Publisert 16.5.2025
Fotos: iStock
Av Ole Texmo
Velferdsmiksen. Avkommersialiseringsutvalget. Regulering og legitimering. Hvordan sette pris på omsorg. Det vi ikke kan måle. Klasseskiller, politikk og ideologi. Ulønnet omsorg som ressurs og bærebjelke. Effektivitet og kvalitet. Institusjonsbarnevernet. Definisjoner og dimensjoner.
Vår statsminister og tidligere helseminister Jonas Gahr Støre har kalt kombinasjonen av offentlig, privat og ideell velferd for «velferdsmiks» En fiks betegnelse for så vidt. Forholdet mellom privat og offentlig omsorg er tema for denne artikkelen som er forsøksvis todelt: En del om forholdet mellom den private ulønnede omsorgen og hva det offentlige kan og skal bistå med når vi ikke klarer oss selv og trenger hjelp. Den andre delen tar utgangspunkt i Avkommersialiseringsutvalget (NOU 2024:17 og første delrapport NOU 2024:1) sine utredninger. Som bilde på problemstillinger forholdet mellom offentlige og private helse- og velferdstjenester skaper i en blandingsøkonomi som vår. Kanskje blir artikkelen en miks, en fiks miks, gitt at poengene kommer tydelig nok fram.
Det er nemlig en blandingsøkonomi vi har, et system med diverse delsystemer hvor det gis både politiske, dels i betydningen partitaktiske, men også andre typer ideologiske føringer på hva syke og friske, unge og eldre, kan og bør forvente seg. På den ene siden, og på den annen: Hva markedet, både offentlige og private tilbydere er i stand til å produsere. Med forbehold for at ord som produksjon, effektivitet, økonomisk balanse mv trigger de mest kritiske til alt som kategoriseres som privat velferd. Lukten av markedets profittmotiv sitter noen steder vel så mye i nesa til kritikerne som hos velferdsaktørene og deres virksomheter.
Avkommersialiseringsutvalgets (NOU 2024:1 og NOU 2024:17) <referanse 1 og 2> mandat var i utgangspunktet å fase ut kommersielle aktører på 7 skattefinansierte områder: Barnevern, barnehager, skoler, asylmottak, arbeidsmarkedstiltak, spesialisthelsetjenesten og eldreomsorg. Grunnlaget var Hurdalsplattformen til Ap/Sp regjeringen, med SV som støtte og pådriver. Situasjonen etter at Utredningene, hvorav den første var grei nok, mens den andre var mer ullen, er at særlig SV nå føler seg sviktet. Man frykter at utredningen blir lagt i skuffen og at fortsatt kommersialisering går sin gang. Og at fellesskapsfølelse og solidaritet med svakerestilte forvitrer.
Vi tar med noen ord om intern strid og dissenser, og en utvalgsleder som måtte trekke seg (NAV-direktør Tor Saglie). To medlemmer av utvalget, en fra Private Barnehagers Landsforbund (PBL) og en fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) dissenterte på såvel mandatet som alle utvalgets punkter. Forutsigbart nok, men en skuffelse selvfølgelig for de som mener at offentlige utvalg skal levere enstemmige uttalelser, selv om sammensetningen jo gjerne bør være differensiert. Utvalget fikk seg forelagt en klar nok ønskelighet om å regulere (fase helt ut viste seg å bli for mye) nevnte 7 områder. Skattefinansierte tjenester som styres og reguleres av det offentlige, men hvor det blant aktørene ikke bør drives vesentlig på såkalt profittbasis. At representanter for PBL og NHO ikke var enige i grunnpremissene bør ikke overraske.
Avkommersialiseringsutvalget nedsatt i 2022 kom i forlengelsen av en tidligere utredning om Velferdstjenester (NOU 2020:13) og var SVs forslag. En venstresidebasert regjering vil programmessig mene at «gode og trygge» velferdstjenester må skje i offentlig regi. Med styring og kontroll. Med statens hender på rattet. Hvilket i en blandingsøkonomi ikke forhindrer samarbeid med private tjenesteytere. Selv venstresidepolitikere er ikke veldig uenige i en slik modell. Så lenge det ikke hentes ut profitt, eller man kan mistenke profittmotiv. Kritikere av den Helseforetaksmodell som ble innført i 2001 av Stoltenberg I-regjeringen (Ap) vil mene at åpning mot privatisering har underminert offentlige tjenester. Ved at helsepersonell søker over i bedre betalte og tildels bedre organisere virksomheter i private helseforetak som kan tilby raskere og mer tilpassede tjenester.
NOU 2024:1 <referanse 1> presenterte definisjoner på ideelle velferdsaktører og deres juridiske rammer og virkeområder. Ideell velferd skal ikke ha økonomisk fortjeneste som formål for noen ledd organisatorisk, eventuelt overskudd må brukes på ideellt formål, et annet ord for tilbakeføring. Ikke galt i seg selv. Nedlegges virksomheten og selges, skal kapital og annen pengeverdi fortsatt benyttes til ideelt formål. Det viktigste for å unngå velferdsprofitt er nok kravet om at ideelle aktører ikke kan være eid eller styrt av ikke-ideelle virksomheter.
Avgrensninger som virker regulerende men som ikke tar høyde for at målet med å unngå at kommersielt motivert profitt basert på sugerør i statskassen, i realiteten legitimerer at politisk motiverte og dominerte virksomheter som skyver sin humanisme foran seg, etablerer sine solide sugerør i statskassen. Statens utgifter basert på skatteinntekter fra folket, brukes også på endel virksomheter som neppe har livets rett om man går dem kritisk etter i sømmene. På barnevernfeltet og rusomsorg. Uten at barna får bedre omsorg; uten at de rusavhengige blir rusfrie.
Privatisering understreker sosiale forskjeller. Hvor ille dette egentlig er eller om det stemmer fullt og helt, lar vi stå åpent. Men at klasseskiller viser seg gjennom helse er neppe for radikalt å hevde, uavhengig av om det er samfunnet eller den enkelte som har skylda. Utvalget <referanse 2> konkluderte med at «utfasing av kommersielle aktører er mulig hvis den politiske viljen foreligger». Det er jo også en måte å si at dette tror vi bare sånn passe på. Når det offentlige ikke selv kan ivareta behovene må det offentlige søke hjelp fra private foretak. Det er den enkle kjensgjerning.
Men er alle av de 7 nevnte velferdsområder like behøvelige? Mitt kroneksempel er barnevern og det som i andrelinjeterminologi kalles institusjonsbarnevern. Jeg kunne også nevnt barnehager og dels ideen om heldagsskolen i en utvidet kontekst, med arbeidslinje og full sysselsetting som politisk topp og bunnmål, men lar det ligge foreløpig. Valg av eksempel er ikke tilfeldig. Hvis man grunnleggende ideologisk mener offentlig ansatte omsorgsarbeidere er bedre til å ta seg av barn enn foreldrene, i hovedsak de biologiske foreldrene vi ofte omtaler som kjernefamilien, havner man raskt ut i en merkelig tankegang. Selv ihuga sosialister vil bruke mengder av skattepenger ikke bare til institusjoner, men til fosterhjemsindustrien og aktive tiltak for å fjerne barn fra sine naturlige og kulturlige opphav. Så lenge det skjer med offentliges velsignelse og ikke medfører profitt.
Barnevernets virksomhet har vokst vanvittig, det offentlige har ikke nok ansatte, selv om de ved hvert statsbudsjett får nye hundretalls millioner til flere stillinger og tiltak. Denne legitimering av ideologi slår tilbake på de mest høyrøstede kritikerne av kommersielle foretak. Min tanke er at svært mange av barnevernets virksomheter som settes ut til kommersielle aktører som verken gir barna, sårbare og utsatte som de nødvendigvis er og blir, bedre og mer trygge livsbetingelser, med fordel kunne vært avviklet. Også i offentlig regi og drift. Med en kultur som underbygger foreldreusikkerhet og som gjennomgående rakker ned på biologiske foreldres fortrinn i omsorgen av barn, skapes markeder ingen offentlig virksomhet noensinne vil makte å følge opp.
Verken når det gjelder drift og logistikk. Eller for tilstedeværelse og omsorgens del, det kanskje viktigste, eller? Institusjonsbarnevernet er dels en skam, og en konsekvens av at politisk og rettslig legitimert familielobotomi ikke gir bedre omsorg. Snarere tvert i mot. De privat drevne er like fullt under offentlig ansvar og regulering. Institusjonsbarnevern hvor offentlig omsorgssvikt og legitimering av rusmisbruk utfyller hverandre. Sjekk hva NRK-serien «Instukids» kanskje noe ufrivillig dokumenter av barnevernfaglig basert omsorgssvikt <referanse 3>
Det ideologiske grunnlaget for å kritisere profittmotiver hos kommersielle tilbydere på visse velferdsområder er dermed ikke særlig troverdig, når det bygger på feilpremisser som undergraver den omsorgen som best gis privat med stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet. Kommersielle aktører har sine motiver, bevares, men hvordan havnet vi der at kritikken mot deres påstått ensidige profittbegjær overskygger mer grunnleggende spørsmål? Motstanden mot private aktører baserer seg ofte på forestillingen om at man i private virksomheter, f.eks eldreomsorg, ikke tilbyr kvalitet men nærmest utelukkende er opptatt av inntjening, utgiftsreduserende og tidsbesparende ytelser.
Effektivitet og kvalitet hos private aktører fremstilles av kritikerne som myter. Privat omsorg i stort og smått blir dårligere enn i det offentlige. Hvor man er overarbeidet, tjener dårligere, men dog arbeider mer samvittighetsfullt. Det offentlige er ikke skjermet for hensyn til økonomi og tall, vi har også noe som heter anskaffelsesdirektiver (EU spøker i bakgrunnen) og for enkelte områder som f.eks NAV sine arbeidsmarkedstiltak oppstår det anbudsstrid mellom ulike tilbydere. Hvor det viser seg at de såkalt ideelle aktørene taper konkurransen. Vi går ikke inn på den diskursen her. Hos venstresidekritikere er som kjent konkurranse alltid usunt. Nærmest per definisjon.
Dermed ikke sagt at all kritikk fra venstre side per definisjon er uberettiget. Men i diskusjonen om omsorgens pris må det nyanseres. Venstresidens tidvis erklærte forakt for biologisk kjernefamilie må ikke underkommuniseres men heller løftes fram. Da får vi også tydeligere perspektivering på hva mye av velferdspengene går til. Og hva vi med fordel kan innstille oss på å fase ut. Når og hvis det viser seg at Velferdsstaten blir for dyr. Diskusjonene i og rundt offentlig og privat omsorg dreier seg mye om organisering av tilbud, helsekø og ventetid. Hvor mye ressurser går med til byråkrati, til vurdering av anbud og konkurranseutsettelse? Hvem kan tilby mest (kostnads)effektive tilbud. Til hvilken pris, spør man og man er raskt over i diskusjonen om hva «pris» betyr.
Hva er verdien av omsorg? For den enkelte og for samfunnet. Økonomiske modeller forteller lite eller intet om hvor stor pris en eldre og pleietrengende setter på at hjemmehjelpen tar seg tid til en solid prat. Hvor mye det har å si at ikke bare eldre men også yngre mennesker «profiterer» på at deres medmennesker bruker tid og krefter på ulønnet og uegennyttig omsorg og omtanke. I sivilsamfunnet stiller vi opp for hverandre. Hjelper til med praktiske oppgaver, også på det mentale plan, som støtter i krevende livssituasjoner. Som deltakende i hverandres opp og nedturer. Noen av oss sparer det offentlige for mengder av ressurser, både økonomisk og menneskelig. Uten at vi sender regning til stat og kommune med sugerør i statskassa. Eller praler med vår humanisme.
Men kanskje tar vi fra psykonomene (se tidligere seriedel 3) jobbene deres, og statusen, og deres påstått faglige legitimeringsbehov for å forstå at offentlige omsorgsarbeidere er bedre enn den vi får i den private (familie)sfære. Så mye bedre at barnevernet må få tilført hundretalls friske millioner ved hvert statsbudsjett til sine virksomheter. Vi er ikke helt ferdige med denne dimensjonen. Når det er sagt: Økonomiske modeller, enten de er laget av kapitalister eller kommunister, fanger kun opp begrensede «verdier» nødvendige for å legitimere ulike ideologier. Begrenset for forståelsen av at de personlige relasjonene i sivilsamfunnet er bærebjelken.
I vårt valg av overskrift ligger også en dimensjon vi kan kalle den nære omsorgen, den dimensjonen familiemedlemmer utøver som selvfølger for å ivareta hverandre. Uten tanke på kompensasjon og tilretteleggelse fra det offentlige. Den aller meste og viktigste omsorgen ytes av private personer i private relasjoner. Tanken om å gi ideelle aktører et slags vern i konkurranseutsettelse som følger med anbudsstrid tar som nevnt ikke høyde for at mange av disse er ideologisk befengt så det rekker.
Vi går ikke i dybden på kjønnsdimensjonen her, men bemerker at menns ulønnede arbeid for sine familier, nærmiljø og samfunn, sjelden eller aldri inngår i regnskapene over hvem som må lide. Vi hører alltid om at det er kvinnene som taper, at det er de kvinnedominerte omsorgsyrkene som nedprioriteres. Det siste er riktig, mer enn bare forsåvidt. Resten er stort sett ideologi, i betydningen uvitenskap og falsk bevissthet. Menns uegennyttighet og selvoppofrelse går under radaren. I feministenes bevissthet ikke usannsynlig fordi vi statistisk sett tjener mest, profiterer mest, og selvsagt gjør mest skade på liv og helse, miljø og samfunn. Gitt at det virkelig stemmer.
Til slutt, og som mulig overgang til neste seriedel, vil jeg nevne en organisasjon som kaller seg Alliansen for velferdsstaten <referanse 4>. Disse er aktive og ofte på banen i diskusjonen om velferdens ulike sider og utfordringer. Neste artikkel 7 i vår serie har arbeidstittel «Perspektiver på velferdsstaten» og vil ta opp noen tråder fra del 6. Inntil da, som svensken sejer: «Skjøt om er»
Ole Texmo
Referanser:
- https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2024-1/id3023595/
- https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2024-17/id3051552/
- NRK Brennpunkt samleside https://www.startsiden.no/sok/?q=instukids+serie&engine=startsiden
- Alliansen for velferdsstaten https://velferdsstaten.no/
