Publisert 5.3.2021
Foto: Colourbox (Montasje sfm.no)
Av Ole Texmo
Informasjonskrise eller kriseinformasjon? Beredskap og beredskap. Smittesporing og ytringsfrihet. Hva kan begrunne vaksinasjonsskepsis? Vaksinert mot formynderi; vaksinert mot reformer. Vaksinasjon som industri. Gudmund Hernes revisited. En smule fornuft. Ta tranen og hold kjeft! Beskyttelse eller arbeidsinnvandring?Arbeidsevne og sårbarhet.
Hørt om Avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen (ABE)? Ikke lett å holde oversikten over alle reformer som skyller over oss. ABE skulle slanke deler av offentlig virksomhet, ingen dum ide forsåvidt. Konsekvensen ble at Folkehelseinstituttet (FHI), den kunnskapsinstitusjonen vi stoler på når det gjelder coronakunnskapen (?), fikk klar beskjed pr januar 2017 om å redusere antall årsverk fra 2017 og fremover i tid, jf «tildelingsbrevet», det styrende dokumentet fra Helsedepartementet. Noenlunde samtidig presenterte Direktoratet for sikkerhet og beredskap (DSB for de som ikke er vaksinert mot forkortelser) pr februar 2019 sine risikoanalyser «av alvorlige trusler mot samfunnet». To hendelser som kunne ramme Norge pekte seg ut.
Kunnskap om selve pandemien generelt og spesielt kan i visse sammenhenger se mer ut som meningsmålinger om tro og tvil. Eller «tillit» som er blitt et moteord i det offentlige, bl.a i rettsapparatet. Mer og mindre begrunnet skepsis blir dessverre ofte oversatt og fortolket. Kritikken mot vaksinasjonsideologien hvor motstandere stigmatiseres (mer enn narkomane) og plasseres i gruppe med klimafornektere og andre høyrepopulister og konspiranoikere kommer ikke alltid like balansert til uttrykk hos systemlojale medier.
Så lenge folket svarer riktig på «Norsk corona-barometer»s spørsmål synes det greit, også når feil svar anses ufarlig. Hva nordmenn mener om hvor godt Norge var forberedt kan være interessant men myndighetene tar ikke nødvendigvis notis. Hva er en ekspert? Er det nok å være medisiner? FHIs leder Camilla Stoltenberg er lege og immunolog, noe som burde borge for kvalitet. Men hvor mye av det Camilla uttaler seg om er medisinsk-faglig forankret og ikke påvirket av hennes politiske grunnsyn og den vaksinasjonsideologien hennes bror Jens i sin tid anså som Norges viktigste eksportartikkel ved siden av oppdrettslaks.
Uavhengig av tro, tvil og skepsis er visse spørsmål opplagte, for hva innebærer vaksine, test, placebo mv. Hva betyr immunitet? 100 %, 75 %. Hvor stor beskyttelse gir vaksine? Hvem fungerer ikke vaksine på? Smittefare generelt og spesielt. Symptomene er visstnok ikke så farlige, og går over etter en dag eller to. Man er imidlertid fortsatt smittebærer selv om man er vaksinert, so whats the difference utover god individuell samfunnssamvittighet. Enkeltvis. Men falsk trygghetsfølelse kollektivt og i sum. Nordmenn er ambivalente overfor formynderi. Med god grunn. Ettervirkninger er et ikke ukjent fenomen. Jo mer man forsikrer oss om at myndighetene «legger ikke skjul på noenting», at det er «full åpenhet» jo mer er det grunn til skepsis. Slik er vi nordmenn. Og slik er dessverre Norge. Smittesporing er ikke som kildekritikk, eller?
Det historiske tilbakeblikket denne gang går til Tsjernobylåret 1986 og til en norsk akademiker, maktutreder og etterhvert sosialdemokratisk reformpolitiker ved navn Gudmund Hernes som jeg i planleggingen av forestående seriedeler om reformnorge har tenkt å kryste aldri så lite, men som jeg oppdager sier noe fornuftig når han viser til hva man i 1986 utredet seg frem til om publikums behov for informasjon. NOU1986:19 «Informasjonskriser» heter verket og to modeller ble presentert. Den ene er hierarkisk, vi kan like gjerne si elitistisk eller ovenfra og ned på folkelig norsk. Den andre er egalitær eller demokratisk om man vil. Basert på synet om at borgeren selv kan håndtere den informasjonen som kommer og som forutsetningsvis fornuftige avgjørelser skal bygges på. Informasjonen må være tilgjengelig, kontrollerbar og i prinsippet likt (egalitært) distribuert. Makta skal være etterprøvbar.
Til våre yngre lesere og til de som ikke husker eksakt skjedde det våren 1986 en ulykke ved et kjernekraftverk i Tsjernobyl (nåværende Ukraina) som skapte passe frykt og ikke så rent lite hysteri om potensielle og reelle skadevirkninger, bl.a på reinkjøttet i nord. Bequerel var det man målte radioaktiv stråling i og som man veldig raskt fant ut hadde rammet rein på Helgeland. Sosiologiprofessor Hernes, leder av 1986-utvalget og denne gang vår mann, skriver i dag som pensjonist og priviligert synser, at man må stille spørsmål ved ekspertisen. Som eksempel nevner han fagdirektør fra Helsedirektoratet Svein Lie som årsaksforklarer testangst og trengsel på Gardermoen med plassmangel <sic> For egen del føyer vi til at noen er eksperter på krisehåndtering og andre på pressekontakt. Eksperter kan være så mangt. Til å stole på er de færreste.
Når jeg skriver dette må jeg holde tunga rett i tranekspertkjeften selv om jeg har vokst opp nordpå med fisk til middag 9 dager i uken og tran rett fra leverdunken: På den ene siden vil det å kritisere f.eks sviktende eller manglende smittevernberedskap kunne tolkes som at alle tiltakene som nå rammer oss med tilnærmet total nedstengning er berettiget utfra en overveldende fare, ikke bare smittefaren isolert. Dette er ikke min mening, dvs det er ikke min mening å bygge opp under testhysteriet om man får bruke et slikt ord. Samtidig er det kanskje ikke så rart at man ikke lytter til råd som man ikke anser viktige uansett da hovedformålet med mange FHIer og DSBer, samt all konsulent og reformutvalgsvirksomhet, kan synes motivert utfra behovet om å holde sysselsatt mengder med akademikere. Og ikke å produsere etterprøvbar kunnskap.
Noe skal oljepengene brukes til. Fagarbeidere og håndverkere kan vi importere etter behov. Men når grensene stenges rammer den arbeidsinnvandringen spesielt. En sårbar gruppe som sårbare næringer er avhengig av så lenge nordmenn verken kan eller vil jobbe. Hvordan går det i Lofoten forresten? Blir det tran å få til høsten? Er nordmenn arbeidsføre nok til å erstatte polakker og litauere som blir stående ved grensa og ikke slipper til i skreisløyinga? Og hva skjer når nordmenn vil jobbe men blir devaluert som arbeidskraft, kanskje fordi utlendinger er mer motiverte, dyktige og arbeidssomme? Det er dessverre ikke helt uberettiget å spørre om nordmenn er i stand til å arbeide hardt fysisk under Lofotfisket og ellers? Er vi som nasjon blitt vaksinert mot arbeid; vaksinert mot fornuft; vaksinert mot kunnskap? Og er vi blitt vaksinert mot reformer?
Da ABE reformen rammet FHI ble medarbeiderne visstnok demotiverte. Ikke uforståelig. Med mengden av reformer, direktiver får ekspertveldet tilsynelatende makt og status. Men når og hvis ekspertsjiktet evner å komme opp med noe substansielt, risikerer man at det drukner i mengden. Det er ikke bare folket som blir demotivert, også ekspertenes selvbilde settes på prøve når de ser at regjeringen og de styrende ikke tar til seg kunnskapen. Slappheten åpner også opp for sjarlatanene som kan selge sine kvakksalver inn i regjeringskontorene med eller uten hjelp av Geelmuyden og Klyse, First House og hva de nå heter disse byråene for «Samfunnskontakt».
Vaksinasjonsindustrien er et eget kapittel vi får la ligge i denne omgang. At det ligger maktmuligheter og ikke bare markeder i dette spillet hvor EU-kommisjonen på EUs vegne (og på våre, selv om vi ikke er medlemmer av EU) sitter i førersetet og inngår avtaler med produsentene, er ingen nyhet. Og ja, mens jeg husker det: De to hendelsene DSB risikoanalyserte og sannsynlighetsberegnet seg frem til var mest alvorlige pr 2019 var Pandemi og Legemiddelmangel. En sammenheng der forsåvidt. Gitt at grunnpremissene er riktig navlet. Til slutt i denne vaksinerunde: Ta tran og «Dont let your left hand do what your right hand wont».