Av Ole Texmo
Publisert 16.10.2023
Illustrasjon: Faksimile av forside på boken: Bjørn Olav Jahr: Prosessen mot Viggo Kristiansen. Pitch Forlag 2021. ISBN: 978-82-8434-037-1. Bakgrunnsfoto: Colourbox.
Når vi sitter med fasiten. «Norgeshistoriens største justismord». Læringspunkter og Justisfeil. Må man ha vært tilstede i retten for å kunne vite og forstå? «En kritisk gjennomgang av mediedekningen». En eller to gjerningsmenn? Hensynet til de pårørende og detaljene som forsvant.
18. februar 2021 besluttet Gjenopptakelseskommisjonen (GK) med knappest mulig flertall, 3 mot 2, at straffesaken mot Baneheia-dømte Viggo Kristiansen (VK) skulle gjenopptas. Dette var 7. gang VK prøvde å få sin sak vurdert på nytt. På dette tidspunkt var det uklart hvor etterforskning og påtalemyndighet ville gå. Om det ble en reell rettslig prøving av sakens sentrale bevisgjenstander, kjent som DNA-beviset, mobilbeviset, og forklaringen til meddømte Jan Helge Andersen (JHA). Men unektelig en stor delseier for en mann som hadde sittet halve livet i fengsel, dømt på feilaktig grunnlag for drap på en småjente og voldtekt mot to småjenter tilbake i mai 2000.
Historikk og saksdimensjoner i Baneheiasaken er omfattende. Vårt artikkelformat velger noen momenter og vinklinger. Ikke kronologisk og tematisk konsekvent, men mer utfra såkalte «læringspunkter». Via denne linken kan man finne fremstillinger som summerer opp viktige begivenheter og stadier i saken. Boken fra 2021 som er valgt som illustrasjon anbefales for en grundigere innføring i flere sider av saken. I skrivende stund (slutten av uke 41) er inntrykkene fra presseseminaret ferske. Ikke alt er bearbeidet like grundig. Denne skribent må således passe seg for å ikke bygge for mye på sine fordommer mot presse og media. Ikke for mye.
Utgangspunktet nå er at vi vet hvordan det gikk. VK ble frifunnet. Riksadvokaten innkalte til pressekonferanse i november 2022 og beklaget det hele med store ord. Justisministeren fulgte opp. 15. desember 2022 frifant Borgarting lagmannsrett VK formelt. Nå sitter vi med fasiten for alle prosessene. Pressen kunne og burde ha reagert allerede under første rettsrunde i tingretten mai 2001. Men hvilke arbeidsbetingelser hadde media i mai-juni 2000 og utover høsten?
13. september 2000 ble både JHA og VK pågrepet og siktet. For Jan Helge Andersen hadde man DNA fra åstedet, dette ble JHA konfrontert med under avhør og tilståelsen kom raskt. Det tragiske momentum som må kunne kalles en justisfeil av dimensjoner, men som presse og media i forsvinnende liten grad har heftet seg ved, var når avhøreren la til rette for at JHA kunne forklare sine handlinger med henvisning til den andre gjerningspersonens dominerende rolle. JHA ble invitert til å angi en uskyldig kamerat. Hvorfor har ikke media vært mer opptatt av denne delen av hvordan og hvorfor dette gigantiske justismordet kunne finne sted?
En av mine fordommer mot presse og media er basert på at de ofte ikke ser hvor de springende punkter befinner seg, aller at de nok ser dem men ikke hefter seg ved dem. De analytiske evnene hos mediafolkene, gjerne garvede kriminaljournalister, kan umulig være særlig utviklet. Da oppdager de heller ikke logiske brister i rettslige begrunnelser, i domspremisser. Bekreftelsesfellene klapper igjen. Læringspunkter (se rapportens side 151) gir inntrykk av solid selvkritikk, men ingen forklaring på hvorfor media stoler så mye på politi og justisvesenets fremstillinger. I doms form og innhold, og den informasjonen som gis under etterforskning. Da politiadvokat Arne Pedersen på sviktende premisser kunngjorde 26. oktober 2000 at man hadde DNA som knyttet VK «100 % sikkert til åsted og drapshandling», var media allerede fanget.
Til medias forsvar skal sies at politiets informasjonsmonopol i kriminalsaker gjør det vanskelig å ettergå premissene i hvordan forklaringer brukes for å bygge opp en tiltale. JHA s forklaringer ble først satt under debatt i retten mai 2001 og ankesaken i 2002. Man stolte blindt på resonnementene og logikken retten la til grunn. Denne skribent har satt seg inn i mange små og store saker fra midten av 90-tallet, skrevet endel og fått ett og annet på trykk i norske riksmedier. Med kritisk vinkling på jussens forståelsesformer. Holdningene fra media har vært stort sett ganske avvisende og nedlatende. Også når jeg har forsynt dem med referanser til såkalt «uavhengig ekspertise» og fremstillingsgrep som kan sette saker og ting i alternative perspektiver. Metodisk forankret.
En diskurs er hvorfor og hvordan klinisk orienterte psykologer med sine selvforsikringer ødelegger familiesaker og hvordan og hvorfor retten lar det passere. Media har ikke villet høre på folk som mente at vitnepsykologiske metoder for kartlegging av påstanders oppkomstbetingelser og utviklingshistorie var viktig. Tekst- og utsagnsanalyser har ikke vært journalisters tekopp. Norske medier synes system- og fagstatusservile. Blindt og lydig underdanige overfor eksperter og autoriteter. Interessant derfor at media nå nevner slike tilbøyeligheter som autoritetstro og bekreftelsesfeller som viktige for å beskrive hvorfor man ikke var mer kritiske.
Kun punktene er nevnt, i liten grad og ikke særlig opplysende hvordan man kom frem til erkjennelsene. Det kan leses ut av granskningen at medias saueflokkmentalitet artet seg til VK s fordel når man skjønte hvilken vei siste runde tok. Frifinnelsen ble et faktum og norgeshistoriens største justismord en fet overskrift for mediaoppslag. Når vi sitter med fasiten. Når medianorges fremste stjerner samles forsikres hvor seriøse vi er når vi lærer av våre feil. Nuvel.
Det jeg skriver her betyr ikke at rapporten ikke gir endel gode og innsiktsfulle fremstillinger. Kvantitative analyser av mediedekninger sier noe om medietrykk, tematisering og kildebruk. Tilbakemeldinger fra medias egne sentrale aktører sier mye om arbeidsbetingelser. Ikke alt trenger å forstås i verste mening som bortforklaringer. Vi kan ikke se bort fra, ikke utelukke som juristen ville sagt, spøk tilside, at noen faktisk mener det de gir uttrykk for. Men hvor er oppmerksomheten mot selve justisfeilene og hvordan disse eventuelt kan oppdages? Svaret på svikten er muligens i den faseinndelingen som er valgt for studiene, hvor tidsbolken fra siste gjenopptakelsesbegjæring og hva den brakte med seg, ikke minst GK s flertall og mindretalls begrunnelser, er utelatt.
Hvorfor? En kritisk gjennomgang av medias dekning av denne fasen kunne gitt utdypende svar på madias knefall for jussens autoriteter som har virket ødeleggende. Ikke bare i store saker som Baneheia. Medias oppmerksomhet har vært mot de store sakene, det er de største mediene som får dominere både undersøkelsene og etterfølgende seminar; de mediavante folkene som har køddet det til for seg selv og publikum får sine unnfallenheter gjenopptatt og kan frifinne seg selv med passe doser av formildende omstendigheter, hvorav noen er reelle nok. Politiets informasjonsmonopol er nevnt, mangel på tilgang til avhørsdokumenter mv. Dette har vi fått med oss.
Bjørn Olav Jahrs bok fra 2017 «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet» er nevnt hyppig, men ikke den siste hvis forside jeg har valgt som illustrasjonsobjekt. «Prosessen mot Viggo Kristiansen» er gitt ut etter at GK fattet sitt vedtak, og går detaljert inn på begrunnelsene både for og imot at saken burde få en ny vurdering. Slike diskurser er viktige for å kunne forstå hvilke resonnementer retten og dens aktører holder seg med; hvilke av disse som må være feil fundert. Kall det gjerne justisfeil. Innlysende for denne skribent etter mange års autoritetsfornektelse, spøk til side, er hva man kaller «en samlet vurdering» utfra såkalt «fri bevisbedømmelse». Da flertallet i GK pr 2019-2021 gikk inn for å gi VK en ny sjanse, tok de for seg samtlige momenter og stilte de ulike bevisgjenstandene og argumentene opp mot hverandre.
Man fikk da en type analytisk tilnærming til sakens deler som innebar at når ett bevis ble relativt eller sogar absolutt svekket, så man for seg hvordan dette fikk betydning for vurderingen av andre bevisgjenstander. Sentralt er som nevnt DNA-, mobildeknings- og forklaringsbevisene. Flertallet i GK foretok, i motsetning til sine forgjengere og rettsinstansene, en mer grundig studie i forholdet mellom deler og helhet. Slik kom flertallet fram til at VK måtte få sin sak gjenopptatt. Mobilbeviset var i realiteten et utelukkelsesbevis, det hadde det strengt tatt vært hele tiden; DNA-beviset var ubrukelig, og JHA s forklaring var uriktig. Jahr bruker mye plass i sin bok fra 2021 til å gi en samlet vurdering av bevisene innbyrdes. VK kan ikke ha vært på åstedet, JHA s forklaringer var falske.
Media har trodd på den versjonen som ble gjentatt i retten da rettskraftig dom falt i 2002 og i gjenopptakelsebegjæringene fra 2008 av. Flertallet i GK pr 2021 sier egentlig at deres analyse burde ha ført til gjenopptakelse fra første stund, iallfall fra 2010 da DNA-beviset som justismyndighetene bygger så sterkt på, for alvor ble svekket. Forsvarere av dommene mot VK har sagt og media har repetert, ikke bare i denne i men i andre «store saker» som har gått over tid og blitt dekket av media med tildels spektakulære oppslag, at man må ha vært tilstede i retten for å kunne vite og forstå. For å kunne være meningsberettiget. At et slikt utsagn ikke gir mening kan illustrerer ved at ankeinstanser, GK og andre som er i posisjon til å overprøve og vurdere innhold i rettsavgjørelser fattet etter muntlige rettsforhandlinger, selv ikke har vært tilstede.
Men synspunktet kan være interessant forsåvidt som at det retten gjør, etter at muntligheten er ivaretatt og det samlede bevisbilde fremlagt i retten, ikke utelukkende i dokumenter ikke hvem som helst har tilgang til, er at man deretter foretar en samlet vurdering. At det ikke blir vektet i retning frifinnelse at utspørring av vitner/tiltalte mv reiser spørsmål ved både pålitelighet og troverdighet; at en DNA-ekspert ikke går god for politiets valgte tolkning og fremstilling, og at vitner fra Telenor og mobildekningsfagfolk tviler sterkt og begrunnet, er derfor ikke så merkelig hvis man først har godtatt jussens mildt sagt snurrige logikk. Relativ eller sogar absolutt svekkelse av beviser, kan «likevel» samlet sett gi grunn for fellende dom.
En person som har vært tilstede i retten og kanskje tatt notater under rettsmøtene vil kunne forstå. Ikke minst hvorfor det går galt. Jussens rasjonale ligger i at det er fritt å kunne legge fram hva man mener er et bevis, f.eks et frifinnnelsesbevis. Men retten er ikke bundet av slike bevisfremstillinger og kan slett og rett se bort fra det som ikke støtter opp om den ene oppfatningen man har bestemt seg for. Media og rettsmyndigheter har blitt tipset om bekreftelsesfeller og vitnepsykologi i mange år. Uten at man ser ut til å ville lære. Eller se at det kan tenkes å være jussen det er noe galt med.
Media bygger i sin autoritetstro fortsatt på de samme feilslutningsprosedyrene. Selv om «Læringspunkter» nå er en del av vokabularet. Pkt 2 i medias granskning (s 151) sier «En rettskraftig dom er ikke nødvendigvis riktig». Det har vi sagt før, uten at media har brydd seg. Nå har de funnet det ut selv kan det se ut til. Granskningsrapporten som tilsynelatende underbygger læringspunktene er imidlertid mangelfull. Da prosjektet ble annonsert het det seg at det var særlig gjenopptakelsesprosessene og hvordan media sviktet som skulle under lupen. Dette er fremdeles åpne spørsmål. Jeg var tilstede under seminaret og kunne alltids fange opp noe kroppsspråk og smalltalk blant medias små og store stjerner. Streamingen er tilgjengelig, media skal få for sin åpenhet selv om de ikke fanger opp alt.
Når vi sitter med fasiten vet vi at det kun var en gjerningsmann, dvs vi vet at VK ikke var med på udåden. At det måtte være to gjerningspersoner og at den andre måtte være VK ble for opplagt for politi, rett og media. Men det fantes en profileringsrapport som tidlig gikk meget bestemt i retning av at det var en person. Utfra funn på åsted, ikke minst hvordan kniv var brukt for å avlive jentene, og andre momenter, tydet på at det mest sannsynlig var kun en person som hadde begått begge drapene. At ikke disse detaljene fikk oppmerksomhet, og at en mer helhetlig analyse dermed kunne underspilles, skyldes trolig et overdrevent hensyn til de pårørende som skulle spares for medial oppmerksomhet om de mer grufulle sidene av drapene. «Detaljene» som slik beskrivelsene ble lagt til grunn av politi og retten, burde reist spørsmål ved JHA s forklaringer. Velment sikkert å spare de pårørende for opprivende scener, men ikke desto mindre ødeleggende for medias muligheter til å dekke et større bilde av saken og se at det kunne finnes andre forklaringer. Det tok også lang tid før media fikk rede på rapporten fra Kripos profileringsgruppe.
Det fins med andre ord momenter som til en viss grad kan mildne medias ansvar for å opplyse mer av saken. Hensyn til pårørende fikk for mye vekt, også trolig pga markedsføringen av Stine Sofie Stiftelsen som har mottatt titalls millioner i offentlig støtte, med stendig ideologisk påminnelse om at man ikke skal stille spørsmål ved overgrepsofres utsagn. Med en mediaaktiv mor Ada Sofie som sjelden eller aldri fikk motforestillinger presentert i media. Tonen derfra er muligens en annen nå.
Pkt 8 av læringspunktene begynner med «Vær nysjerrig og lytt til motstemmene…» Noen av oss har forsøkt oss i mange år men stort sett blitt avvist som paranoide konspirasjonsteoretikere. Selv om vi har fremkommet med analytisk holdbare teorier, basert på grundige dokumentlesninger, et momentum media ikke har brydd seg særlig om. Ikke hittil.
Regjeringen har også nedsatt et granskningsutvalg. Den rapporten vil ikke være ferdig før om et år, tidligst, blir det sagt. Vi blir ikke så lett ferdige med disse sakene. De store får mest oppmerksomhet og blir i beste fall gransket. Men hva med justisfeilene i den grad de blir identifisert og eksponert? Er det de samme uansett målestokk og medieoppmerksomhet?
Ole Texmo
