Publisert 31.10.2025
Av Ole Texmo
Illustrasjon: Framkommet som forslag etter spørsmål til KI: «Kan du produsere bilde av en passe sleip advokat?» Samfunnsmagasinet tar forbehold for eventuelt utilsiktede likheter med eksisterende og gjenkjennelige (fag)personer.
Skepsis og andre forbehold. Bruksområder, spørsmål og svar. Blir advokater arbeidsledige nå? Opplagt feil eller misvisende for den som vet. Eller rett og slett opplysende. Digitaliseringen og latskapens forbannelser. Klientsamfunnets respons. Kildekritikk først og sist. Flere tester.
Aller først og for ordens skyld: KI er en forkortelse for «kunstig intelligens», oversatt fra engelsk AI – artificial intelligence. Vi foregriper en senere seriedel (7) om bevisspørsmål blant annet, i det vi stilte følgende spørsmål til Gemini, en KI-tjeneste lett tilgjengelig og tilforlatelig med noen av sine svar: «Hvilke er de viktigste elementene i en rettslig bevisvurdering?» KI strevde nok endel med denne og da det hadde gått ca. 5 minutter avbrøt vi og stilte et enklere spørsmål: «Kan Gemini beskrive prosessen i en bevisvurdering?».
Svaret kom kjapt og virket tilsynelatende nøytralt. For dette ligner skolepensum for juss-studenter og ikke preget av en skrivers eventuelle personlige eller også faglige (retts)politiske syn på om beviser blir korrekt eller også forsvarlig behandlet i norsk rett. Svaret virker ryddig og nevner «fri bevisbedømmelse» men drøfter selvsagt (!) ikke om fri bevisbedømmelse er forenlig med ivaretakelse av rettssikkerheten. KI sine generative prosesser støvsuger allerede eksisterende tekster og litteratur tilgjengelig og produserer brukbart lettfattelige tekster hvor også begreper forklares.
Kan det være så galt da? Så hvorfor er denne skribent og artikkelforfatter skeptisk, selv når svarene som kommer opp ser mer enn greie ut? Riktignok og oftest uten referanser, men dog. Jeg kaller min skepsis et forbehold og legger i det at jeg kan være for skeptisk eller også på dels sviktende teknisk grunnlag potensielt avvisende til visse bruksområder. Jeg tviler f.eks. sterkt på om KI er i stand til å analysere en rettsavgjørelse, eller foreta avveininger i en prosess som leder fram til et standpunkt. Eller si om en rettsavgjørelse er riktig. I beste fall vil KI selv ta forbehold.
Er ankesilingsprosessene innebygd i lov og etablert rettspraksis i tråd med «retten til effektiv og rettferdig rettergang», jf EMKs artikler 6 og 13. Mer om hvordan og hvorfor fri bedømmelse av beviser ikke er bare bra i del 7. Leseren er herved forberedt. Med eller uten bruk av KI. Leseren kan hvis ønskelig også se fram til og foreta sine egne tester på problemstillinger knyttet til Høyesteretts roller og oppgaver (del 8). For ikke å nevne motsetninger i barneloven (del 9). <referanse 1: serieoversikt, aktuell for senere bruk etter at hele serien er ferdig publisert>.
KI kan brukes på mange områder. Som illustrasjonen til denne seriedelen viser, med fotoprogram hvor man søker og får opp alternativer. Billedredigering, eller korrigeringer er tillatt og gir copyright for brukeren. Bare så det er nevnt. Uttrykket billedmanipulering er nøytralt, men det skal oppgis overfor leseren/publikum hva man har gjort og hvordan man vrir det til. Ulik anvendelse av «prinsippet om fri bevisbedømmelse» i rettsapparatet. Også musikk kan lages av KI. Vårt fokus er på tekster, i hovedsak tekster som er ment å virke opplysende. For både lek og lærd.
En vesentlig grunn til min skepsis er forankret i min erfaring fra da digitaliseringen skjør fart for ca. 25 år siden med internett for gud og hvermann og mailer og annet lett kopier og limaktig materiale folk brukte og misbrukte som det passet dem. Uten å oppgi referanser, uten å vise at de forstod og kunne utlegge av hva de kopierte og brukte som sitt eget materiale. Min generelle skepsis overfor KI er basert på at latskapen og kynismen er ille nok som den er. Folk vil ikke bli klokere, men muligens smartere i egne øyne. Terskelen for å ty til lettvinte og lett tilgjengelige løsninger og svar vil øke og fordummingen i verste instans bli irreversibel. Sann mine ord. Den menneskelige dimensjon i form av erfaringer fra sosiale sammenhenger velges bort. Forståelse av kontekst uteblir.
Dette var skrekkscenariet. Jeg håper jeg tar feil. Det jeg er redd for når det gjelder jussen og lov og rett, er at det produseres tekster generert av KI som ikke gåes etter i sømmene. Allerede etablerte floskler og meningsløsheter blir ytterligere genererte. Med et skinn av seriøsitet. Hvis KI oppgir kilde er det innafor, da man jo kan sjekke om fremstilling er korrekt. Og enda bedre: Om det materialet KI bruker som råstoff er rett navlet. Min frykt, hvis jeg skal bruke et slikt ord, dreier seg om når informasjons-søken med KI som en av flere tjenester går fra bruk til misbruk. Fra nøktern sunn skepsis hvor kilder sjekkes og sammenlignes, til ukritisk bruk hvor det ikke reflekteres i og rundt formulering av spørsmål som stilles, og heller ikke tar høyde for menneskelig erfaring og forståelse av kontekst. Der nevnte jeg det for andre gang. Jeg kommer nok til å gjenta advarselen.
Min skepsis gjelder for både lekfolk og for juristene selv. For hvor selvstendige er juristene egentlig trent opp til å tenke og agere i ulike roller? Den aller første testen vi foretok i arbeidet med denne serien var å stille spørsmål om «Hva er gjeldende rett?». Spørsmålet og svaret viser sin relevans for hva vi kan forvente og erfare at KI «forstår» når det kommer til Høyesteretts roller og oppgaver. Et lure-spørsmål altså, da KI ikke kan vite hvor vi vil med spørsmålsstillingen på kortere og lengre sikt, slik et rent menneskelig intellekt vil kunne reflektere. Og i en videre betydning av gjeldende rett: Om underinstanser og andre som behandler saker, slavisk skal følge Høyesteretts praksis.
For å teste Chatbotene noe til seriedel om «Foreldretvistparadokset» (del 9) har jeg stilt spørsmål om «motsetninger». Svaret skal kommenteres grundig senere. Det jeg vil poengtere her og nå er at man alltid må måle det man får av informasjon opp mot det man vet på forhånd. Ikke minst hvilke (retts)kilder man har tilgjengelig. Kildekritikken består dels i å se i hvilken grad KI kun genererer allerede kjent materiale fra Store norske leksikon <ref 2> eller databaser som Juridika med sine lovkommentarer <ref 3> og Lovdata <ref 4> hvor den juristiske forståelsen er solid innarbeidet.
Alt som genereres trenger ikke dermed være feil eller tvilsomt. Det er når man stiller de vanskelige og mer interessante spørsmålene at KI kommer til kort. En Chatbot som Gemini viser seg å være brukbart forbeholden eller sogar ydmyk i beste fall med å svare at «dette blir for komplisert». Det er da noe. Muligens var vi for utålmodige med det første spørsmålet og oppgaven, eller også ville ikke KI gitt oss noe meningsbærende svar om det så hadde tatt 5 timer. Vi lar det stå åpent foreløpig. Balanse i framstillingen er en bra ting, og for å ha sagt det: utfordrer man visse Chatboter vil de fange opp og justere, korrigere og forbedre som det heter. Men ikke av seg selv slik noen tror. Tilbakemelding fra forbrukere er stikkordet.
Poenget her er å vise hva KI kan og ikke kan brukes til på visse områder med gitte språkmodeller når vi vil ha svar på enkle spørsmål, og for mer kompliserte temaer med flere bestanddeler. Som f.eks «de viktigste» og «elementene». KI er imidlertid allerede på vei inn i domstolene og fra Administrativt hold sies det at det ville svekke tilliten om man ikke tok i bruk KI. <ref 5 >. Vi har begrenset formatet i denne artikkelen, men tar med som en annen type forbehold at når det gjelder effektivisering av rettsprosessene i form av tekniske løsninger som ikke går ut over menneskelige dimensjoner for avveining av beviser mv, skal vi ikke være bakstreverske. Selv om vår erfaring med systemeffektivitetshensyn også teller brutal ankesilingspraksis og til dels svakere rettssikkerhet.
Jeg tar nå opp tråden fra del 3 som sluttet med reaksjonen fra den kvinnelige advokaten som opplagt ikke var videre begeistret for det skrivet jeg hadde utarbeidet sammen med hennes klient, en jobb hun selv burde har gjort. «Dette er vel ChatPTG», var hennes første kommentar. Det var det ikke. Skrivet som inneholdt både poengtering av høyst relevant temaer som betydningen av «barnets behov» mv, periodisering av klientens kommende partsforklaring mv var utarbeidet fra grunnen. I nært samarbeide og med forsikringer om at klienten forstod hvert et ord som var brukt i skrivet.
Kanskje kom reaksjonen fra advokaten som respons på hva hun og mange av hennes kolleger opplever og erfarer daglig: at klientsamfunnet har oppdaget KI og er snare med å belære sine advokater med hva de har funnet på internett, men kanskje ikke har sjekket så nøye. En fallgruve og et iøynefallende eksempel på hvordan KI kan brukes med glidende overgang til misbruk. I så fall er denne advokaten delvis unnskyldt. Til tross for at hun burde vite bedre etter å ha truffet meg i felles samtaler med klienten og sett og hørt hvordan jeg resonnerte. Den menneskelige dimensjonen bruk av KI ikke fanger opp og som i verste fall bidrar til misbruk. Fra såvel lek som lærd.
Jeg kunne valgt å ta advokatens spontane kommentar som en fornærmelse, men lot være. Som jeg sier til mange foreldre som kontakter meg og som dessverre er befengt med ubrukelige advokater og vidløftigheter i rettsprosessene: Velg dine slag. Men kanskje var advokatens reaksjon en spontan innrømmelse, ufrivillig, på at hun selv ofte brukte KI for å lage tekster hun serverte i prosesskrivs form og fakturerte klienter for. Noen sekunder og minutters bruk av KI og tilpasning til formatet for saksframstilling, klipp og lim, innarbeidd bruk av standardformularer og juridiske floskler som «barnets beste», KI generert fra juridiske databaser.
Ikke bare enkeltord og setninger, men hele avsnitt, gjenkjennbart for den som har sett dette før. Opplagt feil eller misvisende for den som vet. Men kanskje ikke for klient uten erfaring med jurister og deres fagspråk. Jeg ville ikke vært så insinuant som her om jeg ikke hadde opplevd denne og andre advokater ved flere anledninger. Ikke bare sett deres tekster. Dette anser jeg for viktig: At man i alle sammenhenger hvor menneskelige spørsmål skal formidles og menes noe om, ikke stoler ubetinget på tekstgenererte fremstillinger. Personlig inntrykk skal og bør telle. Det er derfor man har muntlige forhandlinger i retten, skjønt retten bruker mer og mer sine muligheter til å administrere bort denne muligheten til å sjekke for sine inntrykk. Av prosessøkonomiske hensyn antakelig. Systemeffektivitet. Med eller uten bruk av KI.
Å dømme i saker hvor man aldri har møtt og sett og hørt berørte parter burde vært forbudt. For ikke å snakke om de uskyldige tredjepartene, barna i mange av de sakene jeg er engasjert i. Hvordan forsikre seg om at barn forstår jussen, forskjell på et tvistetema og en tvistegjenstand? På prosessrisiko og prosessøkonomi. Troverdighet, sannsynlighet og avveining. Fortolkning og rangering av rettskilder og ulike hensyn innafor og utafor «barnets beste». Gitt at slike kriterier fins.
Og for den del: Hvordan forsikre seg om at barn med tilgang til chatboter ikke misbruker KI og gir innrykk av å ha forstått juridiske tekster og problemstillinger? Dette spørsmålet burde strengt tatt generere flere forskningsprosjekter. Se forrige del om å «skrive juss så barn forstår» <ref 1> Barn som ikke er under en viss kontroll av sine foresatte vil kunne finne KI-genererte framstillinger med ord og uttrykk som ikke nødvendigvis er definert av jussen, men som brukes titt og ofte. I hytt og pine er det fristende å si. Som «barnets beste».
Med lovnader om at tematikken om bruk og misbruk av KI blir fulgt opp i senere seriedeler, vil jeg også gjenta at når og hvis man sender meldinger tilbake til KI med rettelser og korrigeringer om feil mv, er dette med på å forbedre tjenestene, gjøre dem mer korrekte og nyanserte. Tilbakemelding fra brukerhold. Hvordan er det når man melder tilbake til retten og de som utvikler lover? Hvordan blir påpekte og dokumenterte feil og misforhold rettet opp og lovsystemer revidert og forbedret? I høringsrunder, når uttalelser fra berørte parter filtreres av departementets jurister og lovmakere? Dette blir tema i del 6. Hvor lydhøre og ydmyke er statens jurister overfor klienters erfaringer? Hvor lydhøre var UiO da jeg foreslo å bruke åndsevner på å definere advokatetikken, jfr. del 3?
Til slutt en gladmelding til advokatstanden: Dere blir ikke arbeidsløse slik mange yrkesgrupper med rette fryktet for sine arbeidsplasser da Chat GPT og andre språkmodeller ble lansert for få år siden og KI har vært på agendaen hvor man enn snur seg. Advokater må nemlig kvalitetssikre når klienter først har oppsøkt KI-tjenestene <ref 6>. Slikt blir det fakturaer av. Happy Halloween!
Ole Texmo
<Ref 1>«Retten kan ikke se» https://sfm.no/serie-om-rettsapparatet/
<Ref 2> https://snl.no/
<Ref 3> https://juridika.no/
<Ref 4> https://lovdata.no/
<Ref 5> https://www.advokatbladet.no/domstoladministrasjonen-kunstig-intelligens/na-er-kunstig-intelligens-pa-vei-inn-i-domstolene/222033
<Ref 6> https://www.jbf.no/juridiske-tjenester/juridisk-forstehjelp
