Av Ole Texmo
Publisert 6.12.2023
Illustrasjon: Forside til boken: Kari Trøften Gamst: Profesjonelle barnesamtaler. Universitetsforlaget. Oslo. 2011. ISBN: 978-82-15-01851-5. Bakgrunnsfoto: Colourbox.
Et vedvarende case. Med hjelp fra hjelpeapparatet. Respekt for barn. Modenhet og selvstendighet. Forandringsfabrikken på gjensyn. Små uskyldige aktører – store skandaler. Barn som mulige feilkilder. Uttalerett, medbestemmelse og eller medvirkning. «Barnets beste» et tøyelig begrep.
En gutt på 10 år vil ikke snakke med fagfolkene som skal utrede og behandle ham. Det er noe uklart hva han egentlig skal utredes og eventuelt behandles for, skjønt behandlingen har foregått en tid. Ikke som samtaler med gutten om mulige traumatiske hendelser, men med moren som målbærer guttens angivelige plager. Angst og redsel er stikkord men det kan ikke sies rett ut at det er faren gutten frykter. Det sier heller ikke gutten som ikke vil snakke. Han spiller Roblox på de mange konsultasjonene hos kommunens lavterskeltilbud kalt «Psykisk Helse og Familiestøtte» og etterhvert når gutten er blitt klientifisert ytterligere, hos barne- og ungdomspsykiatrien (BUP).
Jeg har møtt denne gutten for noen år siden da han hadde normalsamvær med sin far, og kjenner hans far som jeg i flere sammenhenger i flere år etterhvert har fungert som støtteperson for. I møte med sakkyndig i foreldretvist faren har måttet anlegge for å få samvær med gutten; hos barnevernet i undersøkelsessak etter en pussig timet bekymringsmelding fra morens psykolog; i møte med helseinstanser og hos BUP ved flere anledninger. I saks og samværshistorikken til far og sønn hører det med at mor i flere år mens hun tok utdannelse brukte far som ekstra barnevakt. Ut over en hårdt tilkjempet avtale tilsvarende normalt samvær, dvs. annenhver helg, midtukesamvær pluss ferier.
Ingen hadde den gang noe å utsette på far og sønn – relasjonen. Det har man strengt tatt ikke nå heller. Intet konkret er påpekt. Noe skjedde en vinterdag for tre år siden. Gitt at det egentlig skjedde noe. Iallfall noe så alvorlig at det i BUPs språk benevnes «potensielt traumatiserende hendelser» da det i tidens fylde gjerne blir fler og fler overgrep i mors og hennes støttespilleres bevissthet.
Dette har blitt både konklusjon og premiss for en salig portefølje av psykologer og sosionomers engasjement. I flere år, uten at man egentlig evner å finne ut noe. Uten at man vet noe som kan legitimere den store innsatsen til «barnets beste». Gutten vil jo ikke snakke. Mor derimot er mer enn snakkesalig, ikke minst om far. Ingen stiller spørsmål ved morens fremstilling. Den vellykkede delen av samværshistorikken da mor trengte farens bistand, og faren stilte lojalt opp for både mor og ikke minst barnet, er totalt underkommunisert. Som om den ikke eksisterte; som om morens negative farsbilde var udiskutabelt og unndratt kritikk. Kanskje er gutten forlegen og savner sin far, et utenkelig perspektiv for psykonomene. «Hendelsen» er verken utredet eller politietterforsket.
Moren har fått solid hjelp av sin psykolog som har røntgensyn og kan tolke hva gutten ga uttrykk for da han ble syk under samvær, ville til mor, og far ringte moren som hentet gutten vinterdagen for 3 år siden. Ingen fagfolk har fått gutten i tale. På direkte spørsmål vil ingen av fagfolkene si om guttens taushet er uttrykk for at han er blitt utsatt for overgrep, som jo er den store elefanten i rommet. Både faren og jeg lurer på om de mange fagfolkene, titalls i sum ettersom årene går, egentlig ønsker en avklaring av hva som har skjedd. Om det har skjedd noe som helst alvorlig. Eller om de kun er opptatt av egen prestisje og å ha ryggen fri. Solid dekket av både kolleger blant psykonomene. Og av juristene i rettspleien. Samværsretten for både forelder og barn er ubeskyttet.
Høring av barn er et betent område, både når barn vil snakke og når de ikke vil. Kunnskapsstatus (se del 8), i den grad slike finnes på dette området, tar neppe høyde for at lovkravet om barns rett til å bli hørt, Barnelovens § 31, er basert på vurderinger på enkeltsaksnivå om barnets alder og modenhet, herunder selvstendighet og evne til å «danne eigne synspunkt». Slike vilkår, velment men basert på sviktende lovutredninger på systemnivå, blir sjelden eller aldri testet ut. Skjønt i sakkyndigvurderinger og i dommer hvor retten har bestemt seg for å overprøve barnet, heter det stundom at barnet er påvirket av mor eller far. Noe som forsåvidt kan være riktig. I enkelte saker.
Barn er utsatt for press og påvirkning. Ikke bare fra foreldre og nære omsorgspersoner, men også fra fagpersoner som lærer seg hvordan barnet skal bearbeides «profesjonelt». Hvordan undersøker man disse faktorene? Hvordan unngå at både konklusjon og premiss for barnesamtaler blir ideologisk motivert? Gitt at man er bevisst problemstillingen. Boken hvis forside er valgt som illustrasjon for denne seriedel regnes som et standardverk og bør derfor leses kritisk. For hvilket perspektiv er det dominerende og hvilke samarbeidende organer har fått innflytelse på utvikling av påstått metodisk verktøy for barnesamtaler? Forfatteren forsikrer med en dogmatisk prosa som kan bli i overkant.
Det forsikres om tillit og trygghet, om empati og mentalisering, velbrukte moteord i psykosjargongen. Grunnlaget for studiene som boken bygger på er tett samarbeide med barnevernet, samt opplegg for intervjuer i asylsaker hvor barn er involvert, herunder barn som enslige asylsøkere. Viktige temaer i og for seg. Men foreldretvister er ikke tatt med, tiltross for at det er denne sakstypen som flommer over i retten. Perspektiv og ideologi er preget av at barnevernet alltid er på barnas side. Ingen refleksjoner på at barnevernet kan trå feil og frata barn kontakten med sine foreldre. I et avsnitt om «Barnesamtalen i barnevernet» heter det (Trøften Gamst, 2010, side 107):
«Gjennom bruk av barnesamtalen som arbeidsmetode har saksbehandleren i barnevernet en spesiell mulighet til å få detaljert kjennskap til barns virkelighetsbeskrivelse, slik at forhold kan oppdages og opplyses og barnet beskyttes. Når barn er informanter og gis en sentral rolle som part i egen barnevernssak, vil det kunne styrke barnevernkonsulentens forståelse av barns situasjon».
Gitt at barnet virkelig får en sentral rolle. Gitt at barnet virkelig blir hørt. Skal man tro en større gjennomgang fra Folkehelseinstituttet (FHI) på barns medvirkning, en kartlegging av norsk og internasjonal forskning og faglitteratur, er det ikke gitt at barnevernet alltid snakker med barna. Studien er ikke lett lesning men med noe innsats får man til noen «dypdykk» ned i materien. Barnevernet kan velge å ikke snakke med barna, det handler da om dilemmaer og vekting mot andre hensyn («barnet beste» er som kjent (?) et tøyelig begrep), og vurdering av barns forutsetninger.
Med forbehold for at jeg ikke har finlest hele studien like grundig, finner jeg ikke konkrete eksempler på at lovkriterier som alder og modenhet er blitt seriøst analysert. Barn har en rett men ikke en plikt til å la seg høre. At barn vegrer seg for å snakke med barnevern og sakkyndige er et problem for disse yrkesgruppene. Men det er ikke gitt at de forstår hvorfor og eller hvordan. Da må man heller pøse på med tillitsskapende prosa, ironi tilside, slik Trøften Gamst sitt standardverk demonstrerer. Boken er fra 2010, FHI sin kartleggingsstudie fra 2020. Her er hva advokat Venil Katarina Thiis med 30 års erfaring med barnevernsaker sier i 2023. Etter at rushet fra Strasbourg har begynt og revisjon av barnvernlovgivningen har hatt sine muligheter for læring:
«Barnevernet preges av mangel på nærhet til menneskene det angår. Forutsetningen for at barn i sin kontakt med barnevernet skal kunne påvirke de beslutninger som tas er at det er en reell kommunikasjon mellom barna og de som jobber i barnevernet. Barnevernet definerer først og fremst sin rolle som å undersøke, kontrollere og beskytte barn mot foreldrene. Det er et dårlig utgangspunkt for en tillitsfull kommunikasjon.»
Barnesamtaler, eller høring av barn om man vil kan grovt sett inndeles i tre nivåer: uttalerett, medvirkning og medbestemmelse. Barn er i lovens forstand barn inntil fylte 18 år. Barn av barnevernet kan få sin myndighetsalder strukket til 23 år. Litt lovrevisjonshistorikk er ikke helt feil, i kombinasjon med en smule redegjørelse for min «solide bakgrunn for egne meninger» (Aftenpostens slogan før i tida da man kunne stole på det som stod i avisa, spøk tilside). For ordens skyld er min korte definisjon på modenhet: Evne til å overskue konsekvenser av handlingsvalg.
Mitt kjennskap til den innledende sekvensen fra et vedvarende case, samt en betydelig mengde andre case hvor barns stemmer er tema, utgjør en viktig del av mitt grunnlag for å kunne skrive. Erfaringsgrunnlag om man vil, ikke bare fra en sak eller en sakstype. For å kunne skrive som jeg gjør, dvs krasst og poengtert med referanser fortrinnsvis. Om jeg ikke hadde sett i flere andre sammenhenger at barn og høring av barn som en påstått viktig diskurs ikke belegges med kunnskap, ville jeg kanskje vært noe mer moderat i språkbruken. Fra en offentlig høring på stortinget for 20 år siden, i 2003 i familiekomiteen i anledning en barnelovrevisjon, påpekte jeg i mine tilmålte minutter at ingen av de to store lovendringene som omfattet (1) ny og utvidet bruk av sakkyndige i barnefordelingssaker, og (2) senking av aldersgrensen for høring av barn fra 12 til 7 år, var belagt med kunnskap i form av referanser. Ingen fotnoter. No nothing.
Jeg holdt opp lovforslaget fra departementet og viste til aktuelle avsnitt og sa temmelig direkte til politikerne at dette er alvorlig. Man hadde hatt mange år på seg til å etablere kunnskap, forsikret om sine beste hensikter, men ingenting var lagt fram. En politiker ble provosert av mine ord og forlot i protest, saksordføreren var mer i tvil. «Hva mener du vi skal gjøre da?» Mitt svar var klart: «Send lovforslaget tilbake til departementet og krev solid kunnskapsgrunnlag før dere innfører regler som vil sette foreldre og barn under enda større press, og lar psykologer uten grenser få enda friere spillerom». Gjengitt noenlunde etter hukommelsen. Politikerne fulgte ikke mitt råd. De hører heller ukritisk på fagfolk med sine egne agendaer for status, prestisje og markedsandeler.
I referanselisten til FHI fins flere norske studentoppgaver jeg foreløpig ikke har fått lest meg opp på. Ut over det tilsynelatende akademiske er høring av barn i ferd med å bli industri, noe en stiftelse som Forandringsfabrikken (FF) er et sørgelig eksempel på. Sørgelig også fordi myndigheter, f.eks lovutredere, ikke leser kritisk hva som formidles og om Forandringsfabrikkens råd og oppfordringer er representative for barns behov. En SKUP-metoderapport linker til flere kritiske artikler og vinklinger på Forandringsfabrikkens virksomheter.
Jeg har skrevet om høring av barn før og om Forandringsfabrikkens meriterte innspill til Barnelovutvalget. I en tidligere serieartikkel fra 2022 er ovenstående anekdote fra Stortinget pr 2003 beskrevet noe mer utførlig, og ikke minst er FF sitt bidrag til høring av barn i lovutredningen kommentert. Særlig mangelen på differensiering av alder og modenhet som burde være påfallende for flere enn undertegnede, ikke minst fagfolkene. I den grad de ser det. Man kan spørre seg om myndigheter og fagmiljøer egentlig er opptatt av metodisk prøvbar kunnskap eller om alt er et råttent, delvis kommersielt spill. Hvor fagfolk holder kjeft nå det passer deres karrierer. Fra oppmerksomheten om FF i 2022 viser vi til et oppslag i Klassekampen 02.06.2022: «Tross år med uro har universitetsansatte vært tause om Forandringsfabrikken».
Oppslaget refererer til OsloMet hvor barn fra FF har vært brukt i opplæring av barnevernpedagoger i lang tid. Leder ved institutt for sosialfag Anne Britt Djuve sier uroen handler om «det er barnas ekte stemmer som kommer fram, eller om det er et budskap bevisst styrt og formet av en liten gruppe voksne». Så mye for integriteten hos akademikerne på dette nivået. Forandringsfabrikken skal angivelig representere barn og barns interesser. Hvem er det som har promotert deres virksomhet med offentlige midler? En tvilsom virksomhet som har fjesket seg inn i departement og direktorat. En virksomhet som skyver barn foran seg. På falske premisser. Dessverre er det ikke helt uforklarlig at myndigheter og fagmiljøer lar slikt passere. Selv når det handler om sårbare barn.
I denne og andre serier har jeg drodlet fram og tilbake noen problemstillinger som bl.a handler om hvem som er best egnet til å forstå egen situasjon. Barn selv eller også foreldre og vanlige folk flest, uvanlige for den del. Eller fagfolkene med sine teorier men ikke alltid etterprøvbar praksis og metode. Endel fagfolk trives best i de lukkede rom. Hvor de kan observere barns lek f.eks. Jeg har mer enn antydet at fagpersoner og yrkesgrupper kan ha tilbøyeligheter til å skyve barn og deres behov foran seg i sine bestrebelser for å skaffe seg status og markedsandeler.
Vi har et forbausende stort antall fagpersoner til å behandle barns påståtte plager som i systemkodeksens premisser alltid er forårsaket av foreldrene, de biologiske foreldre vel og merke. Ideologiske holdninger om forakten for biologisk foreldreskap nevnes knapt i offentligheten. Men er sterkt tilstede bl.a hvor de utdanner psykologer, sosionomer og barnevernpedagoger. «Barnet beste» er et tøyelig begrep juristene hittil ikke har villet innholdsbestemme. Å høre barn høres fint ut. Men ikke for enhver pris virker det som. Ikke i barnevernet. Og iallfall ikke hvis barna sier de vil til sine (biologiske) foreldre. Eller ikke vil diskriminere mellom mor og far.
I neste seriedel skal vi etter planen ta for oss en fagperson som utgir seg for å være både psykolog og advokat, det vil si: ikke personen men hva vedkommende skriver i sin bok om «Manipulasjon» og hvordan det vedkommende skriver kan bli misbrukt. Mer og mindre bevist. Her lar vi advokat Venil Katarina Thiis få siste ord:
«Vesentlig informasjon som barnet trenger ikke blir gitt eller at den blir svært vilkårlig. Å ivareta barns innflytelse over egne liv og hva som skjer i saken om dem er en stor, vanskelig og viktig oppgave å legge til rette for. Lovforslaget har ikke på noen måte gått i dybden på dette helt sentrale spørsmålet. Skal det fortsatt være slik at barn og foreldre må til Strasbourg for å få ivaretatt sine menneskerettigheter?»
Ole Texmo
