Publisert 21.3.2025
Foto: iStock (Innfelt: AI generert/Photoshop)
Av Ole Texmo
Gjenfortalt av forfatteren som del av historien. Tidsperspektiver. Utdanningssamfunnet. Sosionomer uten grenser. Prognoser og realiteter. Hva har gått skeis? Fedres betydning. Liv og lære. Utdanning som ideologi. Kilder og forbehold. Kommende seriedeler. Siste nytt.
En høstkveld i 2012 kjørte jeg min far fra Kongsvinger til Gardermoen. Han skulle på sin årlige Østen-reise, en luksus han unte seg som pensjonist. Ikke noe galt i det. Mens vi satt i bilen i mørket på Rv 2 spurte han: «Ole, husker du da jeg jobbet på Fylket som barnevernkonsulent?» Visst husket jeg det, ikke veldig overrasket over at han ikke reflekterte at jeg trass alt var såpass stor at jeg nok husket hvor han arbeidet i deler av oppveksten. «Joda». «Husker du at jeg sluttet på Fylket og begynte å jobbe på DH (Nordland Distriktshøyskole?)» Joda, jeg husket det også, jeg var trass alt ca. 15 år på den tiden, midt på 70-tallet. Min far fortsatte: «Før jeg sa opp på Fylket forsikret jeg meg om at min stillingshjemmel med mye reising og altfor mye jobb, ble utvidet til to stillinger».
Ordene falt ikke nødvendigvis akkurat slik, jeg husker ikke helt ordrett, mer stemningen, men det var omtrent hva han sa, innholdsmessig. Det interessante her var og er underteksten, flerfolds slik jeg også husker at jeg resonnerte den gang i 2012. Jobben hos Fylkesmannen (fra 1967 til 1975) som barnevernkonsulent innebar mye reisning rundt omkring i Nordland fylke, for hjemmebesøk og godkjenning av alt som handlet om fosterhjem og adopsjoner.
Jeg er født 1960, min far i 1935. Han utdannet seg til sosionom tidlig 60-tall på daværende Norges kommunal- og sosialhøyskole som det het. I Oslo. Jeg bodde i Telemark med min mor og mine småsøsken i huset til mormor, en gammel og myndig Ullevål-søster som man kalte det den gang. I en flergenerasjonshusholdning i et landlig og temmelig fritt oppvektsmiljø i Telemark. Ikke noe galt med det heller, hvis en ser bort fra at jeg verken ble kjent med min far og han heller ikke ble kjent med meg. Farsfravær kan være så mangt. At min far i en alder av 75 + ikke reflekterte over hva jeg husket tilbake i tid til min egen oppvekt i alderen 7-15 år, overrasket meg ikke.
Dette er en delvis personlig-privat fremstilling. Jeg tillater meg å si såpass som at min far ikke var spesielt oppmerksom og sensitiv overfor andre menneskers opplevelser og erfaringer. Heller ikke sin egen familie. Det skal han ha. Da min far begynte på DH, på midten av 70-tallet, som stipendiat ved den avdelingen som skulle bli sosionomlinjen på Nordland Distriktshøyskole, var han vel kvalifisert for jobben med å planlegge og tilrettelegge deler av studiet som innebar utplassering i praksis på ulike arbeidssteder. Ikke bare i Nordland men i hele landsdelen. Min far var en praktisk og administrativt begavet mann. Det skal han også ha. Da jeg noen år senere ryddet ut etter min fars død i 2014, fant jeg mye interessant, bl.a karakterpapirer fra hans sosionomutdanning. Meget i administrasjon, Nuggen i psykologi og menneskekunnskap.
I bilen på vei til Gardermoen i 2012, sa min far: «Ole jeg har lest endel av det du har skrevet om barnevernet». I flere år hadde jeg skrevet kritiske tekster om hvordan sosionomer, psykologer, barnevernpedagoger, ofte kalt «psykonomer» med en mindre positiv betegnelse, heller enn å hjelpe barn og foreldre til et godt liv, tvert imot gjør livet verre å leve. Dette hadde jeg ikke vært tilbakeholden med å skrive og ytre muntlig offentlig og privat. Min far hadde aldri kommentert mine skriverier, verken om «psykonomenes demokratur» eller andre skriverier for den del.
Å interesse seg for hva hans barn holdt på med og brukte tid og krefter på, var ikke min fars tekopp. Jobb og karriere gikk foran familien. Ikke helt utypisk for hans generasjon av menn og fedre, uten at det er noen unnskyldning, eller endegyldig forklaring for den del. Ikke alt handler om kjønn. Jeg har mange ganger lurt på hva han egentlig lærte på sosialskolen om betydningen av fedres tilstedeværelse i sine barns liv, om tilknytning og slike fenomener. Da Velferdsstaten tok form og innhold på 50-tallet med stillingshjemler og tilsyn, var det ikke uvanlig at kvinner fylte rollene. Menn var ingenlunde dominerende på sosionomfeltet, verken teoretisk eller i praksis.
Vår samtale i bilen var av den mer harmoniske, ingen bitterhet den ene eller den andre veien. Jeg skulle kjøre ham til hotellet ved flyplassen og sørge for at han kom seg vel avgårde. Han var brukbart reisevant og selv om han opp i årene ikke hang like godt med var jeg ikke bekymret for at han ikke skulle klare seg på reisen. Så kom det: «Ole, jeg må si det at du har mye rett i det du skriver». Denne var kanskje litt overraskende, ikke fordi det var feil å gi meg mye rett i mine påpekninger om kunnskaps- og metodesvikt og maktovergrep under dekke av «barnets beste» og andre barnerettsfloskler. Men fordi han ikke hadde for vane å gi anerkjennelse. Iallfall ikke overfor en selvstendig og oppløpen gutt som meg, selv om jeg var hans egen sønn. Jeg svarte at det var jo bra for ham, da jeg ellers hadde satt ham av i mørket og han hadde måttet gå til Gardermoen.
Vi lo begge, en genetisk disposisjon for nordnorsk humor av det mørkere slaget kanskje. Min far var ingenlunde senil eller presenil og hadde nok selv brukbar oversikt over sine tanker. Sine tanker. Neste spørsmål, i forlengelsen av hans påminnelse om sin tid og arbeidsinnsats på Fylket: «Ole, da jeg sluttet på Fylket fikk jeg ordnet det slik at det ble to stillinger, hvor mange stillinger tror du at det er nå?». «Det tør jeg ikke tenke på», svarte jeg, delvis konsentrert om kjøringen. «Vil du gjette?». «Helst ikke, er stygt redd det er vanvittig mange». Han ga seg ikke: «Hvor mange tror du?» «Okei da, 50 stillinger». «Ikke langt unna, jeg mener bestemt det er 46 stillingshjemler for det statlige barnevernet på samme nivå omtrent som da jeg jobbet der, i det statlige barnevernet.»
«Har det virkelig blitt så mye verre etter at du sluttet», var min neste replikk, etterfulgt av en felles latter, passe seriøst som man sier. Samtalen gikk deretter over i et spor som kan kalles reflektert og systemkritisk, særlig med tanke på i hvilken grad antallet ansatte psykonomer virkelig avspeiler sosial nød og elendighet i en avansert Velferdsstat. For ikke å nevne foreldreudugelighet. Vi nærmet oss hotellet, sjekket min far inn og tok farvel.
Den neste anekdoten begynner med et møte med min far fra den tiden han var blitt amanuensis i sosialt arbeide. Vi er i Oslo på tidlig 1980-tall, jeg hadde flyttet hjemmefra. Min far hadde nettopp vært på en nordisk konferanse for sosialskole-utdannere og annet fagpersonell, psykonomer som jeg etterhvert kalte dem. Det var allerede blitt mange av dem, men nå skulle det visst skje endringer. Min far sa: «Vi må snart begynne å redusere antall studenter, for ved årtusenskiftet vil det ikke være behov for å utdanne flere sosionomer» Jeg tar med hele resonnementet, med forbehold for at ordene ikke falt akkurat slik jeg fremstiller det her: «For da vil de nordiske velferdsstatene være så godt bygd ut at det ikke vil være behov for flere sosialarbeidere enn de vi allerede har»
Det hørtes jo bra ut at sosionomene gjorde en så god jobb med det de var utdannet for at de sparte samfunnet for mye ressurser. Og borgerne for færre problemer. Jeg husker ikke om jeg strengt tatt reflekterte så mye over om prognosen han formildet fra toppmøtet han nettopp hadde deltatt i, var realistisk. Jeg var i begynnelsen av 20-årene og hadde ikke sett så mye av verden og skyggesidene av velferdsstaten at jeg kunne gi meg til å stille spørsmål ved deres ideologi. Det jeg imidlertid var skeptisk til var hvorvidt en sosionom egentlig var en god nok kjenner av menneske og samfunn. Delvis basert på erfaringer med min far. At vesentlige feilkilder på mer enn en måte kunne ligge i utdannings-ideologien, lå som en spire i min erkjennelse som utviklet seg år senere.
Tendenser som preger «psykonomenes demokratur» gjelder kke minst synet på familien og betydningen av biologisk foreldreskap og tilknytning. På biologiske foreldre som utbyttbare. På foreldre som alltid trengende til veiledning fra psykonomene. At systemfeil i praktiseringen av lov og rett på ulike samfunnsområder kan spores til fagenes ideologi, er også jussen et egnet eksempel på. Noe juristene selvsagt vil benekte med alle maktmidler.
Jeg hopper fram til 2014 igjen og tiden hvor jeg ryddet etter min fars død. Mye papirer, fra utdanning, videreutdanning, ulike jobber utaskjærs fra perioder hvor han var lei av å utdanne sosionomer. Noe av det jeg fant var nemlig mengder med klasselister fra årene før og etter årtusenskiftet. Fra den tidsperioden hvor velferdsstaten var blitt så avansert og utviklet at samfunnet, i henhold til prognosene fra 1980, ikke ville ha behov for å utdanne flere sosionomer. Hva hadde gått skeis?
Fra en sped start med opptak av 15 studenter i 1976 var det ved tusenåsskiftet 3-sifrede antall sosionomstudenter ved hvert kull, delt opp i flere klasser og linjer. Så ille var det blitt. Så mye mer problemer hadde velferdsstaten klart å skape, at man trengte en minst ti-dobling av antall studenter bare på denne ene høyskolen i Nordland. Senere har utdanningen blitt del av Universitetet, det er også en sosionomutdanning i Alta (Finnmark). Her slipper ingen unna, verken ikke i nord.
Barnevernets vekstsmerter og byråkrat- og direktoratisering er ikke uforklarlig. At det skal være behov for så mange sosionomer i et lite og oversiktlig og gjennomsiktig land som Norge, er ikke uten videre logisk. Med mindre vi ser på hvordan selve ideen om Velferdsstaten hele tiden har inneholdt noen sentrale elementer av å investere i utdanning. I utdanning på mange områder. En ide som ikke nødvendigvis var så dum på 50- og 60-tallet, men som senere i nymoderne tid ser ut til å ha tatt fullstendig overhånd.
I denne artikkelen tar jeg noen forbehold. Feilkilder kan forekomme. I serien høst 2024 hadde jeg en del 5 <link> hvor jeg i vesentlig grad brukte meg selv og mine erfaringer, med referanse også til en artikkel med en mer faglig pretensjon for aktuelle problemstillinger jeg trodde fagfolk var opptatt av, f.eks. klienterfaringer.. Det heter seg i visse kretser at «Det personlige er politisk» (eller var det omvendt?), iallfall for det politisk korrekte tilhørende feminisme og andre statsreligioner. Hvorvidt slagordet også gjelder for menn, for fedre og sønner, kan jo stå som en utfordring. Også til de som opprettholder myten om at menn ikke evner å uttrykke seg, et solid innarbeidet statsfeministisk premiss både hos det statlige og det kommunale barnevern. Blant flere psykonominstanser.
Som leseren sikkert har skjønt mener jeg det er mer enn nok av sosionomer i vårt ellers så oversiktlige og gjennomsiktige samfunn hvor imidlertid mørketallene har gode vekstvilkår. Hva noen av disse sosionomene og deres kolleger blant psykologer og barnevernspedagoger driver med «for å hjelpe familier», for å gjøre seg berettigede, skal vi se eksempler på i neste artikkel.
Siste nytt i det denne artikkelen ferdigstilles pr 19.03.2025 er at kokainbruken har økt med det tredobbelte på de fire siste årene. En planlagt seriedel har arbeidstittel «Rus til egen bak» og var påtenkt til etter påske. Mulig vi framskynder den. «Psykisk helse og uhelse», en annen overskrift på listen over seriens planlagte temaer, ikke minst hos unge, kan ha flere årsaker.
Ole Texmo
<Link>: https://sfm.no/mine-erfaringer-og-motiver/
