Publisert 16.4.2021
Illustrasjonsfoto: Sfm.no
Av Ole Texmo
Abid Raja revisited. Likhet som ideal. Mulighetsbetingelser. Likestillingen som forsvant. Teori og praksis. Forskjellige ulikheter. Kjønnsdiskriminering på norsk. Hva er rasisme? Og sexisme? Og hva er strukturelt? Sammenligning og omdreining. Utgangspunkter og konsekvenser. Likhet for loven. Homonorge. Minoritetsvern til besvær. Medias unnfallenhet. Respect!
En ledetråd i denne artikkelserien er påpekninger av paradokser og andre motsetninger i det norske samfunnet som på mange måter fremhever seg selv som forbilledlig. På hvilke områder går det an å stille spørsmål ved den offisielle versjonen av grunnleggende forhold? Likhet er ikke bare et ideal men også en kampsak som får de merkeligste konsekvenser. Likhetsidealet kan bety at mulighetene i utgangspunktet bør være så like at det som i realiteten, altså i den virkelige verden og ikke bare i teorien, likevel viser seg å medføre ulikheter, kan tilbakeføres til individuelle forskjeller og ansvar, heller enn strukturelle forhold som f.eks. aktiv og eller passiv motarbeidelse fra myndigheter mv.
Der befinner jeg meg. Stort sett. I sine konsekvenser innebærer mitt utgangspunkt at kjønnskvotering, minoritetsvern mv fremstår som tvilsomme strategier. Hvis et samfunn skal overta forvaltningen av rett og galt, likheter og forskjeller i distribuering av goder, må man stille strenge krav til argumentativ gyldighet og konsekvensanalyser. I Norge vil det alltid være grupper og enkeltpersoner som opplever seg urettferdig behandlet. Noen med gode grunner. I det politiske ordskiftet påberopes stadig vekk «sosial ulikhet» som om dette alltid var relevant. Fra før av har vi selvsagt kulturelle og geografiske ulikheter. Og forskjell mellom kjønnene.
I en sak hvor jeg representerte en barnefar i den daværende Likestillingsnemnda, møtte jeg medlemmet Abid Raja. Han hadde nettopp dispensert sin advokatbevilgning for å satse på politikken (Venstre), plassert i nemnda som politiker og neppe utfra egen interesse. Til det var hans oppførsel så demonstrativ negativ overfor sak og problemstillinger at det var påfallende. Saken gjaldt en anke over Likestillingsrådets avslag på å undersøke mulig kjønnsdiskriminering for en far som ble pålagt å betale temmelig drøye barnebidrag med tilbakevirkende kraft etter barnebortføring. Med NAV Utland som administrator. Var Likestillingsrådets nei til undersøkelse kjønnsbetinget?
Nemndas leder, en jussprofessor, redegjorde for formelle saksløp, også i forlengelsen, om faren ikke fikk medhold og ville prøve saken rettslig. Det var da Abid Raja, sittende på tvers av stolen som en oppløpen furten guttunge spydig kommenterte: «Har dere tenkt å saksøke nemnda også?». Jeg kunne ikke dy meg og repliserte kjapt at det var ikke utenkelig, heller ikke at «vi» ville saksøke hvert enkelt medlem av nemnda: «Så bare skaff deg en advokat så fort som mulig», sa jeg over bordet i en spøkefull tone alle andre tilstedeværende oppfattet som innafor. Men Raja furtet om mulig enda verre da han snudde seg og satte seg på tvers i motsatt retning, med blikket vendt bort fra resten av oss som satt rundt bordet. At denne fjotten nå er likestillingsminister (Kultur- og likestillingsminister) er ikke bare et hån mot ideen om likestilling, iallfall ideen om reell likestilling mellom kjønnene, kan si noe om hva slags Norge vi har dyrket frem. Kanskje som fortjent.
Som far og mann har Abid Raja lite eller ingen ting å vise til når det gjelder moderne og rettmessige krav og forventninger om selvstendig opptjeningsrett for foreldrepermisjon og den i vestlig forstand temmelig etablerte oppfatningen om at menn må ta sine oppgaver i hus og hjem på alvor. Selv tok jeg dette som en selvfølge for mer enn en generasjon siden. Riktignok på eget initiativ og ikke på diktat fra statsfeminismen. Abid Raja er muslim og da er man kanskje unntatt slike krav og forventninger. Hvis Raja skulle bli fornærmet nok en gang med å måtte dille med slike problemstillinger, kan han dra rasistkortet. Det funker alltid ser det ut som. Sexisme på norsk vil han neppe forholde seg til. Verken han eller det offisielle likestillingsnorge.
Som leseren forstår har jeg liten respekt for norsk likestillingspolitikk. Jeg har mine grunner etter å ha utfordret statsfeminismen i ulike settinger. Når forholdet mellom likhet og forskjell diskuteres, er verken offentlige instanser eller politisk korrekte medier interessert i grunnlagstematisering. For hva er utgangspunktet, eller relevant omdreiningspunkt om man vil? Vi har to kjønn som er forskjellige. Hvis disse har ulike rettigheter og blir behandlet ulikt, må det begrunnes. Der kommer statsfeminismen til kort, dvs man har immunisert seg mot kritikk gjennom bl.a likestillingsloven som nå er delvis omarbeidet til å dekke såkalt diskriminering og påstått trakassering. Kvinners interesser skal tjenes. Da faller menn/fedre og våre forhold til våre barn utenfor. Dette er likhets- og forskjellsnorge i et hardt og ugjennomtrengelig nøtteskall. Nylig behandlet den nye Nemnda for slike saker et tilfelle hvor en mann fikk dradd ned buksa i en herregarderobe. Av en mann. Den krenkede fikk ikke medhold. Jeg sier ikke at dette tilfellet er greit, men heller ikke at det var noe videre å bæse over, litt får man tåle. Men hva om det var en kvinne som opplevde seg krenket? Av en mann, eller av en annen kvinne. Med det forbehold at homofile synes skjermet mot kritikk.
At likestilling er en verkebyll som ikke løses ved å utnevne en muslimsk mann som ikke prioriterte å ta seg av sine barn når de var små, men heller dyrket sin juristkarriere, til kultur- og likestillingsminister, skjønner mange. Men ikke mange nok. Iallfall ikke blant politikere som skal vedta lover og representere våre interesser. Livredd som man er for å bli kalt rasist. Når forskjellene i koronasmittetall viser at innvandrere ikke ser ut til å ta situasjonen på alvor slik de fleste nordmenn og kvinner gjør uavhengig av tilslutning til nedstengningshysteriet, bortforklarer man det med kultur. Man får ikke kritisere innvandrere. Selv om våre nye landsmenn og kvinner, ikke som gruppe nødvendigvis, men som enkeltborgere i et land hvor de nyter godt av temmelig mange velferdsgoder de ikke ville hatt i sine opprinnelsesland, oppfører seg uhensiktsmessig, uhygienisk og smitterisikofylt. Eller om en innvandrermann har kvinnefiendtlige holdninger og ikke respekterer norske oppfatninger om kjønn. Da er mainstreammedia (MSM) tause. Venstresiden holder kjeft.
Er man rasist om man påpeker umoderne og kvinnefiendtlige holdninger blant våre nye landsmenn? Er man respektløs om man rister Abid Raja en smule, eller om man i samme slengen rister oppgitt på hodet over MSMs unnfallenhet? Dessverre ja, eller iallfall tilnærmet konspiranoiker om man er skeptisk til norske mediers formidling. Dette er faktisk nevnt i fullt alvor som et kriterium. Av journalist Kristoffer Ekeberg ved gjentatte anledninger i NRK. Ekeberg er opptatt av fake news og redaktør for «faktisk.no». Da norsk mediaoffentlighet for vel 10 år siden, kunne tilrettelagt en sivilisert og fremfor alt saklig samfunnsdebatt om ny ekteskapslov og homofiles rett til å få barn, vek man unna. En tematisering, eller diskurs som jeg foretrekker å kalle det, var og er, å identifisere generaliseringsnivå for omdreiningspunkter til å kunne si hva som er relevante likheter og relevante forskjeller. Til forskjell fra mindre eller sogar irrelevante likheter og forskjeller. Uten denne øvelsen ble det og blir det meningsløst å snakke om forskjellsbehandling/diskriminering.
Det skal lite til før man blir stemplet som rasist, kvinnehater, homofob og gjerne konspiranoiker i samme slengen. Da blir det for venstresideintelligentsian logisk følgeriktig å være klimafornekter og selvsagt vaksineskeptiker. Selv om det kan stilles spørsmål ved også disse og man har et åpent sinn og ikke hopper til konklusjonene uten å ha undersøkt premissene. I Norge er det ikke likhet for loven, for f.eks. mødre og fedre. Norge blir aldri et likhetssamfunn før dette er kommet i orden. Kanskje må man da oppheve eller også reversere den bestemmelsen som gir lesbiske rett til assistert befruktning. En lovbestemmelse som skapte forskjeller i alle retninger. Mellom heterofile og homofile; mellom kvinner og menn, og selv om jeg ikke «dyrker» denne type «diskriminering»: også mellom homofile kvinner og menn. Men respekt skal politikere ha. Og tillit.
Er jeg rasist om jeg kaller Raja apekatt når han søker publisitet ved å klatre i Trollveggen for å intervjue Tom Cruise? Hvis en innvandrer får negative karakteristikker rettet mot seg kan det være fortjent utfra individuelle vurderinger. Da må ikke denne dra rasistkortet slik det ofte gjøres. Hvis en same, eller kven eller jøde eller en annen person som etnisk tilhører en gruppe som har såkalt minoritetsvern, gjør noe påviselig kritikkverdig, må ikke gruppetilhørigheten immunisere mot kritikk. Da undergraver man det personlige ansvar, skyldevne om man vil, i rettsstaten og normer om likhet for loven.
Lesbiske med rett til assistert befruktning kan sies å representere en ukultur. Ikke hele gruppen av lesbiske, men de som benytter seg av lovadgang som hjemler muligheten til å ale opp barn uten fedre. Å kritisere disse «mødrene» er ikke det samme som å angripe deres barn. Skyver man dette argumentet foran, skaper det ugreie. Også med henvisning til en lovpraksis som allerede lider av å ikke være rett navlet. Mødres særstilling er en grunnleggende urett. Strukturell sexisme. At fedres legale status defineres gjennom våre avledede forhold til mødrene, jf pater-est regelen, er ikke en rettsstat verdig. Inntil dette grunnleggende misforholdet er rettet opp må man gjerne holde seg med vernede bedrifter for likestillingssosiologer og forskere som produserer sine kjønnskonstruksjoner på bestilling. Ulikhet skaper arbeidsplasser. Juristene kan kunsten å snu saker og ting på hodet, f.eks bevisbyrde. Når utgangspunktet er som galest. Den type urett er vi ikke ferdige med. Respect!