Illustrasjonsfoto: iStock
Publisert 20.11.2024
Av Ole Texmo
Bør klienten gå til sak? Saksomkostninger og ressursbruk. Saksutfall og valg av tvisteløsning. Anker og andre rettsmidler. Forlik og (system)hensyn. Hvor ligger listen? Sakstyper, inntjening og innsats. Kryssende lojaliteter. Overgang til «du-form». Teori og praksis. Regel og unntak.
En bærende ide i denne artikkelserien er å opplyse lekfolk i møte med ikke bare advokater som yrkesgruppe, deres holdninger og prioriteringer, for ikke å si forventede kvalifikasjoner på ulike felt. Men også om deler av det øvrige system av lover og regler. Kunnskapskrav og skjønnsmessige vurderinger som utøves av profesjonelle aktører. Av advokater, dommere og sakkyndige i rettens tjeneste. Noen vurderinger er ikke alltid like lett å spore, gitt at de i det hele tatt er eksplisert.
Hva prosessrisiko er kan man dels lære uten å gå til advokat, i vår digitale verden via beskrivelser utfra google-søk. En kortversjon går ut på sjansen til å vinne, en annen sjansen for å tape. Hva prosessrisiko innebærer i praksis må man grave lenger ned i materien for å få rede på. Linker til såkalte «kræsjkurs» ligger delvis åpent ute på nettet. Spørsmålet om «klienten bør gå til søksmål» (jf innholdsoversikt i linken s34) er ikke med i denne gratisversjonen som stopper på side 32. Ikke dermed sagt at det åpent tilgjengelige ikke er av verdi. Vi må til andre kilder for å finne ut hva juristene legger i prosessrisiko. Åpenhet om vurderinger og strategier er ikke gitt.
Proteksjonshensyn, årsak: profesjonshensyn kan være så mangt. Jeg stiller etterhvert omtrent alltid spørsmål til foreldre og andre som kontakter meg og som allerede er i gang med saker gjennom kontakt med advokat: Har advokaten orientert deg om prosessrisiko? Har han (eller hun) forklart hva det er og hva du kan forvente av ulike scenarier? Svaret er foreløpig alltid nei. Motsatt det inntrykket google-søket gir. Hvilket ikke betyr at svarene jeg får er representative for hvordan alle advokater orienterer sine klienter ved første møte og i fortsettelsen. I alle typer saker. Slik jeg velger å forstå Prosessrisiko gjelder vurderingen ikke bare om man bør eller ikke bør gå til sak for å oppnå et bestemt eller i det minste bedre resultat enn det man har i utgangspunktet. Den gjelder også bruk av rettsmidler underveis i prosessen.
Bruk av anker kan forlenge saken og påføre økte utgifter. For ikke å nevne økte frustrasjoner og forskyvninger av tvistetemaer. Selv om slike forhold verken skal eller bør ha betydning. Strengt tatt. Ett tema som flere jurister, ikke bare advokater, er opptatt av er mulig gevinst (les: fordel) av å inngå forlik sammenlignet med full rulle, hovedforhandling og dom. Med videre anker kan jeg legge til. Slike temaer er ingenlunde uviktige, og viser at juristene er klar over en del saker og ting, dvs. ulike typer avveininger. Selv om det ikke alltid virker slik.
Et remedie ikke nevnt kan være habilitetsinnsigelse. Mot sakkyndig såvel som overfor dommeren som administrerer saken. Sjelden populært, men helt avgjørende i noen tilfeller hvis man vil ha en «fair trial». Advokater generelt er ikke særlig ivrige på slike rettsmidler. Man vil nødig irritere retten, selv om retten viser konkret og påviselig at saksadministreringen er uholdbar. Tidsmessig med dels treneringseffekter som slår skjevt ut for partene, dels effekter av uhensiktsmessige fristoverskridelser. Dels også forhåndsdømming gjennom prosessuelle grep.
Advokater synes ikke særlig skolerte i spørsmål om habilitet. Som følge av dårlig etikkundervisning hvor interessekonflikter og kryssende lojaliteter kommer i bakgrunnen kanskje? Med forbehold for representativiteten i mine erfaringer. Justisfeil skjer vel så mye på det prosessuelle området som gjennom materiell feilvurdering av tvistegjenstandene. Ankenekt er blitt mer og mer vanlig, uavhengig av påviselige saksbehandlingsfeil og feil rettsanvendelse. Kvalitetssikring (systematisk feilkildesøk i oppdragets linje) er ikke juristens tekopp. Verken juridisk eller etisk for den del.
Utfra det generelle søket på artikler, nevner jeg her noe overfladisk og stikkordsmessig noen tematiseringer. Med enkelte kommentarer fra min side til fremstilling og hvor «jussen» ligger. Etikken skal vi se mer konkret på i neste artikkel 8. Den følgende framstilling er en oppfordring til leseren om selv å granske temaet. Med noen veiledende stikkord. Det første er bevisenes betydning og for den del, i den grad det er en forskjell, om tvilsrisiko. Bevisbyrden gjelder om man kan regne med at de beviser man bygger saken på holder. Tvilsrisiko viser til sannsynligheten for at en tvil hos retten innebærer sjanse for negativt saksutfall. Med saksomkostninger for motparten på toppen.
Klienten har et visst ansvar for faktum. Advokatens profesjonsetikk muligens, dreier seg dels om å forsikre seg om at klientens fakta-forståelse og bevisproduksjon holder. I denne artikkelen handler det mye om poker men også noe mer konkret. Andre temaer er beslutningsteori og mer psykologiske emner. Sannsynlighet er et opplagt tema, men for denne leser virker det ikke bare klart og opplysende hvordan grader av sannsynlighet fastsettes i beregningen som inngår i prosessrisiko.
I min opprinnelige plan for serien var en del med arbeidstittel «Selvprosedering som risikosport». Dels for å få plass til flere og varierte tematiseringen innenfor seriens 10 deler, har jeg integrert noe i denne delen. I fortsettelsen går jeg for ordens skyld over til «du – form». Når det gjelder «andre avveininger», slik jeg har formulert overskriften, bør du vektlegge informasjon du faktisk får av advokaten. Om prosessrisiko, krav til framstilling av sakens faktum og bevisbarhet. Valg av ikke bare tvisteløsning, men også om den konkrete advokaten, blant eventuelt flere du har oppsøkt, om de duger for dine formål. Vil du kunne gjøre en like god jobb sjøl? Tror du. Spare de penga?
Det er noe som heter å ha distanse til egne opplevelser. Den ivaretas i utgangspunktet oftest bedre av en profesjonell utøver. Mitt generelle råd er å ikke overvurdere egenopplevd distanse og egen innsats. Ikke fordi du ikke kan gjøre en god jobb, men kanskje viktigst fordi du med sannsynlighet kan oppnå (les: risikere) å irritere retten og juristenes selvfølelse. Også på områder hvor det ikke er krav til (spesial)kompetanse. Eller noen juss for den del. Som i foreldretvister. Husk at mange nok jurister har sin egen oppfatning av ydmykhet og respekt. Gjeldende rett er den rett som gjelder, slik barnets beste er det som er best for barnet. Sirkulært og fordummende ut over det parodiske.
Under enhver omstendighet er det ingenlunde dumt å foreta en beregning av hvor retten står, ikke bare den konkrete domstol med mer og mindre kjente dommerpersonligheter med sine holdninger, men også jussen. Sånn sett er det klokt å høre på hva advokatene sier om prosessrisiko på dette punkt. Mer respektløs er jeg ikke. Ydmykheten lar vi ligge. Denne advokaten spør om det er nødvendig å ha prosessfullmektig i retten.
Statens prosessrisiko vurderes når en statsadvokat/påtaleansvarlig og i siste og øverste instans riksadvokat vurderer om det skal tas ut tiltale, om det skal ankes over en frifinnende dom mv. Dette kan betraktes som en slags vurdering av prosessrisiko forsåvidt som måloppnåelse og sannsynlighet for å lykkes med bruk av rettsmidler vurderes med fellende dom som resultatmål. Noen ganger er det tale om prinsippsaker, f.eks. å prøve lov-vilkår for en ny type straffebestemmelse eller forhold omfattet av nylig revidert lovgivning.
Internett flommer over av advokater som vil promotere sine tjenester. Vår series avsluttende del 10 har foreløpig tittelen «Advokater, media og markedsføring». Som en forsmak kanskje på enkelte vinklinger, her er en artikkel fra et advokatfirma som er kritisk til hvordan prosessrisiko framstilles som «kvalifisert gjetning i innpakket glanset papir».
Fra en bok om «Juristetikk» (Wilhelmsen og Woxholt, 2003) vi har brukt som researchmateriale for denne serien <referanse under artikkelen> siterer vi (side 65): «Advokatens rolle som rådgiver innebærer blant annet at han i forbindelse med å akseptere et oppdrag, må informere om den prosessrisiko som foreligger. En advokat bør ikke i normaltilfellene ta ut en stevning før han selv har hatt anledning til å vurdere prosessrisikoen og informert klienten om sitt syn»
Og videre (side 65: «Unntak fra denne regelen kan vel bare tenkes dersom klienten risikerer å lide rettstap som følge av foreldelse i tilfelle rettslige skritt ikke blir iverksatt umiddelbart. En direkte regel om dette er ikke inntatt i Etikkreglene, men følger indirekte blant annet av reglene i punkt 3.1.2 hvoretter en advokat «skal gi råd til klienten og ivareta hans interesser». En advokat kan vanskelig ivareta sin klients interesser på en forsvarlig måte dersom han ikke gjør seg opp en mening om den prosessrisiko som foreligger.»
Dette ser jo unektelig flott ut, betryggende kan man si. Men hvordan er det i praksis. Jeg velger ikke å sitere neste avsnitt fra boken, men det er for fristende å ta med setninger fra konteksten: «Noen klienter ønsker overhodet ikke å høre synspunkter på saken som avviker fra deres egne». Juristers holdninger til lekfolket kommer også slik til uttrykk: «I andre tilfeller misoppfatter klienten advokatens advarsler som et tegn på svakhet og vankelmodige holdninger som også vil fremtre overfor retten.» Dette siste er jo faktisk svært reelt, også hensett til advokaten og hans kontors avveining av hensyn til inntjening og systemvennlighet. Som om det er utenkelig at klienten kan ha «rett» i sine vurderinger av hva som er saksrelevant og prosedurabelt. «I slike sammenhenger er det viktig at advokaten står på sitt for å få frem det riktige bildet av saken».
Eksempler fra praksis viser det motsatte av grunnpremisser i velmenende framstillinger som den vi har sitert fra: At advokatens informasjonsplikt er reell og ikke bare noe man pynter en etikkbok med. I 30 år med stadig høyere konfliktnivå, på tross av Elden-advokat Ida Andenæs sine bekymringer (se forrige seriedeler), har jeg sett flere eksempler på at advokatene ikke engang ser betydningen i å treffe sine klienter fysisk. I saker hvor det muntlige prinsipp i retten sies å være viktig. Personens framtreden kan være avgjørende. Med forbehold for funn fra vitnepsykologisk forskning: Hvordan skal man vurdere en persons troverdighet eller også pålitelighet uten å ha truffet vedkommende? Var jeg advokat ville jeg aldri tatt sjansen på å representere en person i retten uten å ha truffet vedkommende for å danne meg inntrykk av både sak og person.
De samme advokatene som ikke tar seg bryet med å treffe klientene før de eventuelt møtes noen minutter før rettsmøte, synes også det er helt greit for en sakkyndig å konkludere uten å ha sett foreldre og barn sammen, eller på et sviktende ikke-representativt grunnlag. Her bør varsellampene ha blinket allerede for klienten som på mange vis er prisgitt advokatens innsats. Dessverre beskytter ofte domstolene og deres praksis, administrativt og for materielle vurderinger av viktige temaer, advokaters slurv og svikt. Klienten bør i slike tilfeller sterkt avveie å skifte advokat.
Eller prosedere selv? Utfra det jeg skriver burde jeg anbefale folk å vurdere selvprosedering oftere, men dette er som sagt risikosport. Med penga og helsa og troen på rettsstatens som innsatsfaktorer. En smule ironisk kan man si: Med mindre din advokat, som du etterhvert entlediger (et finere ord for sparker) har vurdert prosessrisikoen ved selvrepresentasjon som positiv. Advokaten skal og bør være eksperten, men det gjør ikke noe om klienten er skjerpet og kan utfordre fagpersonen. Skal verden gå framover og rettsstaten gjøre krav på tillit, kan vi ikke stole på juristene og jussen alene.
Mer usikkert for denne skribent er hvordan en advokat vil vurdere måloppnåelse for en sak som har summert seg opp gjennom flere forsøk på å få i gang noe så konkret som samvær med egne barn. Hvordan vurderer advokaten prosessrisko og ikke minst jussens opptatthet av bevisverdi. Opp mot «barnets beste», «gjeldende rett» og sjansen for å ende opp også med motpartens saksomkostninger fordi retten har lagt seg på et lavt nivå for å ikke dømme samvær. Når tiden har gjort sin skade, laget sine sår, og tvistetemaer er forskjøvet langt hinsides rett og anstendighet. Hva sier en advokat til sin klient, i første møte, i en slik sakstype, i et slikt rettsklima?
Ole Texmo
<Ref> Jan-Fredrik Wilhelmsen og Woxholt, Geir: Juristetikk, Gyldendal Akademisk, Oslo, 2003.
