Publisert 25.4.2025
Bakgrunnsfoto: iStock. Illustrasjon innfelt: Faksimile av forside Bok: Sandven, Henriette Kirkaune: Diagnosefellen. Om sykeliggjøringen av norske barn. Vigmostad Bjørke, Bergen 2025 (ISBN 978-82-419-6577-7).
Av Ole Texmo
Barn og unge. Lek og læring. Sårbarhetsfellen. Diagnoser: Til besnær og besvær. Et psykt samfunn? Digitalisering av barndommen. Skjerm og avhengighet. Normal, avvik og normalavvik. ADHD som bortforklaring? Voksne som rolleforbilder. Tidligere skolestart (seksårsreformen). Overgang til rus.
I et kapittel kalt «Når systemet blir en del av problemet» skriver forfatterne Charlotte Lunde og Per Brodal i boken «Lek og læring i et nevroperspektiv» <Referanse 1>: «Men det å ha behov for hjelp for psykiske helseplager betyr ikke nødvendigvis at du er syk, eller at en diagnose er den beste hjelpen. Hvis du blir fortalt at du er syk (…) kan det bli en del av negativ selvoppfatning som former deg for fremtiden. En diagnose kan noen ganger være nødvendig for å få riktig hjelp, men stadig flere norske ungdommer får nå en psykiatrisk diagnose. Tall fra 2018 viser at en av tre norske ungdommer mellom 12 og 18 hadde fått en diagnose hos fastlege eller spesialist.
Boken er utgitt 2022, tallene fra før pandemien og unntakstilstanden med nedstengning og isolasjon som konsekvens for mange norske barn og unge. Nyere tall om psykiske lidelser hos barn og unge i Norge, viser at tendensen har eksplodert. Med hvert femte barn på en eller annen diagnose. Mer og mindre uavhengig av effektene av pandemi-nedstengningen av skole og offentlighet. Av begrensninger i mulighet for lek og læring for barn og unge. Bruk av legemidler/psykofarmaka til å døyve behandle eller lidelsene har økt med det firdobbelte de siste 20 årene <Referanse 1 side 129>.
Unge voksne rapporterer om store vansker med å takle livet, særlig blant kvinner. Hva har gått galt? Ett spørsmål man stiller seg er om dette er mørke tall og forekomster som med mer aktiv innsats fra psykiatere, psykologer, sosionomer mv i posisjon til å stille diagnoser, kommer for en dag. Er vi egentlig så sårbare, og kan vi takke psykonomene for å ha vist oss hvor fælt vi har det? Eller er det mer sammensatt, såkalt «komplekst», hvor vi tar høyde for at marked og fagfolk har sine interesser?
Denne fremstillingen kan kanskje oppfattes som provokativ overfor de som virkelig sliter, men det er ikke meningen. Men at mange sliter med problemer som dypest sett handler om umodenhet og gale livsvalg, dårlig disiplin og dårlige vaner på trivielle områder som søvn, kosthold og livsstil, er jeg ikke i tvil om. Endel slike fanges inn og opp, av barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Også som speilbilder på våre voksenliv og prioriteringer. Uvettig skjermbruk er en av ukulturene. Voksne, altså foreldre, lærere, mediaforbrukende livsstilsmodeller, er barns rollemodeller. På godt og vondt.
Vi er ikke de eneste som stiller spørsmålet om et psykt samfunn. Også fagfolk bruker slike uttrykk og fremstiller mulige sammenhenger som fordi de er fagfolk med titler blir akseptert, men som hvis du og jeg som lek mann og kvinne hadde sagt det samme, ikke helt usannsynlig ville blitt stemplet som paranoide konspirasjonsteoretikere. Bra derfor at flere fagfolk med solid erfaringsbakgrunn har begynt å se galskapen, den «normale galskapen». Også i psykiatrien, som speil på et psykt samfunn.
Vi har valgt forsiden av boken «Diagnosefellen» med undertittel «Om sykeliggjøringen av norske barn» <Referanse 2> som illustrasjon. Boken er fersk og aktuell og kan anbefales. Forfatteren er psykiater med 15 års fartstid i Barn- og ungdomspsykiatrien (BUP). Hun har begynt å tvile på om det hun gjør i jobben er riktig og sunt. Hva om flere, også de som sysselsettes i lavterskelindustriene blant psykonomer gjorde det samme, dvs begynte å se om det de drev med var riktig og sunt? For de klientene som tilkommer dem mer og mindre frivillig, og i verste fall utfra falske forutsetninger.
Sykeliggjøring kan være så mangt. Forfatterens hovedanliggende er ADHD-tilfellene og hva hun oppfatter og begrunner som overdreven diagnostisering. Sandven skriver (Referanse 2 side 136): «Mye av forskningen utført på ADHD-legemidler er finansiert og designet av de samme farmasøytiske selskapene som produserer og selger stoffene. Dette kan forklare hvorfor de forskningsresultatene som ikke viser positive effekter, blir dysset ned. Å diagnostisere barn med ADHD og behandle dem medisinsk er av interesse for ulike samfunnsstrukturer. Det kan øke profitten til legemiddelindustrien, skape ro i klasserommet og kreve mindre innsats fra oss i psykiatrien».
Ro i klasserommet ja. Sandven er i likhet med Lunde og Brodal (ref 1) ikke bare skeptisk til tidlig skolestart og seksårsreformen, men gir denne langt på vei skylden for, ikke bare dårligere psykisk (og generell fysisk i noen grad) helse hos barn og unge, men også for dårlige resultater i tester om læring. Etter at seksårsreformen ble innført (1997) har Norge scoret dårligere år for år i tester for skolefag og leseferdigheter. PISA-testene er den mest kjente, mye omtalt og kritisert forså vidt.
Reform 97 tok fra barna ett år av barndommen deres. I verste fall vesentlige deler av barndommen. Skolen med sine krav og en tiltagende digitalisering som nå heldigvis flere har fått øynene opp for, også politikere kan det virke som, har med sin autoriserte skjermbruk ikke gjort skolen mer levelig. Eller pedagogisk for den del. Lunde og Brodal fremhever hvor viktig lek er for læring. Det er ikke vanskelig å støtte en slik innstilling, og man trenger verken Lundes (lege og journalist) eller Brodals (Professor i nevrobiologi) utdanningsbakgrunn for å vite at fysisk lek, aktiviteter og utfordringer gir bedre forutsetninger for læring enn passivt stillesittende oppmerksomhet om skjerm og andre digitale hjelpemidler. For ikke å nevne tidstyver som sosiale medier med sine ukulturer.
At fagfolk ser dette er prisverdig, da det er mer sannsynlig at myndigheter retter seg etter deres anbefalinger enn foreldre og lekfolks protester som ikke imponerte tilbake på 90-tallet. Det stilles spørsmål om barn og unge er blitt mer sårbare og dermed mindre motstandsdyktige. Man spør om skolen (og selvsagt foreldrene som aldri slipper unna når det går skeis) gir dem utfordringer til å takle vansker i livet, til tross for velmenende programmer som «Livsmestring på timeplanen». Har vi frembragt nyere årskull og generasjoner av unge som når vi ser på deres bakgrunn, ikke har fått muligheten til å lære hvordan de løser sine problemer? Uten hjelp fra voksne.
Diagnosefellen er også en slags sårbarhetsfelle. En diagnose stilt på ulne premisser kan fungere som selvoppfyllende profetier og virke ansvarsfraskrivende. For noen, det skal vi ikke underslå, er det korrekte og forhåpentligvis forbedrede tiltak gjennom behandling. Det viser seg imidlertid at medisinering ofte skaper avhengighet og at effekten er dårlig på sikt. Selv om legemiddelindustrien har sine agenter og agendaer, lykkes det ikke å underslå at for langtidsmedisinerte er virkningen statistisk sett negativ (se referanser til studier i oppgitte referanser). Med nedsatt helse og negativ utvikling på skole og andre arenaer. Rus og kriminalitet. Ikke for alle, men for påfallende mange.
Kunnskap om barn og unge som sliter er ikke ny. Studier, basert på selvrapportering i stor grad, med sine metodiske svakheter, viser at økningen i psykisk uhelse faller i tid sammen med økning i digitale livsstiler, mobilbruk og annen sosial mediebruk på og utenfor skolen. Sammenhengen ble først antydet i nyere studier fra 2015 ca. For hver gang studiedesignet oppdateres, har det skjedd endringer i både digitale trender, barn og unges medievaner. Kunnskapsgrunnlaget kommer derfor oftest på etterskudd. Gaming som opptar vesentlig mye tid hos barn og unge, har vært et konstant oppdragerproblem i tre tiår allerede. Mange foreldre ser ut til å ha resignert. Teknologigigantene har sine markedsførere blant politikere og ledere for granskningsutvalg som skal finne ut om det er skadelige sider av spillverdenen. Svarene gir seg nærmest selv.
Det skjer over tid også endringer i hvordan psykisk uhelse blir diagnostisert. Det er et viktig tema i boken «Diagnosefellen», herved anbefalt. Tilstander vi tidligere betraktet som normal motgang i livet, solid innenfor normalavvikskategoriene, blir nå ikke sjelden identifisert som grader av nedstemthet som påkaller diagnoser som betingelser for behandling. I tilfanget av (avis)artikler og andre kilder jeg har samlet i arbeidet med denne artikkelen er det ikke få sosialpsykologer, lærere og pedagoger som roper varsko. Barn trenger utfordringer for å mestre det vanskelige. På skolen og ellers i livet. Det har blitt for enkelt å få spesialbehandling, mot sosial angst og annen styggedom. Unntak og tilrettelegginger som tvert i mot gjør situasjonen og prognosene for bedring verre.
Fagfolk på psyko-pedagogikk-feltet sier fra og stiller spørsmål ved om medisin virker, om diagnosene stemmer. Også om tallene i statistikkene stemmer med virkeligheten. Bra ! Selv om motstandsdyktigheten altså er påviselig svekket og barn og unge opplagt sliter mer. Jeg tar alltids forbehold for innholdet i oppgitte referanser. Men finner mye sunn fornuft, med delvis faglig belegg, i protestene mot måten vi tar oss av våre barn og unge. Vi har forskning fra før pandemi og nedstengning av samfunnet vi kunne og burde ha lært av. Reform 97 burde aldri blitt satt ut i livet, seksåringene burde fått sine barne(hage)år i fred for reformpedagoger og politikere. Oppløftende nok har fagstatsråd Kari Nessa Nordtun (Ap) mener at reformer kan reverseres. Så noe håp er det.
«Som medisinere kan vi ikke lenger tie i debatten om skjerm og barn» skriver overlegene Stein Førde og Trond Diseth i en Klassekampen-kronikk 15.11.2024 <Referanse 3> Med utsagn som at «skjermen kortslutter det viktige utviklingsarbeidet», «språk, bilder og bevegelser på skjermen mangler det som er kjernen i barns utvikling, nemlig egenaktivitet og kommunikasjon med mennesker (…) Skjermen gir ferdige forestillinger». Advarslene er tydelige nok, fra to overleger ved Barne- og ungdomsklinikken ved Oslo Universitetssykehus (OUS). På medisinsk-faglig grunnlag.
I en mer markedskritisk artikkel i den radikale avisa Klassekampen 13.12.2025 <Referanse 4> skriver psykologspesialisten Yasmin Sofia Iqbal i rollen som den radikale avisas fredagsekspert på «De nære ting» med tema «Normal galskap» at «Privatpraktiserende psykologer og psykiatere må selge en vare på et marked, og reklamerer for sine tjenester, og det kan ikke utelukkes at noen overselger seg». Med videre referanser til sosiologer som skriver om forbedringsindustriens predikanter. For egen del spør vi: Kan det tenkes at oversalget av psykologer og hva jeg har kalt «psykonomer» (se seriedel 3) også omfatter de som parasitterer på offentlige budsjetter i stort monn?
Ungdommelig uro og spenningssøken tilhører normalvariantene. Skjermen og nettet lokker. De psykiske plagene følger for mange og mange nok. Diagnosene sitter løst kan det virke som, dels innrømmet av fagfolkene selv. Det de ikke skriver om men som denne skribent herved antyder, er om diagnostisering for psykiske palger fungerer som lavterskler for bruk av både legal og illegal dop. ADHD-medisin som startpakke for senere bruk av narkotika. Unger selger sine foreskrevne doser av Ritalin i (barne)skolegården. Pushing av hasj og dop på skoleunger er mer enn synlig.
Temaet psykisk helse og uhelse er omfattende og noen vinklinger har måttet redigeres bort, da formatet ville blitt for stort. For definisjonen av hva som inngår i Velferd og Velferdsstat, med tilhørende utfordringer, hadde jeg tenkt å avgrense mot skole og utdanning. Som sektorer og for stofftilfang. Slik gikk det ikke og jeg beklager verken overfor meg selv eller leser. Noen vil kanskje savne fenomenet «skolevegring» i min framstilling. Slike forhold er ikke glemt men ikke tatt med her. Selv om det er påviselige sammenhenger mellom skolevegring, ADHD-diagnostiseringer. Og skadelig skjermbruk.
Til slutt i denne omgang: På tale om psykisk uhelse til sammenligning med andre land det er kulturlig å sammenligne seg med, er Norge på topp på selvmord og overdosedødsfall. Vi skal alltids ta noen forbehold og ikke dra perspektivene for langt. Men Rusreformen skal gjennom med arbeiderpartiet i ettpartiregjering og hjelp fra Høyre og Venstre. Som lavterskeltilbud tilpasset brukerdoser til egenmedisinering for spenningssøkende barn og unge. Og voksne. Som sysselsettingstiltak for store og små pushere. Gjett hvem som vil få skylda når det viser seg at dette ikke kan gå bra. Neste seriedel har arbeidstittel «Rus til egen bak».
Ole Texmo
Kilder/referanser:
1: Charlotte Lunde og Per Brodal: Lek og læring i et nevroperspektiv. Hvordan gode intensjoner kan ødelegge barns lærelyst. Universitetsforlaget, Oslo 2022 (ISBN 978-82-15-03584-0)
2: Sandven, Henriette Kirkaune: Diagnosefellen. Om sykeliggjøringen av norske barn. Vigmostad Bjørke, Bergen 2025 (ISBN 978-82-419-6577-7)
3: Stein Førde og Trond Diseth: Skjermen og barnehjernen. Klassekampen (kronikk) 15.11.2024
4: Yasmin Sofia Iqbal: Normal galskap. Klassekampen (fredagsspalte De nære ting) 13.12.2025
