Publisert 13.11.2024
Illustrasjonsfotos: iStock (Fotomontasje sfm.no).
Vi nøster og trekker i noen tråder. Statens private autonomi. «Retten kan ikke se». Handlingsrom og frihet. Staten tiltar seg. Barnehjemsakene. Et annet ord for myndighet. Det strammer seg til. Kjønnsdimensjonen: «Nå kan mannen dømmes for voldtekt …». Kildekritikk først og sist.
I sak omtalt i artikkelserien «Hva lærte vi av barnehjemsakene» del 8 «Er jussen seg selv lik?» bemerket dommerfullmektigen som avsa dommen i saken som var redusert til spørsmål om foreldelse av krav (om erstatning): «Stortinget har (heller) ikke ved plenarvedtak instruert regjeringen om ikke å påberope foreldelse. Uansett har brudd på slik instruks ikke rettsvirkninger i forhold til private rettssubjekter». Vi er litt usikre på om vi forstår hva som menes. I fortsettelsen:
«Videre hører det under statens såkalte private autonomi å frafalle foreldelse av pengekrav» Men ingen turn uten skranke eller svingstang, for: «Som Høyesterett uttalte i Rt 2009 s1356 avsnitt 31, vil staten ved vurderingen av om slikt frafall skal finne sted, være bundet av endel offentligrettslige skranker, både når det gjelder kompetanse, saksbehandling og innhold. Dette gjelder for eksempel de alminnelige regler om habilitet og veiledningsplikt, det ulovfestede kravet om forsvarlig saksbehandling, og myndighetsmisbrukslærens forbud mot usaklig forskjellsbehandling og vilkårlighet. I det hele må det som utgangspunkt forventes at staten utøver også sin private autonomi i tråd med god forvaltningsskikk. Retten kan ikke se at statens beslutning om å gjøre foreldelse gjeldende i denne saken, støter an mot noen av disse grunnleggende normene.»
En doms begrunnelse er ikke alltid i samsvar med anførte momenter. Her har retten full frihet. Regjeringsadvokaten var i saken omtalt i serien om barnehjemsakene gjennom saksforberedelse og i retten opptatt av fellesskapets midler og verdier. Opp og i mente, men uten å konkretisere hva han la i uttrykksmåten. Henvisning til og påberopelse av statens såkalte private autonomi, er etter hva vi kan forstå aktuell overfor private rettssubjekter, f.eks. saksøkere mot Staten. Henvisning til begrensninger i bruk av offentlige midler som må brukes til andre formål enn å innrømme ansvar hos staten for overgrep («myndighetsmisbruk») framstår som lite konkret utover det opplistede.
Den unge dommerfullmektigen i saken (se del 8) ville nok vise sin systemvennlighet og gikk langt i å støtte den saksøkte staten, samt tilegne seg rettsspråket, jf «Retten kan ikke se ..». Noen egentlig avveining av hensyn ble ikke foretatt, men det er heller ikke nødvendig når man ikke kan se. Ble vi litt klokere nå om hva «Statens private autonomi» betyr? Kanskje litt. Jeg er som man forstår kritisk til slike begreper, dels fordi det virker språklig ulogisk at staten kan ha en privat autonomi. Staten er representert i ulike sammenhenger ved myndighetspersoner og er ingen privat aktør. Maktforholdet er også svært ujevnt. Staten har rikelig med ressurser sammenlignet med private personer som ypper seg, basert på opplevd urett. Staten kan tillate seg å opptre arrogant og nedlatende.
Det som nevnes om «veiledningsplikt» i rettens utlegning, virker også søkt, da man fra rettens side i praksis aldri sørger for slik veiledning overfor f.eks selvprosederende som dels ikke har råd til advokat. Eller også har mistet tilliten til juristprofesjonene. Å gå til sak mot staten er en risikosport. Neste seriedel med arbeidstittel «Prosessrisiko og andre avveininger» utdype hvordan og hvorfor.
Hva ligger så i uttrykket autonomi. Min filosofisk-etiske definisjon og begrepsforståelse er i kortform «selvlovgivning». I betydningen gitt i en av Immanuel Kants formuleringer av det kategoriske imperativ (noe forenklet og tilpasset): «Handl slik at din maksime (handlingsregel) samtidig skal kunne være en almen lov.» Dette kalles også for universaliserbarhetskriteriet, dvs. at handlingsregelen skal kunne anvendes over alt og av alle. For jussen sin del kan man tenke seg at loven er lik for alle, slik innrettet at de som følger loven forestiller seg hvordan deres handlinger vil fungere også for andre enn dem selv, utover deres navlelo og nesetipperspektiver. De som bryter loven (i teorien såvel som i praksis) setter egne hensyn foran fellesskapet, kan man muligens si.
«Morens relative autonomi» som jeg ikke fikk lov av dommeren i sak omtalt i forrige del 5 å utspørre den sakkyndige om, henger etter min oppfatning ikke på greip. Med mindre en slik størrelse er avveid mot «farens relative autonomi». Eller også mot en absolutt og objektivt gyldig forståelse av autonomi. Det er ikke forbudt å ha andre definisjoner på autonomi enn meg. Og Immanuel Kant. Selvbestemmelse er ikke nødvendigvis feil. Det som imidlertid ofte mangler er presiseringer om hva det betyr. Både teoretisk, prinsipielt om man vil, og for praktiske formål. Barns selvbestemmelsesrett i barnelovsaker er aldri utredet materielt. Statens selvbestemmelse i saker med Staten som (mot)part, dvs. som saksøkt, ser ut til å være bundet opp av endel hensyn som nevnes, jfr. opplistingen i ovenstående sitat, men også av hva som benevnes «fellesskapets midler».
Midlene som i praksis er borgernes skattepenger og oljeinntekter (samt inntekter av strøm etter det grønne skiftet når olja etterhvert skal fases ut), brukes til å lønne mengder av byråkrater som forvalter midlene og verdiene. De er helt avhengige av å være statslojale, og ikke slepphendte med penger som kunne vært utbetalt som erstatning og oppreisning for overgrep og myndighetsmisbruk begått av offentlig ansatte. Med eller uten fungerende lovpålagt tilsyn. Midlene brukes også til å lønne horder med kjønnsforskere og statsfeminister. Midlene som brukes, dvs remediene, virkemidlene og lov og rettshenvisningene, er noen ganger opplysende og tydelige med konkrete referanser. Om enn ikke logiske og forutsigbare for det rettssøkende publikum. La oss se på Rt 2009 s 1356 som Oslo tingrett viste til.
Fra regjeringsadvokatens (RA ved advokat Marius Emberland – til prøve) anførsler gjengitt (avsnitt 26) leser vi: «Beslutning om frafall av foreldelse er en del av statens private autonomi. Borgerne vil da ikke kunne bygge noen rett på den etablerte praksis, selv om den er både langvarig og konsekvent. Uansett vil den aktuelle praksis kunne legges om uten lov- eller forskriftsvedtak, ettersom den ikke har gitt grunnlag for sedvanerett – den har ikke vært oppfattet som bindende.» Vi avslutter sitatet der, og tar kortversjonen kjapt: Staten kan etablere hvilken som helst praksis og endre den når staten finner det for godt. Staten er ikke bundet av noe som helst. Det er denne statstenkningen som Høyesterett i dommen går god for, som bl.a. har skaffet oss NAV-skandale-sakene, basert på en forståelse av handlingsrom og frihet til å skalte og valte som det passer staten.
Eksisterer norm for god advokatskikk uavhengig av om advokaten representerer privat part eller det offentlige? RA er ofte representert ved advokat Emberland i Strasbourg. Han taper ofte og sutrer i møter med sosionomforbundet heller enn å utrede lov og rett, betrodd som han var og er i offentlige sammenhenger, lønnet av skattebetalerne. For «barnets beste», en rettslig standard uten presisering, har vi forskjeller i sakstypene foreldretvist og barnevernsaker. Kan en advokat som representerer kommunen (eller Staten i EMD-saker hvor Norge klages inn for brudd på rett til familieliv), tillate seg å se bort fra «hensynet til barnets beste»? For å ivareta samfunnets interesser og barnevernets prestisje. Eller «fellesskapets midler og verdier». Hensynet til konformitet og systemservilitet.
Kildekritikk er interessant. Hvorvidt statens jurister er nøye med å lese sine egne rettskilder opp mot alternative begreps- og historieforståelser skal vi ikke spekulere i. Ved lesning av dommen fra 2009 framgår at det må ha forekommet et betydelig endret rettslig syn også på statens private autonomi etter 2005. Også med hensyn til, som det heter, skjæringstidspunkt for foreldelse. De spesielt interesserte er herved tipset.
Det offentliges advokater kan ikke velge å ta eller ikke ta saker på samme måte som advokater i privat praksis. Statsadvokater representer ikke bare det offentliges oppfatning av rett og galt, men til en viss grad også rettspolitiske strømninger. Med seg har de ofte bistandsadvokater som neppe er bundet av hensynet til at også motparten, den antatt skyldige, kan ha krav på respekt. Veksten i voldssaker, vold i nære og fjerne relasjoner, gir næring til både advokatstanden og til kjønnsvridde forestillinger. Vi tar med et sitat fra daværende justisminister Hanne Harlem med fartstid hos Regjeringsadvokaten (RA) fra en VG-kronikk av 06.03.01 Overgrep er farlig:
Nå kan mannen dømmes for voldtekt selv om han ikke har brukt vold eller trusler om vold. Det kan være nok at han for eksempel har truet med å sette ut rykter om kvinnen, eller truet med skilsmisse.
Jeg fulgte såpass nøye med på det offentlige ordskiftet den gang at jeg kan si at ingen jurister, verken advokater eller universitetsjurister, tok til motmæle. Samme dag justisministerens kronikk stod på trykk, foretok jeg en type kildekritikk Media og Myndigheter kunne og burde ha foretatt. Det tok det meg ca 30 minutter å finne fram og sjekke aktuelle kildeskrifter. Pr mars 2001: Foruten Straffelovens nye bestemmelser, ot.prp. nr. 28 (1999-2000), Innst. O. nr. 92 (1999-2000) samt Straffelovkommisjonens delutredning VI (NOU 1997:23 Seksuallovbrudd). I disse forarbeidene fant jeg ingen av eksemplene til Hanne Harlem. Jeg protesterte så godt jeg kunne med motkronikker, men media ville ikke trykke motforestillinger.
I Barnehjemsakene slik både serien og faktum viser, ble foreldelse frafalt, dvs. ikke gjort gjeldende for de kvinnelige ofrene fra Morgensol som søkte erstatning. Vi er tilbake til før 2000, sitatet fra Hanne Harlem er fra 2001. Har kjønnsvridningen endret seg til nøytral tilstand på 25 år? Ikke det vi har kunnet registrere. Man kan spørre om juristetikken er kjønnsnøytral, eller om det gjelder ikke bare en lov for kvinner og annen for menn, men også om det vi kaller etikk er kjønnet.
«Fellesskapets midler» er ikke bare pengene det offentlige forvalter på borgernes vegne. Uttrykket dekker over at man ikke vil behandle materielle krav om erstatning. Handlefriheten som ligger i «statens private autonomi» er ikke mer fri enn at en henvisning til fellesskapet og dets midler som potensielt og reelt tilkommer medlemmer av fellesskapet, får sin motsats: Fellesskapet må vernes mot individuelle krav. Selv om kravene er grunnlagt i skade som følge av enten forsømmelse eller også regulære overgrep under det offentliges omsorg. Uttrykk som myndighetsmisbrukslæren» får en egen klang når de kommer fra fellesskapets forvaltere i lov og rett.
Autonomi forstått og praktisert som det offentliges handlefrihet som kan slå alle veier, har ingen ting med verken «selvlovgivning» eller «selvbestemmelse» å bestille. Med mindre du er kvinne og kan regne med Statens gunst. Hvis mannen «truer med skilsmisse» f.eks. Ifølge Hanne Harlem, tidligere Justisminister (Ap), nåværende Sivilombud og vaktbikkje for hvordan fellesskapets midler, og kanskje også grunnverdier saksbehandles.
Som en liten forsmak på hva vi akter å fokusere i del 9, tar vi med at i dette landskapet finner vi også sjef for PST Beate Gangås, med et i tid relativt nytt trusselbilde, nemlig faren de «anti-statlige» representerer. På et tidligere karrierestadie som Likestillingsombud fra sin posisjon i Statsfeministeriet kom Gangås med eksplisitt oppfordring til velgerne foran kommune og fylkestingsvalg om å stryke heterofile menn over 40 år fra valglistene. Rett kvinne på rett plass får man si. Målene helliger midlene. Under statsfeminismen er måloppnåelse definert, men kun for kvinner. Midlene og verdiene blir deretter.
Ole Texmo
