Publisert 10.6.2022
Illustrasjonsfoto: Cololurbox
Av Ole Texmo
Fra slagord til munnhell. Ytringsfrihetens vilkår. Debattklima og deltakelse. Johnny Depp vs Amber Heard. Hva betyr «vondt for å komme til orde»? Ideologibærende programinnslag: NRK og Nitimen som barometer. Hvem slipper lettest til i media: Sære grupper eller vanlige folk? Elitenarrativet nok en gang. Kjønnsmangfold og meningsmangfold: Definisjonsmakt og krenkelseshegemoni.
Regjeringens valgspråk ble raskt munnhell. Vanlige folk får betale strømregningen og bensinen. At samfunnsbyggingen blir mer demokratisk, i betydningen lettere for vanlige folk å bli hørt, få gjennomslag for interesser og dermed forme politikken, tror vi bare sånn passe på. Men uttrykket kan alltids duge til en parafrasering i deloverskrifts form. Hva mener vanlige folk om Ytringsfrihetens vilkår? Og hvem er vanlige folk. Stiftelsen Fritt Ord har sammen med noen samfunnsforskere undersøkt flere forhold som er samlet i boken «Ytringsfrihet i en ny offentlighet». Basert på representative utvalg av befolkningen i flere undersøkelser over tid, fra 2013, 2015 og 2020 for å være helt nøyaktig. Sentrale spørsmål var og er «grensene for akseptable ytringer», «egne muligheter for å komme til orde i offentligheten» og «status for informasjonsfriheten».
Svarene er interessante nok og skal ikke refereres i større grad her, kilde er oppgitt og leseren kan sjekke for egen del om han eller hun kjenner seg igjen. Valget av temaer kan alltids kommenteres, ikke minst fravær av viktige diskurser som myndighetsmakt og hvem som reelt har best muligheter til å fremme sitt syn. Debattklima skremmer mange tydeligvis, folk avstår fra å ytre seg kan det virke som. Ikke usannsynlig, men vet vi egentlig hvorfor? Av forfatterne/forskerne beskrives og tolkes funnene som at synspunkter representerer ytterpunkter, men begrunner ikke hvorfor. Når en kanselleringskultur har festet seg i MSM, eller no-platforming, et annet nymotens uttrykk, underkommuniseres mulige forklaringer, også blant de presumptivt mest opplyste som man skulle tro har brukbar oversikt. At ytringsrommet er blitt for trangt, preget av politisk korrekthet og mangel på perspektivmangfold er ikke synspunkter man kan plassere på en ytterfløy (høyresiden selvsagt). Det er slik mediaoffentligheten er blitt, ikke bare på nett, noe man har vanskelig for å innrømme på privilegert hold. Ifølge undersøkelsen deltok kun 6 % i nettdebatter ukentlig.
Vi kommer ganske sikkert tilbake til denne studien senere, ikke minst når vi skal finne mer ut av hva som ligger i betegnelsen «uakseptable ytringer», og hvem som ser ut til å ha definisjonsmakten, for ikke å si krenkelseshegemoniet. I den grad det har skjedd en utglidning av ytringsmangfoldet, ved at såkalt uakseptable ytringer, av endel ivrige debattanter på venstresiden kalt «hatkriminalitet» med krav til forbud også mot organisering (konkret SIAN): er dette vanlige folks bidrag? Eller er utviklingen av et dårlig debattklima også de etablerte medienes ansvar? Denne skribent, en ivrig ytrer i ulike sammenhenger, sluttet å kommentere på dagbladet.no etter massiv hetsing. Det viste seg at mye av hetsen var redigert og iscenesatt av avisen selv.
Det hører med til historien at jeg omtrent var den eneste som debatterte under eget navn, bermen med sine «hatefulle ytringer» bestod av politisk korrekte feminister hadde sine nicknames, godkjent av Dagbladet. Fikk jeg for mye likerklikk etter poengterte innlegg om kjønn, likestilling, familiepolitikk og ymist anna, flyttet dagbladet.no meg bakerst i ratingen. Slik fungerte en riksavis den gang. I dag er det umulig å få publisert en vettug kronikk i denne og andre riksaviser. Vil Fritt Ords motiverte og finansierte undersøkelser og prosjekter fange opp slike tendenser?
Siste dagers store nyhet (uke 22-23, 2022) også i norske medier, et fenomen kanskje at vi ikke evner å hoste opp og fremstille våre egne prinsipielt viktige saker, var rettssaken mellom skuespillerne Johnny Depp og hans eks Amber Heard. De amerikanske superkjendisene holdt det gående med sine sivile søksmål i lengre tid. Vi lar jussen med sin materialitet og prosessualitet ligge. Da «the jury had reached its verdict» stod Media-Norge stille, Dagsrevyens hovedoppslag overtrumfet alt. Depp vant stort sett og ekskonas påstander om vold fra mannen ble snudd til ærekrenkelse og at også mannen var utsatt for vold. Vi nevner det her fordi denne saken skaper reaksjoner som at «vinden er i ferd med å snu». Og at Johnny Depp selvsagt ikke er vanlig folk.
Utfordringen for Ytringsfrihets- og RettsNorge vil være om man nøkternt vil vurdere de momentene som viste seg å bli avgjørende i Depp vs Heard, bevis- og troverdighetsmessig, for mindre kjente aktører. For Ola og Kari. Det er nok av saker i vår hjemlige sosialdemokratiske, overfeministiserte stat som kunne løftes fram. Hvis Johnny Depp har banet vei, dvs. at en ressurssterk kjent stemme blir hørt, er det bra. Hvis ikke er det kun medialt kjendisstoff vi har mer enn nok av fra før. Hvor mange «uakseptable ytringer» går glatt gjennom redaktørenes filter så lenge de er rettet mot menn (og gruppen av fedre). Flere medier surfer nå tilsynelatende på sympatibølgen med Depp. «What took you so long», er det fristende å spørre. Dagbladet fornekter seg imidlertid ikke, og synser villig vekk om sosiale mediers rolle, og bidrar på sitt feministiske vis til å opprettholde mytene.
Til å illustrere hvordan media, med NRK i førersetet har utviklet seg med påtrengende ideologibærende programinnslag, har jeg et ikke helt tilfeldig valgt eksempel. Tematiseringen går som følger: I medier som NRK, fortsatt statskanal finansiert av våre skattepenger, har man et program som har hatt en egen status, hvor man har kåret diverse nasjonale symboler som fisker og fugler. Vi snakker om Nitimen og vår tematisering, for de som måtte være i tvil, er den sjangeroverskridende funksjon visse programmer har fått, med politisering og fordumming som effekt. NRK later til å ha som policy å ha minst en homofil i hvert program som kan fronte homosaken og undergrave biologisk orientert forståelse av natur og kultur. Lørdagsrevyens portrett (21.4.22) var viet likestillingsminister Anette Trettebergstuen som med sin sønn på 5 år ikke var redd for å fortelle at gutten hadde to pappaer. Det ble ikke opplyst om barnet var laget etter naturmetoden. Unødvendig forså vidt, da pappaene selvsagt også er homofile.
Tirsdag 24.05, (mens jeg gjorde notater og drev research til vår artikkelserie) hadde jeg radion på i bakgrunnen og som Nitimens gjester denne formiddagen var valget et homofilt par som har gitt ut boken «To pappaer». Utover i programmet får den ene programlederen, Knut Folkestad, seg til å si, etter at de to «pappaene» hadde fortalt om hvor mye de måtte fylle ut av skjemaer og hvor vanskelig det var å få i orden surrogatiet og greier: «Ja for dere har jo gjennom dette vist hvor mye dere har tenkt gjennom og planlagt for dette barnet, mye mer enn det som er vanlig for de heterofile som får barn den naturlige veien» (sitert etter hukommelsen, med forbehold for ordrett gjengivelse).
Det var ikke spor av ironi i stemmen til denne programlederen som ellers ikke går av veien, med harselas av artister og kulturuttrykk han og hans arbeidsgiver ikke liker. Budskapet var at disse «foreldrene» gjennom sine anstrengelser var og er bedre rustet til foreldreskapet enn hva normale heterofile foreldre er og har vært. Dette budskapet er ikke nytt i media, slik har man solgt inn homosaken med særrettigheter i lengre tid. Det toppet seg for ca. 12-14 år siden da likekjønnede ekteskap var debattema. Media var meget nøye med hvem de slapp til for å representere ytringer mot at homofile skulle få gifte seg på linje med heterofile, og for den kanskje viktigste diskursen: om forholdet til barn. Retten til barn. Selv forsøkte jeg meg flere ganger med refleksjoner om kriterier for å kunne påberope seg å være diskriminert i forhold til å kunne få barn. Med forsøksvise redegjørelser for relevante og sammenlignbare likheter og forskjeller. Ingenting kom på trykk. Og som jeg har nevnt, i dagbladet.no var man kun måtelig begeistret for mine synspunkter.
Det er betegnende at da Fritt Ord som deler ut priser vi kan kalle «Ytringsfrihetspriser», for å balansere tidlige utdelinger kanskje, valgte seg Nina Karin Monsen, en selvvalgt barnløs Bergensprofessor med elitistisk stil så det rekker, var begrunnelsen at hun ifølge Fritt Ord hadde «gitt en stemme til de som har vondt for å komme til orde» (ingen forbehold for hukommelse her, uttrykket «vondt for å komme til orde» har brent seg inn).
Når jeg nevner dette er det av flere grunner. En grunn er det ovenfra og nedad perspektivet man kan tro Fritt Ord eksponerer når de uten å ha reelt undersøkt hvordan det står til i media-ytrings-norge på dette på dette området, lar en elitistisk professor som i forsvinnende liten grad har vært opptatt av hva alminnelige folkelige instinkter og forståelser av forholdet mellom natur og kultur, representere en større befolkning (på akademisk kalt populasjon). På den annen side (eller egentlig samme side): Hva om fritt Ord hadde «rett»: at vanlige folk ikke evner å uttrykke seg forståelig og trenger en professor til å målbære sine tanker og følelser? Personlig håper og tror jeg Fritt Ord tok feil.
Dogmet om at kjønn er en sosial konstruksjon synes opplest og vedtatt i MSM, men uten egentlig diskusjon om premissene er riktige. Da debatten om likekjønnede ekteskap gikk varmest, kunne man satt spørsmål ved om kritikk av de homofiles sak ble sensurert. I 2022 er det risikosport å kritisere grupper som staten har gitt særrettigheter. Denne skribent har tidligere skrevet endel om hvordan alminnelige skikkelige heterofile fedre som har klart å avle sine barn uten hjelp fra Staten, i stor grad blir hindret i å følge opp sine barn. Slike temaer får ikke hvem som helst uttrykke i de etablerte mediene lenger, det var vanskelig nok før. Vi skal i en egen seriedel se på hvordan TV2 vinkler tema «samværssabotasje». Bli sittende!
På tale om vinklinger. I siste ukes oppslag om Forandringsfabrikken som bl.a. produserer barn i rollen som «barnevernproffer» og påvirkere av lovutvikling, er det synet om at man ikke trenger utdannelse for å jobbe med barn, at det er nok med «et stort hjerte», som provoserer fagfolkene. Teoretisk sett kunne barnas stemmer vært ekte, noe de ikke er og aldri har vært, men i regelen styrt og delfinansiert av Departement og Bufdir (tilsammen titalls millioner over få år). De stemmene som har preget lovutredninger er altså ikke barns, men voksnes. Når vil de etablerte mediene ta for seg slike ytringsdiskurser? Denne skribent nøler ikke med å kalle det korrupt og om ikke «falske nyheter» så iallfall falske kilder når såvel barnevernlovutredere som Barnelovutvalget (NOU 2020:14) fremhever Forandringsfabrikkens bidrag til demokratisk opplysning. Er det vanlige barn, eller i det minste representative utvalg av barn med relevante erfaringer, som har kommet til orde?
Teoretisk, og praktisk for den del, kan det være riktig at barnvernutdannelse ikke trenger å være avgjørende for å jobbe med (utsatte) barn. Ser man på hvordan barnevernutdannede agerer kan mye tyde på at utdanningen har sviktet totalt. Hatet mot det biologiske prinsipp er dypt rotfestet hos barnevernideologene. Påpekt i Samfunnsmagasinets artikkelserie fra 2007. I flere oppslag om avdekkingen av uvesen i Forandringsfabrikken har det fremkommet endel grums i bedriftskulturen: manipulering av barn, fryktkultur, dårlig arbeidsmiljø og sykemeldinger. Et lukket Facebook fellesskap har oppstått av tidligere ansatte og «proffer». Uroen blant fagfolk i utdanningsløp og på myndighetsnivå om ukulturen i Forandringsfabrikken har visstnok vart en stund, men ingen har turt å si fra tidligere. Slik går det når man aksepterer å drive business ved å skyve barn og barns angivelige meninger foran seg. Kritikken burde også ramme mediene som har promotert barnevern og fosterhjemsindustri i lang tid. Vi er ikke ferdige med denne saken.
Ole Texmo
