nevner hva klienten i foreldretvisten måtte gjøre for å kompensere for advokatens inkompetanse. Den saksøkte faren måtte selv sørge for kommunikasjon med tilsynsorgan/instansen som skulle administrere «støttet tilsyn» for å få meldt inn og igangsatt samværet. Advokaten viste ingen interesse. Like greit forsåvidt, da fakturaen i så fall nok hadde blitt enda større. Konkret hadde advokaten heller ingen synspunkter på hvordan ordningen med «støttet tilsyn», skulle kunne trappes opp med overgang til samvær uten tilsyn på sikt. Ingen slike scenarier ble drøftet eller kommunisert. Verken overfor klienten. Eller retten.
Heller ikke forut for Planmøte berammet på en dags varsel, med betydning for hvordan saken utviklet seg på kortere og lengre sikt. Innhold i Planmøte som på flere vis er bestemmende for den videre utvikling i saken, ble ikke drøftet med saksøkte slik firmaet i Stevningen i salærsaken uriktig for ikke å si usant ga inntrykk av. Her må advokaten dele noe av ansvaret for svikten med retten som avholdt sitt Planmøte i sommerferien, og etter at saksforberedende møte med forlik var avholdt. En oppegående advokat skal uansett være bevisst på saksgang og formalia.
I salærsaken ble også anført at advokaten etter avsluttet oppdrag tok seg jobb i Fylkesnemnd (for barnevernsaker), hvilket ikke betyr ikke at han var kompetent til å bistå i foreldretvister «på tidspunktet han utførte oppdraget». Har man ingen selvkritikk for fremstillinger og resonnementer? Hvor er mentorene (seniorpartnerne) i et meritert og mediaorientert (og dyrt) firma? Rene ord for jusspenga kommer til uttrykk ved at det «er selve prosedyrehåndverket som er faget, ikke det konkrete rettsområdet» og at det det «er irrelevant for hans kompetanse som prosedyreadvokat at han ikke har ført mange saker innenfor det aktuelle rettsområdet».
Som om familierettsadvokater ikke trenger kunnskap om utforming av mandater til bruk av sakkyndige psykologer; for håndtering av dokumenter fra barnevern og andre delsystemer, For ikke å nevne rettsdynamikkens iboende konfliktpotensiale som mange advokater (ikke alle, det fins hederlige unntak må vi presisere) tjener fett på. Advokaten i vårt case skulle ikke representere saksøkte lenger enn til og med saksforberedende rettsmøte. Advokaten fra det store og kjente firmaet bygget sin oppfatning på at «klientavtalen» baserte seg på at saksøkte måtte være representert ved advokat for å få ut dokumenter i forbindelse med Begjæringen fra saksøker. Noe saksøkte både mente og i ettertid har sjekket ikke er riktig. Hva skal man da med advokater?
Ordningen med «støttet tilsyn» har vist seg å være en katastrofe, men det er ikke bare denne advokaten sin feil. Litt rettferdighet får vi yte. Hvorvidt det stemmer at det er prosedyreerfaringen og ikke realkompetansen for foreldretvister som teller, kan med fordel kontrasteres opp mot de signaler som barnelovsystemet bygger på om bl.a advokatrollen. Vi avventer hvordan det gikk i salærsaken (del 2) idet vi tar for oss en fagartikkel kalt «Advokatrollen i barnefordelingssaker» (2006), sammendrag Lov og rett av psykolog Knut Rønbeck og advokat Ragnhild Kverneland Lilleberg hvor det heter (sitat fra artikkelens side 172):
«I barneloven § 49 heter det: «Advokater bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.» I NOU 1998:17 forutsettes det at denne bestemmelsen vil bidra til å prege advokatrollen i disse sakene, fordi som det heter: «Målet skal i første rekke være forsoning og ikke konflikt» (ref NOU s93). Dette kan sees som et brudd med den innarbeidede advokatrollen. Lovgiver definerer også den nye advokatrollen som «spesiell» og fremhever at den stiller særskilte krav til faglig dyktighet og god yrkesetikk.» (Referanser i fotnoteform, se nederst på siden).
Å kunne kreve av fagfolk at de redegjør for sine kvalifikasjoner, bør samtidig innebære at vi som lekfolk har gjort vår del av hjemmeleksa, bl.a lese seg opp på relevante (retts)kilder. Det som siteres i det følgende bør kunne brukes argumentativt. Mot fagfolkene. For ikke å nevne lovmakerne, de anonyme jurist-byråkratene i Departementet som vel er de egentlige skurkene i denne historien. Artikkelforfatterne Rønbeck og Kverneland Lilleberg fortsetter (Lov og Rett-artikkelen s172):
«Lovgiver har imidlertid ikke funnet det nødvendig å presisere hva som er faglig dyktighet i disse sakene, heller ikke hvilke yrkesetiske utfordringer advokatene vil møte.»
Krav til advokaters faglige dyktighet er altså lovhjemlet, men ikke nærmere definert eller presisert. Vi minner om hva vi sa om «juristspråket» i forrige artikkel 2. Så langt har artikkelforfatterne tilsynelatende et godt poeng. Gitt at de mener at Departementet enten burde ha presisert, eller også at advokatsamfunnet selv gjennom sine organer og representanter opplyste om hva som kreves av dyktighet. Eller rett og slett hva som er fag, hvor jussen eventuelt befinner seg. Samt hvor de yrkesetiske utfordringene ligger. I møte med klient, motpartens strategier på ulike stadier i prosessene, og overfor retten, dommerholdninger og de sakkyndige psykologene.
I del 2 beskrev vi deler av et sakskompleks som illustrerer noe av problemene med både saksområdet og de profesjonelle aktørenes roller og holdninger til hvilken kompetanse som er ansett som ikke bare den viktigste, men den eneste, navnlig prosedyreerfaringen. Forhandlingsevne og vilje er ikke med i Firma Eldens regnestykke. Selv om det fremgår av både lov og forarbeider som en type faglighet advokatrollen i denne type saker bør og skal ha på plass. Hvilken aktualitet dette har vises ved at det for tiden pågår en ny og omfattende lovrevisjon hvor det har vært to høringsrunder. Er realkompetanse og kunnskap om sakstypens iboende konfliktpotensialer fremdeles viktig?
Barneloven har vært revidert mange ganger siden vedtakelse i 1981. Det er fristende å hevde at lov og rett, saker og ting ikke blitt til det bedre. Snarere tvert imot. Den forterskede floskelen «barnets beste», en såkalt rettslig standard, blir stadig opphøyet til et hellig ukrenkelig stadium hvor få eller ingen fagfolk tør å tenke selv. Langt mindre si det gutten i HC Andersens berømte eventyr om keiserens nye klær utbrøt: «Men han har jo ingen klær». Standarden barnets beste har aldri gitt noen mening, og vil aldri komme til å få det. Den artikkelen vi har vist til er, ufrivillig ironisk kanskje, et eksempel på velment forsøk på å innsirkle faglige, for ikke å si etiske dilemmaer. Men hvor nettopp «barnets beste» forhindrer at refleksjonene forfatterne gir inntrykk av faller sammen som korthus.
Til opplysning for klienter og brukere av rettsmidler må vi ta med noen ord om såkalt råderett (disposivitet) og hva det betyr at retten har ansvar for sakens opplysning. Jeg har skrevet om dette før i Del 3 i serien «Ansvar først og sist» fra 2020. At en foreldretvist er indispositiv eller at foreldrepartene ikke har råderett over verken prosesshandlinger eller tvistetemaene, betyr at partene i praksis har liten eller ingen innflytelse på saken. Retten bestemmer hva saken skal handle om og hvordan den skal behandles: «Retten ikke er bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette er forenlig med de offentlige hensyn, jf tvisteloven § 11-4. Retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, og kan bygge på et påstandsgrunnlag som ingen av partene har påberopt».
Domstols og systeminteresser gir inntrykk av å ville ansvarliggjøre foreldre. Samtidig tar man fra dem råderett og innflytelse. Man kan også spørre om retten også tar fra advokatene sakene deres, etter at advokatene har tatt fra klientene deres saker og livshistorier. Hva begrepet foreldretvist «betyr», framgår av rettskilden i Prop 85 L (2012-2013) Endringar i Barnelova (side 5):
«I denne proposisjonen bruker departementet begrepet «foreldretvister» i stedet for «barnefordelingstvister» som benyttes i dagligtale og juridisk teori. Det nye begrepet understreker for det første foreldrenes eierskap til konflikten. For det andre markerer dette at barn ikke er noe som er til fordeling.»
Ingen råderett men «eierskap til konflikten». Hva nå den formuleringen måtte bety. Til regningene er det fristende å legge til. Barnelovens selvmotsigelser står i kø. Tilbake til vår mann klienten som måtte engasjere en ny advokat til erstatning for den ubrukelige fra det store og kjente firmaet. Den nye advokaten tok 1250 NOK inkludert moms. Hun kunne sitt fag og fikk medhold i anke over rettens kjennelse om innhenting av barneverndokumenter, på bakgrunn av anførsler som proporsjonalitetsprinsippet, med referanse til Tvistelovens § 21-8. Saksomkostninger tilkjent slik at klienten iallfall ikke måtte betale for denne ekstrarunden for å få lov og rett på plass.
For det store og dyre firmaet vi har disset en smule synes det som viktig at volumet blir så stort som mulig. Heller enn å avklare tvistetemaer på et så tidlig stadium i saken som mulig. Slik at omkostningene for klienter ikke blir for store. Menneskelig og økonomisk. Prinsippet om løsning på laveste nivå er forøvrig den nye barnelovens ånd, jf NOU 2020:4 (se omtalt serie fra høst 2020, del 10). Uten at lovmakerne har noen forklaring på hvorfor «forhandlingsbaserte løysingar» i retten nå delvis skrotes. Saksforberedende møter skal også nedprioriteres. Får advokatene nok å gjøre? At foreldrepartene får regningen, etter å ha blitt umyndiggjort, er imidlertid klart, for ikke å si avklart.
Ole Texmo
Referanse i artikkel Lov og Rett 2006, s170-180: NOU s41, s93, samt ot.prp. nr. 29 (2002-2003 s28 og s43-44. Innst. O nr. 96 pkt. 1.2.3 og pkt. 1.4.2.4, Veileder Q-15/2004 s 30-34.)
