Oslo 5.8.2016
(Publisert i sfm.no 1.04.2006)
Illus.foto: JH Media
På selveste 1. april 2006, publiserte avdøde Georg Rønning en artikkel som vi her re-publiserer. Årsaken er at situasjonen for de fattige i Norge ikke har endret seg til det bedre.
I samfunnet bruker man ofte en mal der man måler noen opp mot andre. Det er også en måte å lage rammer for hvordan fattige sosialklienter skal ha det i forhold til samfunnet ellers. Hva som skal ligge i rammene for denne gruppen er det politikerne som bestemmer. Og som de selvsagt er ansvarlige for. Sosialhjelpen er med andre ord et uttrykk for i hvordan politkerne verdsetter sosialklienter i forhold til befolkningen ellers.
Dagens livsoppholdssatser og manglende vilje til å få denne gruppen opp på et nivå som er vanlig i samfunnet ellers viser politikernes forakt for denne gruppen. At politikerne lar dette fortsette og likevel mener at kommunene fortsatt skal ha ansvar for sosialhjelpen, er til forveksling lik planmessig undertrykking av ca. 135 000 sosialklienter og deres familier slik vi ser det. Slikt sanker man ikke stemmer på i våre dager. Vi oppfatter det som om denne malen ligger noen tiår tilbake i tid, og er overmoden for en oppdatering til dagens samfunnsforhold.
Fattige sosialklienter med familie utgjør trolig flere hundre tusen mennesker. Vi har vanskelig for å forstå at de som bestemmer hvordan de fattige skal ha det har samvittighet eller moral til å nekte en gruppe svakstilte det som de uten blussel bevilger seg selv. I dag unner politikerne de fleste enslige sosialklienter fra 33 kr. dagen som skal dekke mat og drikke samt frukt og grønt.
Mange er syke og har ekstra utgifter for å holde seg friske – noe de ikke klarer. Vi som har slitt med fattigdom og vært sosialklienter over tid får det ikke til. De kommunene som har prøvd å få regnestykket til å gå opp får det ikke til. Vi tror nok politikerne har en listig plan bak dette som de nå må avlsøre.
Vi ber politikerne om å lage handlelister og et budsjett som viser hvordan de får til dette miraklet. Dette må de få i avisene slik de det gjelder kan klippe ut bruksanvisningen og henge på veggen. Utgangspunktet er ca. 3 200 – kr. 4200 som skal dekke alle levekostnader som mat, klær og sko, transport og sosial inkludering. Mange må også betale medisiner og tannbehandling. Boutgifter holdes utenom.
Fattigdom henger sammen med gamle fordommer og myter. I stedet for å gjøre forskjellene mindre ser det ut som om også departementet gjør så godt de kan for å beholde status quo. Sosialklienter blir gjerne sett på som en gjeng rusmisbrukere.
Bjarne Håkon Hanssen heller også bensin på bålet gjennom simpelheten i sin retorikk som eksempelvis ”De skal selvsagt få hjelp til å holde seg i live, men kan ikke regne med mer” . ”Jeg vil være nådeløs mot dem som nekter å skrive under på en Velferdskontrakt” og ”Folk skal merke at det er kommet en ny sheriff i byen”.
At det stadig diskuteres ”minstesatser” gir et klart inntrykk av at sosialklienter er mennesker som bare fortjener smuler fra velstandssamfunnets sprengfulle pengekiste. Vi trenger en opprydding i begreper og holdninger Vi trenger inkludering, ikke ekskludering. Å få denne gruppen på bena er en investering for samfunnet. Vi omskriver et gammelt ordtak: Veien til de fattiges hjerte går gjennom magen. Vil regjeringspartiene ha de fattiges stemmer ved det kommende valget må de sørge for at de først får penger til mat og et verdig liv.
Georg Rønning
Forum Fattignorge
