Av Ole Texmo
Publisert 6.11.2023
Illustrasjon: Faksimile: Forside av boken «Bjugn-formelen» av Hans Kringstad. Tiden Norsk Forlag. 1997. Bakgrunnsbilde: Wikipedia. (Motiv fra Ørlandet kommune på Fosen hvor Bjugnsaken fant sted).
«Har du sett tissen til Ulf? «Silje-saken» i perspektiv. Riksadvokatens signaler. Utredning og behandling. Uskyldspresumpsjonen. FOBIK under radaren. Traumer og traumer. Når det uforklarlige skal forklares. «Hva skal vi tro?» og «Kan vi forstå?». Sammenlignbarheter.
Hvis man skulle rangere Norges største justisskandaler, uavhengig av utfall i rettssak, ville to saker komme høyt opp. Den ene er Tengs-saken fra 1995-97 med et langt etterslep som ennå ikke er rettskraftig avgjort. Den andre er Bjugn-saken 1992-94 hvor det i straffesakskjeden endte med frifinnelse for den tiltalte Ulf Hammern. Fetteren til Birgitte Tengs ble frifunnet i ankedomstolen i 1997, Ulf Hammern frifunnet i lagmannsretten som første og sisteinstans i 1994. Som man forstår var rettsreformer virksomme på den tiden. Idag er juryene borte, og man spør seg: Ville de to blitt frifunnet i dag? Med påstått forbedrede etterforskningsrutiner og avhørspraksiser. Når vi vet hvor lang tid det tok å få Viggo Kristiansen frikjent. Fra 2000 til 2022. I Bjugn ble barna pr 1992-93 motivert med ledende og hypotetiske Hvis-spørsmål for å presse frem fellende utsagn for de/den mistenkte. Man la til grunn det man skulle finne ut om hadde skjedd.
Få år etter Bjugn ble fetteren av spesialetterforsker Stian Elle manipulert til falsk tilståelse som førte til fellende dom i førsteinstans. Fetteren ble til tross for frifinnelse i lagmannsretten dømt til å betale erstatning til Birgittes foreldre; Hammern hadde ifølge retten heller ikke sannsynliggjort sin uskyld og fikk derfor ingen erstatning for uberettiget straffeforfølgelse. Begge tok brudd på uskyldspresumpsjon (EMK artikkel 6.2) til Strasbourg (EMD) og vant i 2003 mot Norge. For Hammerns vedkommende var det også en tvist med hans tidligere advokat vi hopper over her. Bjugnsakskomplekset kulminerte i 1994-95, men mye henger fortsatt i. Litt enkel gugling kan gi flere brukbart oversiktlige fremstillinger med datoer og temaer og aktører og saksnivåer.
I wikipedia-artikkelen høyt opp på gugelrankingen er det også en link til en magasinartikkel fra Dagbladet (note) med tittel «Bygdeskandalen». Et utslag av urbane mediers forskrudde syn på hva som gikk galt? Uten at man tør se nærmere på profesjonelle aktørers roller. Politiet som del av justisvesenet. Det er der skandalen ligger begravet. Ikke hos alminnelige bygdefolk som fulgte sine beskytterinstinkter overfor sine kjære barn. På oppfordring av en frittgående lensmannsførstebetjent Ola Heggem. Effektuert av jurister og psykonomer som la til grunn at «barn lyver aldri om overgrep». Heggem er ikke den eneste skurken i denne fortellingen, men han kan symbolisere en ukultur hvor man ikke fulgte bestemmelser for fremgangsmåter, solid hjemlet i straffeprosessloven.
Jeg har brukt VG-journalist Hans Kringstad sin bok «Bjugn-formelen» (se illustrasjon over) som hovedkilde for opplysninger om hva som fra mars 1992 skjedde lokalt i Bjugn på foreldresiden, i barnehagen og hos deres ansatte og i politi og påtalemyndighet. Og eksternt: Hvordan denne skandalen kunne oppstå er ikke helt uforklarlig. Som for eksempel når «det uforklarlige skulle forklares» med henvisning til at en pervers sex-ring måtte stå bak for å dekke over overgrepene som skulle ha skjedd i barnehagetiden, delvis i barnehagen og etter barnas fantasifulle fortellingen på gårder i distriktet mil unna. Undersøkelser fra politiet kunne ikke bekrefte noe som helst.
Etter at hele Bjugn lensmannskontor ble erklært inhabile i oktober 1992, kunne likevel Ola Heggem få ført 112 timer overtid. På arbeidet i en sak han var tatt av. Mye av arbeidet hans bestod i å promotere ytterligere utspørring av barna via foreldrene. Mulige feilkilder sto i kø. Teorien om sex-ringen ble støttet og fremmet av en prominent sjefspsykolog ved navn Per Rypdal. For riktig å surre det til, opprettet man gruppeterapi for barna som gjorde det umulig å spore mulige feilkilder. Skyldspørsmålet var allerede avgjort da barna begynte i gruppeterapi oppunder jul 1992, med Lucia, kostymerer og mytji rart. Barn måtte få fortelle. Lite ble sagt om overgrep, men dessto mer om vidløftige turer ut av barnehagen. Uten at uavhengige vitner kunne bekrefte. Uten tekniske funn.
Denne artikkelserien er bygd opp og gjennomføres etter en viss plan. Underveis må, dels utfra begivenhetshensyn, gjøres visse redaksjonelle endringer som å bytte om på tenkt rekkefølge av planlagte overskrifter med tilhørende tekster. Dette er ikke bare dumt da det også gir tidsmessig aktualitet og dynamikk i skriveprosessen. «Filleristingsakene» utstår foreløpig til det foreligger avgjørelser i Gjenopptakelseskommisjonen (GK). «Etter Bjugn» skyves herved fram, hvilket gir anledning til å strekke en eller flere tråder, tydeligere kanskje, fra et valgt sitat fra granskningen i forrige artikkel om NAV-sakene og Blindsone: Da trygdeforordningen ble innført, ble den ikke ledsaget av veiledning og opplæring av de saksbehandlere som skulle praktisere regelverket.
Vi har en historisk parallell til justisskandalen med utgangspunkt i vidløftigheter i Bjugn, da barns troverdighet skulle vurderes. Ny bestemmelse i straffeprosessloven ble innført uten at dommere ble skolert i metodikk, feilkilder og begrepsforståelse. Sorenskriver Kari Johanne Bjørnøy i Midtre Gauldal herredsrett foresto dommeravhørene av barna med ledende og tildels forutinntatt aggressive spørsmål, med «Har du sett tissen til Ulf?» som det sentrale. Dommerens samtaleteknikk med de påstått utsatte barna var utstudert når hun ikke fikk det rette svaret umiddelbart. Ved negativt svar fulgt opp med «Hang den ned eller stod den rett ut ?» Slike utspørringsteknikker benyttes fremdeles, bl.a. av sakkyndige i familiesaker når man skal finne ut om voldspåstander er riktig fundert: Barn som benekter å ha opplevd vold fra foreldre, kan da få spørsmål som «Slo han/hun en eller flere ganger?» Hva svarer barn som ikke skjønner at de blir forsøkt manipulert da?
En annen tråd som forsøksvis knyttes her, er med referanse til rapporten fra mediagranskningen av Baneheia, se tidligere seriedel. Medias egen granskning var også motivert utfra hensynet til at nyere årskull og generasjoner av journalister skulle lære av en sak de selv ikke var gamle nok til å ha opplevd på nært hold, som samtidige lesere og mediapublikum. En god tanke. Baneheia-drapene skjedde i 2000. Bjugn-saken raste fra 1992 og et par år frem i tid på det verste. Det er ingenlunde gitt at fagmiljøene, verken i media eller justissektoren, for ikke å nevne psykonomsamveldet, lærte noe av sine granskninger og refleksjoner den gang. Riksadvokaten var raskt ute i oktober 1994, med kritikk både av hjelpeapparatets «metoder», særlig bruk av ledende spørsmål oog anatomisk korrekte dukker overfor barna. Politiets arbeide fikk også sitt. Media frifant egen innsats for å balansere konfliktlinjene. Psykologer og sosionomer, barnevernpedagoger og andre som parasiterte klinisk på Bjugn-skandalen har i mindre grad tatt selvkritikk.
I nyere tid, godt inn på 2000—tallet, skrives det mindre om Bjugn-saken. I bevisstheten hos aktørgrupper innen det såkalte hjelpeapparatet har man fremdeles problemer med å sortere skitt og kanel; snørr og bart. Et tema som ennå ikke ser ut til å være avklart er forholdet mellom utredning og behandling. En grunn er kanskje at den faglitteraturen som skulle forstå Bjugnsaken, led under de samme feilene som førte til skandalen. I kombinasjon med et volds- og overgrepshysteri som fortsatt legitimerer store mengder fagpersoner og virksomheter i barnevern og andre instanser som angivelig er til for å beskytte barn mot farlige og uegnede voksne. Dette er blitt en stor industri. Mye prestisje er hengt opp på gamle myter og dogmer. Som at barn ikke lyver om overgrep. Jeg vil nevne to bøker som det fremdeles refereres til som om de var til å bli kloke av:
Dagbladets journalist på saken Hilde Haugsgjerd utga, som redaktør, boken «Hva skal vi tro? Etter Bjugn-saken» allerede høsten 1994 mens saken var fersk. Bokens bidragsytere var prominente fagfolk, dels med roller i Bjugn-saken. Som fagbok betraktet er det påfallende at ingen artikler har litteraturreferanser eller noter. Ingen ting. En annen bok det refereres til også i dag, er «Kan vi forstå? Barnepsykiatriens arbeid i Bjugn-saken», av Møyfrid Breivik, Marit Sæbø Indredavik og Jon Aarseth (red), fra 1997. Disse fagpersonene hadde flere år på seg til å forstå. Ironi til side.
I «Kan vi forstå?» (1997) heter (s131) det som oppsummering av Bjugn-sakens erfaringer: ”Istedenfor å sette fokus på hva vi har gjort – om vi lyktes i vårt arbeid eller ikke – kan det trolig være mer fruktbart å fokusere på hva vi har lært. Saken har med sine mange ulike sider gitt oss viktige erfaringer som kan komme til nytte i framtida”. Fagfolkene beskriver imidlertid ikke hva de har gjort som grunnlag for læring. Boken mangler metodisk belegg for påstått erfaring og lærdom. Flere tilsynelatende nøytrale fremstillinger av sakens (straffe)rettslige sider har slagside hvor tendensen er klar nok for de som kan lese både på og mellom linjene: Barna ble misbrukt! I boken (s32) uttrykkes frustrasjon over å måtte håndtere flere roller innenfor samme gruppe. Det det siktes til er at utredere og behandlere ikke kan dele informasjon pga taushetsplikt. Noe vi skal være glade for da det var ille nok som det var med informasjon som fløt i alle retninger uten kildekritikk.
Nettopp manglende skille mellom utredning og behandling er innbegrepet av faglig svikt som gjør seg gjeldende i etterslepet. Jeg ser dette ofte når jeg er i rollen som støtteperson for foreldre som er i kontakt med BUP og barnevern. Derfor lærer man heller ikke og kan risikere å stemple nye grupper av barn som ofre og foreldre og andre omsorgspersoner som overgripere. Uten å vite hva som har skjedd, eller om det i det hele tatt har skjedd noe. I Bjugn gikk alt galt, hjelpeapparatet vil neppe noensinne vil ta inn over seg sin del av skyld og ansvar. Det er på dette nivået mange og mange nok fagfolk fortsatt befinner seg. Vitenskapelig basert kunnskap er mangler, bl.a. utredningskompetanse for kartlegging av oppkomstbetingelser for påstander om vold, overgrep, og omsorgssvikt.
Omforente begrepsforståelser av omsorgssvikt, i termer av «høyt konfliktnivå» og «manglende veiledbarhet» for ikke å nevne «manglende evne til mentalisering» gir nye næringer og utvidete markedsandeler. Basert på tunnelsyn og sirkelslutninger ikke ulik tendensen som preget arbeidet i Bjugn. Problemet gjelder også for sivilsaker hvor beviskravene er svakere og overgrepsanklagene sitter løst. Oppheng på faglig prestisje blir viktigere enn metodeutvikling, læringspotensial svekket og påstått erfaring redusert til kliniske selvforsikringer. Dette er hva jeg kaller psykonomsamveldet.
«Drapene i Akebakken» som skjedde 15. oktober 1994, på et tidspunkt hvor Bjugnsaken i manges bevissthet var et ubehag, uavhengig av om man trodde på barna eller den frifunnede. Silje på 6 år ble drept, men slik vi nå, pr oktober 2023, har fått selveste riksadvokatens utsagn på: Ikke av de tre guttene på 4, 5 og 6 år som ble erklært som drapsmenn med rask henleggelse pga. deres alder etter to dagers etterforskning avhørsekspert Asbjørn Rachlew i dokumentaren kaller skandaløs. En av guttene, 5-åringen, ble av psykologer behandlet som en drapsmann, med terapeutiske opplegg godkjent av kommunepsykolog. Denne sekvensen er i dokumentaren kommentert av psykolog Tine Jensen (TJ), et navn vi drar kjensel på fra psykologforskning hun ervervet seg doktorgrad på.
Da jeg så dokumentaren slo det meg at i Trondhjem pr 15. oktober 1994, ville en ny stygg barnesak bli for mye for politiet. Saken ble henlagt på rekordtid med konklusjon at det var tre smågutter som voldte døden til sin lekevenninne. Dokumentaren er av de bedre, med mulig unntak for det Rachlew sier, på generelt grunnlag, om at justisfeil ikke skyldes ond vilje. Trondhjemspolitiet henla neppe saken pga. ond vilje, men etter Bjugn var det mer enn fristende. I dokumentaren opptrer Tine Jensen som psykologekspert. Det denne psykologen i etterpåklokskapens lys, som om man nå hadde ryddet all psykogalskap av veien, sier, passer dårlig med hva TJ og hennes kolleger på slutten av 90-tallet utførte i forskningsprosjektet FOBIK, kort tid etter Bjugn og Silje-saken.
Godt inn på 2000-tallet uttalte fremtredende psykologer som barneombud Reidar Hjermann seg med uttrykk som levnet liten tvil om hva fasiten fra Bjugn-saken burde være: At barna ikke ble trodd. Mer om FOBIK-skandalen senere. Feige media sørget for at det tvilsomme prosjektet ble skånet for kritikk, gikk under radaren om man vil. Aftenposten hadde laget ferdig en kritisk reportasje, men det stoppet opp. Journalisten ville ikke si hvorfor, men vi har en begrunnet mistanke. I stedet kom en enkilderportasje i en annen riksavis hvor moren til et av barna angivelig utsatt for overgrep arbeidet som krim- og featurejournalist. Enkilden var psykolog Odd Arne Tjersland, leder for FOBIK-prosjektet. Stay tuned, vi er ikke helt ferdige med denne skandalen.
I uke 44 2023 viste NRK dokumentaren «Satan vil ha deg» med referanse til boken «Michelle remembers». Troen på fortrenge minner og at slike kan oppvekkes gjennom terapi fikk solid næring medialt og ikke minst terapeutisk når psykologer, også her til lands, så markedsmulighetene. Michelle husket angivelig overgrep fra påstått sataniske ritualer, en farsott som ble omfattende delvis takket være bestsellerboken. Medforfatter og forløser var hennes terapeut dr Pazder. I en fagartikkel viser to vitnepsykologer at påfallende mange norske psykologer og terapeuter tror på forekomsten av fortrengte minner om overgrep (Magnusson, Svein og Annika Melinder 2012).
I Hans Kringstads bok (1997) gis det detaljert beskrivelse av mange av de trekkene ved Bjugn-sakens utviklingsstadier man hadde sett flerfoldige ganger i «satanic ritual abuse» sakene med utspring i barnehager (daycare, preschool) i spesielt USA på begynnelsen av 80-tallet og inn på 90-tallet. Erfaringen fra «før-Bjugn» kunne ha gitt verdifull kunnskap. Men norske fagfolk, også i rettsapparat og i politietat trodde fast og bestemt på at barn lyver aldri om overgrep, en lære formidlet av importerte fagfolk delvis svartelistet i oppegående rettsstater ellers i vesten.
I Bjugn sjekket man ikke om det fantes vitner til eller tekniske bevis som understøttet barnas mildest talt usannsynlige historier. Mange fagfolk involvert i Bjugn er nå pensjonerte, men arven deres henger igjen. Det verste som kunne skje, ifølge Odd Arne Tjersland, leder av FOBIK og professor i klinisk psykolog, var at man mistet tilliten til fagfolk <sic>. Vi venter med omtale av medisinske funn, kjernen i tiltalebeslutningen i Bjugn-saken. Betydningen av disse før og nå skal vi se nærmere på i neste seriedel. Hvor vi også vil reflektere over «filleristingsakene». Toneangivende medisinske eksperter har endret grunnleggende oppfatninger tidligere presentert med autoritativ kraft og fellende dommer som konsekvens. Flere gjenopptakelsessaker er på gang.
Ole Texmo
