Av Ole Texmo
Publisert 18.12.2023
Illustrasjon: Forside til boken: Grethe Nordhelle: Manipulasjon. Forståelse og håndtering. Gyldendal 2009. ISBN: 978-82-05-39072-0 (Bakgrunns foto manipulert. Colourbox).
Tengssaken først og sist. Manipulasjon og tilgrensende fenomener. Status for kunnskap om «kunnskapsstatus». Et vedvarende case. Justismord eller justisfeil. Den gode vilje vs den onde. Jussen som problem. Hva betyr «mot bedre vitende»? «Av og til er det slik …» Ned fra pidestallen.
I det del 9 i denne artikkelserien var ferdig skrevet og sendt redaktøren i uke 49, kom det pr 05.12.2023 to nyheter som representerer ytterpunktene i hva vi har antydet med «små og store justisskandaler»: 1. Johnny Vassbakk ble frikjent i Tengs-saken, i lagmannsrettens ankebehandling med 5 mot 2 stemmer. 2. Advokatforeningens leder og advokat for mainstreammedia (MSM) og presseorganer, Jon Wessel Aas, fikk sin sanksjon i promillesak etter å ha kjørt i bakfylla etter et seminar på Røros med tema: «Etikk og vin». I det disse linjer avslutter serien, mot slutten av uke 50, nevner vi også at Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) har begått en aldri så liten blunder, stor nok til at lederen går av og det blir stilt spørsmål ved om ikke justisministeren burde gjøre det samme. Vi konsentrerer oss imidlertid om de tråder vi har spunnet og nøstet hittil.
Frifinnelsen i Tengs-saken setter et foreløpig sluttpunkt i en lang og vond sak. Avgjørelsen kan ankes til Høyesterett som kan påpeke eventuelle saksbehandlingsfeil og hjemvise til ny ankesaksbehandling. Men den eventualiteten er visstnok liten. Vassbakk er nå en fri mann og skal behandles som nettopp det, som uskyldig. Den ferske dommen blir kommentert av flere som en knusende dom over politi og påtalemyndighet, se denne med videre link til selve dommen, denne og denne fra en advokat involvert i saken tidligere. Den frifinnende dommen er ikke nådig overfor etterforskning og påtalemyndighetens resonnementer preget av spekulasjoner og bekreftelsesfella. De samme fenomenene som felte Viggo Kristiansen for vel 20 år siden. Gulatings språkbruk og kritikk pr desember 2023, er interessant i det perspektivet, samt i en annet: «Nå tar vi ingen sjanser på å begå et nytt justismord; det har vært plagsomt mange avsløringer de siste årene».
Da fetteren til Birgitte Tengs ble dømt i Karmsund tingrett i 1996, var det etter grove manipulative strategier fra politiet. Kripos avhørsekspert Stian Elle ble hanket inn og innyndet seg hos fetteren mens han satt isolert i fengsel. Uten kontakt med familie og ytterverden. Man hadde ikke tekniske bevis og trengte en tilståelse. Denne kom på plass med Stian Elle som manipulator overfor fetteren som ble oppfordret om å tenke seg inn i en situasjon som skulle inngå i et filmmanus. Da beskrivelsen av mordet var på plass ble premissene endret og fetteren signerte sin tilståelse. Sin falske tilståelse som han når han skjønte at han hadde blitt manipulert, trakk tilbake. Påfallende lite av det fetteren beskrev i sitt manus, stemte med funn på åstedet. Men det affiserte ikke politi og påtalemyndighet. Fetteren ble frikjent av juryen i Gulating lagmannsrett året etter i 1997. Fagdommerne, juristene, mente han ikke hadde sannsynliggjort sin uskyld og dømte han til å betale erstatning til Birgittes foreldre. Denne justisfeilen har det tatt mange år å få reparert. Mange år.
Tengs-saken må betegnes en av norsk rettshistories største skandaler, selv om fetteren til den drepte ble frikjent. Etterslepet med manglende respekt for uskyldspresumpsjonen fetteren (og Ulf Hammern fra Bjugn-saken) fikke medhold i Strasbourg (EMD) for pr 2003, forteller om et rettsapparat hvor man nødig vil innrømme justisfeil. Norsk politi tok den gang og i mange år senere ikke fullt inn over seg de metoder de hadde brukt for å få en fellende dom. Ikke før ca 2008 da Asbjørn Rachlew etter studier hos Scotland Yard gjorde et banebrytende arbeide for å forbedre avhørsmetoder, dels tema i seriens del 1 hvor jeg med denne referansen også kunne ha kreditert Rachlew for hans synspunkter på juristenes utfordringer. Det jeg reagerer på er utsagn om at det ikke kan være ond vilje som forårsaker justisfeil og dermed større og mindre skandaler.
Hvorfor gjelder ond vilje kun for lekfolk og aldri for fagfolk? En bærende ide i denne serien er min oppfatning av at feilene som skaper justisskandalene er begått av jurister og deres betrodde eksperter/sakkyndige. Og at feilene er en del av jussen: hva jeg kaller «jussen som problem». For justismord i straffesaker sitter man etterhvert med en fasit. Det gjør man ikke alltid i sivile saker, skjønt innslaget av psykonomer i forlengelsen av familiesaker kan gi en viss indikasjon. Både kvantitativt og kvalitativt. Arbeidstittelen til denne siste artikkel i serien var lenge «Den gode viljen og den onde», en stund het den «Hva betyr «mot bedre vitende»?». Jeg lar disse henge litt i luften idet jeg går over til den henvendelsen jeg nevnte i del 8 om «Kunnskapsstatus til besvær» som faktisk ble besvart samme dag artikkelen ble publisert. Mandag 4. desember 2023. Om dette er en tilfeldighet skal være usagt. Kanskje hadde man registrert vår artikkel fra slike søkemotorer som offentlige instanser gjerne benytter seg av, ikke noe galt med det.
Kanskje hadde man fanget opp et tema som var adressert til Høyesterett på det viset. Innholdet i den etterlyste kunnskapsoppdateringen fra psykolog og høyt anerkjent sakkyndig Jon Ståle Gjesdal Henriksen kunne ifølge mailen fra HR videresendes. Når jeg herved bruker noen linjer på Appendixet, gjør jeg ikke noe galt. Noe ulovlig. Det skulle tatt seg ut. Kort fortalt, like kort som innholdet i Appendixet fra sakkyndige: Kunnskapsstatusen inneholdt ingen litteraturliste, kun en referanse til en studie fra 2013, og hovedsakelig gjengivelse fra en mailveksling mellom den sakkyndige og forskeren. Appendixet er på 1 1/2 side hvorav en intetsigende mailveksling utgjorde ca halvparten. Tynne greier, men ikke overraskende. Det er på dette nivået sakkyndige i familiesaker og deres kunnskapsgrunnlag befinner seg. Det er dette juristene lar seg dupere av. Mot bedre vitende, eller?
Leser man rettens omtale av kunnskapsstatusen ukritisk, se mer detaljerte referanser i del 8, kan man bli forledet til å tro at dette er seriøse greier. Når den sakkyndige overfor Høyesterett (HR) uttaler at gjeldende rett pr 2018 (på et tidspunkt hvor det allerede har hopet seg opp i Strasbourg) er som pr 2007 for det aktuelle tema, kjøper HR dette glatt. Å kalle det manipulering er neppe helt dekkende, men noe lureri er det utvilsomt når det ikke kreves mer av en kunnskapsstatus for landets høyeste rettsinstans.
Hvor mye norske profesjonelle aktører i familiesaker er opptatt av kunnskap kan illustreres ved en delvis bejublet debattartikkel i Rett24 nylig. Advokat Birgit Vinnes skriver i sitt innlegg «Sakkyndige og domstoler er for dårlige til å avdekke manipulasjon i foreldretvister» 16.11.2023 om «Personlighetsforstyrrelser» følgende det kan være greit å avkreve henne belegg for: «Det anslås at i normalbefolkningen har 10-13 % en personlighetsforstyrrelse. I foreldretvister for domstolene, er andelen foreldre med personlighetsforstyrrelse flere ganger så høy.»
Jurister er ikke alltid så nøye med vitenskapeligheten eller logisk holdbar argumentasjon for den del. Barnejurist Geir Kjell Andersland har vi disset før og det kan ikke gjentas for ofte hvordan han feilaktig, justisfeilaktig kanskje, setter likhetstegn mellom såkalt «høyt konfliktnivå» i foreldretvistsammenheng og «omsorgssvikt» i barnevernrettslig forstand. Uten belegg; uten kvalifisering. No nothing. Mer avansert er ikke jussen på disse fagområdene. Advokat Birgit Vinnes setter restløst likhetstegn mellom manipulasjon og forekomst av personlighetsforstyrrelser. Dette er en så stor svakhet ved hennes tekst og budskap at det blir viktig å advare både fagfolk og ikke minst det rettssøkende publikum blant stridende foreldre mot å gi tekst og innhold autoritet. Det er ingen unnskyldning at hun befinner seg i godt selskap. Snarere tvert imot.
Advokat Birgit Vinnes er ikke videre raus med referanser til mulig etterprøving. Hun bruker uttrykket «Det anslås at ...». Hvor seriøst er dette fra en universitetsutdannet fagperson? Hvor har advokat Vinnes sine postulater fra? Fins det etterrettelige kilder som har eksplisitte og metodisk etterprøvbare referanser til f.eks diagnosekriterier, verifiserte anførsler i konkrete saker, eller også hvordan estimater/beregninger av påståtte normalforekomster kan genereres og ganges opp, jf uttrykket «flere ganger så høy»?
En bok som anses som fagbok, og som jeg antar både fagpersoner og endel foreldreparter kjenner til, er psykolog og advokat Grethe Nordhelles «Manipulasjon» (se illustrasjonsfakta over) hvor foreldretvister er nevnt flere steder og en forsøksvis kjønnsbalanse er tillempet. I boken er forfatteren nøye på å presisere at man ikke kan sette likhetstegn mellom manipulerende adferd og personlighetsforstyrrelser. Dog ikke slik at man ikke kan unngå å se eller observere visse tangerende eller overlappende trekk. Boken er leseverdig. Av flere grunner. Jeg tar forbehold for at jeg ikke uten videre går god for Nordhelles fremstilling i ett og alt og måten hun bruker sin autoritet i offentligheten, i verste fall til å påvirke forståelsen av saker og ting relevant for foreldretvister.
Først sitat fra selve definisjonen (Nordhelle, 2009, side 24): «Manipulasjon er en bevisst falsk/usaklig presentasjon, som på en skjult måte og med hensikt, får andre til å gjøre noe fordelaktig for manipulator, som de ikke er klar over at de ellers ikke ville gjøre.». Nordhelle nevner opp 5 vesentlige komponenter i manipulasjon. Disse er i følgende rekkefølge (Nordhelle side 19-24): Strategi; Å oppnå en egen fordel; Den manipulerte blir lurt; Skjult hensikt; Bevissthet, og Falske eller usaklig presentasjon. Forfatteren, psykolog og advokat Nordhelle, mener alle komponentene må være tilstede, som nødvendige og tilstrekkelige, for at fenomenet manipulasjon kan begrepsbestemmes for det enkelte tilfellet: «Mangler ett eller flere elementer, er det snakk om et annet fenomen enn manipulasjon, men som til forveksling kan likne.»
Bokens kapittel 3 om «Tilgrensende fenomener» er viktig for å kunne skille mellom ikke uvanlige betegnelser som f.eks psykopati, en kvasi-diagnose som florerer i nettopp foreldretvister. Advokat Vinnes pisker i opprørt vann når hun antyder at forekomsten av minusvarianter er høy. Mange foreldre som befinner seg i konflikt med den andre, vil få lite konstruktiv næring gjennom slike triggere. Bensin på bålet og høyning av konfliktnivået. Barnevernet neste. When will They ever learn. Advokaten kan mistenkes for å ville oppnå nettopp dette, utover å reklamere for egne tjenester: å fortelle potensielt og reelt stridende foreldre at de har en personlighetsforstyrret eks.
Av tilgrensende fenomener omtalt i Nordhelles bok advokat Vinnes kunne og burde ha lest seg opp på, nevner jeg her stikkordsmessig: Påvirkning og overtalelse, som ikke trenger være spesielt tvilsomt motivert, men også mer belastende fenomener som hjernevask og bruk av pressmidler. Hersketeknikker kunne vært nevnt, men er muligens dekket inn av andre beskrivelser. Emosjonell utpressing f.eks. Men da ville kanskje psykolog og advokat Nordhelle fått problemer med tilstrebet kjønnsbalanse. Psykopati er mye omtalt, ikke så merkelig da dette er et fenomen som er omfattet med mye tildels motstridende forklaringer og definisjoner. Skottene mellom psykopatisk adferd og manipulerende trekk og eller personlighet synes ikke helt vanntette.
Hva så med manipulasjon på systemnivå? Er komponentene beskrevet også identifiserbare hos fagfolk, f.eks psykologer i media og i retten. Eller jurister og saksbehandlere i barnevernet for å ta en ikke helt tilfeldig forvaltningsinstans. Her er psykolog og advokat Nordhelle påfallende taus. Eller faller det utenfor hennes interessesfære? Det er alltid foreldre som blir beskrevet med negative valører. Det er i fagfolkenes fremstillinger alltid foreldreparter som manipulerer fagfolkene og dermed domstolene. Testen på om det er mulig å nagle enkelte fagpersoner kan muligens være å bruke kriteriene Nordhelle benevner komponenter. Både på person, saks, gruppe og systemnivå. Hva har egentlig faggruppen sakkyndige prestert av fag de siste 25-30 årene hvor markedet har økt jevnt og trutt men kunnskapen i form av etterprøvbare referanser er sparsomme. Ikke dermed sagt at alle foreldre er engler. Her er en stygg sak.
At fagpersoner i foreldretvister dessverre kan la seg manipulere, er nok sant, iallfall subjektivt sett. Dette gjelder delvis i mot hva fagfolkene liker å tro om seg selv og deres egne kolleger. En dommer kan la seg manipulere av en sakkyndig som bløffer seg opp karriereveien med fancy psycho-babble, vel vitende om juristenes kunnskapshull. Alt mens advokatene sitter måpende og ikke vet hvordan de skal forholde seg til psykologens uttrykksmåter med konstrukter som «mentaliseringsevne», en relativt ny «schläger». Advokater har, i likhet med sine juristkolleger blant dommerne, gjennom sine studier minimalt med vitenskapspensum, statistikk og metode. En advokat kan fremstille sin klient, en vaskeekte narsissist og sosiopat går man grundigere inn i materien, som offer for den andre forelderens vold og overgrep. Jurister og psykologer i rettens tjeneste er i posisjon til å forvalte slik det passer dem fremstilling av saksforhold og faktisk omsorgshistorie uten at disse blir forsvarlig kvalifisert vurdert og bevismessig testet. Sak og tvistetemaer kan snus på hodet. Fullstendig på hodet. Jeg nevner for ordens skyld at foreldre i slike tvister ikke har råderett over tvistetemaer og tvistegjenstander. En dimensjon juristene kunne og burde forklare hvorfor.
I vårt vedvarende case fra del 9 er det fristende å antyde at den største skurken fagfolkene kunne og burde ha avslørt som narsissistisk manipulator for lengst, er moren. Gitt at det var og er så enkelt. Gitt at det har med person og ikke situasjon og relasjon å bestille. Psykologene har et begrep kalt attribusjonsfeil de kunne anvendt. Hvorvidt enkelte fagfolk blant psykologer, sosionomer, spesialpedagoger og andre (barnevern)pedagoger kanskje har tenkt denne tanken om moren i vårt vedvarende case, vet jeg ikke. Jeg er ikke synsk. Men tanken har streifet meg. Kanskje lar de dette dure og gå for å opprettholde sin faglige status. Sin eksistensberettigelse. Uten tanke for at forholdet mellom far og sønn kan bli ødelagt. Og at morens strategier som ser ut til å fungere, med hjelp av hjelpeapparatet, er destruktive og minst av alt helsebringende. At barnet skades, kanskje utvikler «dissosioasjon og relasjonstraumer» som psykonomene i tur og orden kan behandle ham for i mange år fremover i tid.
Vårt vedvarende case som ikke er helt tilfeldig valgt er dessverre ikke karikert. At fagfolk kan skyve barn foran seg, gi inntrykk av respekt for barns stemmer mv, har jeg sett nok av eksempler på, på enkeltsaksnivå og på systemnivå. Mange vil nok kalle dette formastelig. Kan fagfolk som arbeider med barn virkelig være så kyniske? Jeg tar sjansen på å mer enn antyde en sviktende bevissthet hos fagfolkene, om konsekvensene av egen faglige tilkortkommenhet. På et psykologisk plan kanskje. For hvor frustrerende må det ikke være når barn ikke vil snakke. Hvor frustrerende når de samme fagfolkene opp og i mente har produsert sine kliniske forsikringer om hvor viktig det er å skape tillit og trygghet.
Psykolog og advokat Grethe Nordhelle liker ikke så godt å bli utfordret. Hun har gjennom media og i fagmiljøer og med boken «Manipulasjon» blitt regnet som selve eksperten på fenomenet, ikke minst i foreldretvistsammenhenger. Ingen spør om det er lenge siden hun praktiserte som advokat, og ingen spør hva hun legger i «systematiserte erfaringer» hun bygger sine kliniske betraktninger i bokform på, jf forordet. Det er ingen dårlig bok, inndeling i ulike tematiseringer er oversiktlig, og selv om innholdet spriker her og der, kan det være noe å lære. Dessverre har også Nordhelle en lei tendens til uten belegg å forutsette at negative foreldreegenskaper er mer utbredt i foreldretvister enn i normalvarianter som mulig sammenligning. F.eks på meklingsstadiet på familievernkontorer hvor alle skilte foreldre i regelen møter. At ca 10 prosent av disse ender i retten og mange av disse ikke forlikes under rettsprosessen, tolkes restløst som at disse foreldrene er beheftet med negativ score. Mer vitenskapelig er ikke Nordhelle. Hvor systematikken hennes stammer fra får vi ikke vite.
I boken om «Manipulasjon» skriver hun om barnefordelingsaker (Nordhelle, side 148): «Av og til er det slik at den ene forelderen eller begge ikke har som primær motivasjon å finne gode løsninger for barna, men er mer opptatt av å straffe den andre. Dette kan de gjøre ved å manipulere fagpersoner, slik at de vinner fram gjennom rettsmekling. Denne gruppen foreldre er overrepresentert ved domstolshåndtering av uenighet om barna. I denne gruppen er det mange som manipulerer på en strategisk måte, og slik manipulasjon er vanskelig å oppdage i rettsprosessen».
Hvorfor dette er så vanskelig å avdekke sier Nordhelle mindre om. Hun beveger seg sjelden ut av sine selvrefererende inkonsistente kliniske sirkler om at det skal være så vanskelig å oppdage. At dyktige manipulatorer er drevne bløffmakere er ingen nyhet. Men hvorfor har ikke fagfolkene evnet å utvikle metoder til å avdekke bløffmakerne? Svaret ligger kanskje i hvordan de såkalte ekspertene ikke ønsker å vise til metoder som kan avsløre deres egne agendaer. Som eksperter og supersynsere.
Uavhengige (fag)personer tør å sette sine posisjoner på spill. Dem er det ikke mange av. Derfor vil vi fremdeles måtte forholde oss til små og store justisskandaler hvor de ansvarlige myndighetene ikke nødvendigvis lærer hvordan og hvorfor skandalene kan unngås. Med dette er vi ferdige med artikler for dette året som har vært begivenhetsrikt på mange vis. Husk: Det blir ikke jul før nissen kommer. Ikke glem å sette fram grøt!
Ole Texmo
