Av Ole Texmo
Publisert 30.4.2021
Foto: Colourbox
Del 9: Velferds og omsorgssamfunnet
NAV først og sist. Bak, foran og ved siden av trygdeskandalen. Nye vekstnæringer: barnevern og foreldreusikkerhet. Hvem tar ansvaret, politikerne eller juristene? Privat og eller offentlig. Blandingsøkonomi og bunnlinjer. Venstresidens ideologi som tilrettelegger: Velferdstjenester og offentlig omsorg gir privat profitt. Blindsoner og arbeidslinjer. Våre neste skandaler.
Seriedelene har fått ulike typer av overskrifter for å tydeliggjøre ulike vinklinger. Forrige het «Likhets og forskjellsnorge», og denne hadde inntil teksten skrev seg fram arbeidstittel «NAV i hardt vær». Så tenkte jeg at greitt nok er NAV i hardt vær, fortjent nok vil mange hevde, men er ikke skiftende klima og temperaturreguleringer verst for klientsamfunnet? Tenkte jeg idet aprilværets «quattro staggione» utfordrer isjasnerven. Flere ganger daglig. Er Norge verdens beste land å bli syk eller ufør i? Mer og mindre «selvforskyldt» eller «bevisnært» hvis man ikke passer seg for å sitte helt stille i båten? Er NAV kun en uheldig byråkratisk innretning? Kun et mangehodet trolsk redskap for politiske interesser som på ulikt vis fremmer kommersialisme og kapitalisme og det som verre er (færre på trygd, flere i dårlig lønnet arbeid, jf «arbeidslinja»). Eller også for bransjer for konsulenter og psykonomer med sugerør i statskassa. Kommers det også, men med annet fortegn, «til barnets beste» f.eks.
For å få frem flere sider av ikke bare NAV-konstruksjonene og de etter hvert erkjente skandalene, ble overskriften endret. Også med tanke på hvordan seriens siste del om «Våre neste generasjoner» mest hensiktsmessig kan anrettes. Vi står foran store utfordringer når våre neste generasjoner skal ivareta ikke bare sine egne interesser og behov, men også eldre generasjoners når vi etter hvert blir trengende. Etterkrigskullene nøt godt av gunstige konjunkturer, studielåns- og boligrentenivå; fremtidsoptimisme, velferdsstat og utdanningssamfunnets velmaktsdager på 60 og 70-tallet. Mange fikk god utdannelse og trygge jobber og solid pensjon. Dem er det lite synd på. Skjønt ikke alle fra disse generasjonene har kommet like godt ut. Det er forskjell på folk og på hvilken oppmerksomhet de får for sine behov. NAVs behandling av erstatning for uførhet pga. yrkesskader blir ikke alltid like mye kommunisert. Som systemfeil. De mange uføre som får nedsatt sin pensjon hører vi lite til.
Sammenlignet med f.eks. legitimering av sosionomveldets opptatthet av mørketall for påstått omsorgssvikt og tilrettelegging for foreldreusikkerhetsindustri. Slike systemfeil synes foreløpig unntatt for kritisk granskning. Dette handler delvis om en uskjønn blanding av juss og politikk. Privat omsorg må da være bedre enn offentlig velferdsbyråkrati, men psykonomene som vil sikre sine markedsandeler mener noe annet og det er dem myndighetene hører på. Ikke foreldre og ikke nære familiemedlemmer. Hvorfor? Hva som gir næring og vekst er svaret. Utvidete definisjoner for omsorgssvikt i form av «manglende veiledbarhet». Eller påstått svikt i foreldrefunksjoner som enten kan være feilvurdert, eller simpelt hen uttrykk for noe annet, f.eks. materiell nød.
At biologiske foreldre er sine barn og de problemer som måtte oppstå nærmest, også til å finne ut av saker og ting, forsvinner ofte i profesjons og markedstenkningen. Venstresiden er skeptiske til at velferdstjenester settes ut på anbud og at utenlandske profitører tar mye av kaka. Men man er ikke særlig selvkritisk til ideologien som legger til rette for økte markedsandeler innenfor barnehagedrift og barnevern, to sektorer med formidabel vekst.
«NAV-skandalen» slik uttrykket festet seg høst 2019 og ett år fremover i tid, kan måtte endres til flertall. Da det h2019 ble kjent at NAV og rett har behandlet «trygdeeksport» som kriminelt vakte det bestyrtelse på mange hold. At det skulle være lov å motta trygd selv om man bodde i utlandet, burde strengt tatt være klart nok fra 2012 da EØS-borgere fritt kunne ta med seg trygdeytelser til andre EØS-land. Likevel har NAV og rett reagert som om det var ulovlig. En rekke personer er dømt og eller fratatt ytelser de hadde krav på. Skandalen er erkjent, men diskusjonen om hvem som har ansvaret fortsetter. Også etter at en offentlig granskningskommisjon høst 2020 har kommet med sin rapport kalt «Blindsonen».
Når myndigheter fikk kunnskap om at noe var galt, er viktig som omdreiningspunkt for erkjennelse og tilskrivelse av ansvar. Politikere fra begge fløyene krangler om betydningen for å delvis fraskrive seg ansvar og plassere det hos motstanderen. Som en del av det politiske spillet. Hvis rett skal bli rett bør kan hende hele storkoalisjonen som har ivret for den nye arbeidslinja, AP, Frp og H, adresseres. Men hva med juristene? Det er jo denne yrkesgruppen som lager lover og premissene for hvordan lover og regler tolkes og praktiseres. Interessant nok var det en ung jurist i Trygderetten som «oppdaget» feilen i 2018. Regjeringen ble gjort oppmerksom i desember 2018 om at Trygderetten «stusset over» måten Norge tolket loven; at EUs trygdeforordning står over norsk lov, og at EFTA-domstolen ville bli underrettet.
I granskningsrapporten har jussprofessor Asbjørn Strandbakken en særmerknad hvor det uttrykkes at «NAV-saken har avdekket en grov faglig svikt hos alle involverte jurister». Ikke bare i NAV, trygderett og departement, men også hos påtalemyndighet, advokater og domstoler. Helt opp i Høyesterett har man «oversett betydningen av EØS-retten». Eller enda verre: avvist EØS-rettslige problemstillinger som irrelevante. De av oss som har et visst kjennskap til norsk lov og rett er ikke overrasket. Det kan være politiske motiver for «arbeidslinje» og motstand mot for rause vilkår for trygd, men hva når en av de ypperste jurister som nåværende Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted utpekes som sjefssyndebukk? Det er nemlig hva tidligere president ved EFTA-domstolen, Carl Baudenbacher, gjør i VG 6.11.2019, kort tid etter at skandalen ble kjent.
Baudenbachers synspunkter berører flere dimensjoner som ikke begrenser seg utelukkende til regelfortolkning og forståelse av EØS-rett, nemlig norsk motstand mot EØS, ESA og EFTA-domstolen. NAV-skandalen er en effekt av 20 års motstand. I en kronikk i VG 6.11.2019 hevder Baudenbacher at stikkordet er det «handlingsrom» som ble etablert som begrep og uttrykk for unntaksvilkår for omgåelse av etterlevelse av EØS-avtalen. Med Fredrik Sejersted som foregangsmann. Som akademiker og rådgiver overfor myndigheter har Sejersted argumentert for utvidelse av handlingsrommet slik at myndighetene kunne bevege seg i yttergrensene av loven, i strid med grunnleggende juridiske prinsipper som at avtaler må etterleves i «god tro». Aktivt bidro Sejersted på minst to karrierearenaer, som advokat for regjeringen i flere saker han tapte for den norske stat i EFTA-domstolen, og som stjernejurist i Akademia og leder for Europautredningen (NOU 2012:2) hvor Sejersted vant omkampen i de sakene han tapte i EFTA-domstolen. Uten at motstanderen var representert.
Jeg er stygt redd Baudenbachers fremstilling har mye for seg, ikke utelukkende for det personlige ved Sejersteds agering, skjønt hans arroganse og ikke minst uredelighet i Strasbourg i Lobben-saken hvor norsk stat og barnevernsak tapte klart, kan gi grunn til å tenke at denne toppjuristen har noen blinde soner. Mer interessant er imidlertid hvis Sejersted som eksponent for EØS-motstand har bidratt til å forlede en større mengde fagfolk innen jussen og i det politiske sjiktet, og dermed ofret uskyldige trygdede som ikke usannsynlig er redusert ressursmessig fra før. Baudenbacher gir flere eksempler på hvordan Sejersted har agert for å undergrave betydningen av EØS-regler som Norge uten særlig tvil er forpliktet etter. Overfor Høyesterett bl.a. Man skulle tro det var straffbart å forlede retten. Men ikke for en Regjeringsadvokat som har fått sin stilling på temmelig tvilsomme premisser: for å ha bidratt til å undergrave lov og rett.
Vi kan se et lignende mønster i EMD-sakene hvor Norge taper jevnt og trutt fordi man har presset barnevernloven i ytterste handlings- og tolkningsrom. Så gi gjerne juristene ansvaret for skandalen og skylden på kjøpet. Det fortjener de, etter mange tiår med uredeligheter og arroganse. Og lovbrudd. Dette ble mye NAV-skandale, men den illustrerer på flere måter hvordan norsk selvgodhet kan slå tilbake, og at Norge – verdens beste land i egne øyne, heldigvis blir satt på plass noen ganger. Gitt at det hjelper. Etter NAV-skandalen, som ulikt andre skandaler faktisk er blitt erkjent, kommer nå flere sakstyper på bordet. Blir Yrkesskadeerstatning våre neste skandalesakstyper, med «kontrollunntak» som mantra for unnvikelse av lovens vilkår og krav til relevant dokumentasjon. Fra før av har vi «bevisnærhet» som kan være vanskelig nok. Men tøyelig for de som vil være restriktive. Nye vekstnæringer som barnevern og foreldreveiledning kan skape nye prestisjetap for Norge.
85 personer ble dømt for påstått kriminell trygdeeksport. I forrige seriedel fikk Abid Raja litt pryl, og fortjent nok hengt ut for sin holdning i en konkret sak om diskriminering som startet i 2007. Nå i mars 2021 innrømmer, eller bekrefter som det heter offisielt, NAV at det har vært en registrerbar forskjellbehandling på menn og kvinner når det gjelder bidragsvilkår i barnebortføringssaker. Det er ikke erkjent som skandale ennå, til det er tallene for de siste 5 årene for små antakelig, og ingen har måttet gå i fengsel. Men hvor mange norske fedre er blitt feilaktig «dømt» til å betale bidrag ved barnebortføring over lengre tid? Hvor mange av disse har ikke bare fått inndratt sitt såkorn, f.eks ved 150 % usaklig økning i bidrag med tilbakevirkende kraft, men også fått ødelagt sin tillit til NAV og rett. Og til politikere som Abid Raja som så åpenlyst viser sin forakt.
