Publisert 16.10.2025
Av Ole Texmo
Foto: Sfm.no (AI)
Innfelt iIllustrasjon: Omslag av bok:
Aage Rognsaa (2024) Klarspråk for jurister. Universitetsforlaget. Oslo.
Klarspråkspolitikken. Leservennlighet og brukertilpasning. Enkelhet og presisjon. Overført betydning for andre yrkesgrupper. Mer om juss og medisin. Å skrive juss så barn forstår. Hvordan identifisere problemene? Tillit og klientrespekt. Det juridisk kommunikative fellesskapet.
Hva som skaper problemer i kommunikasjonen mellom skriver og leser, avsender og mottaker, kan være så ymse. I boken vi har valgt som illustrasjon <1> (referanser og kilder, nummerert og listet opp til slutt i artikkelen) står: «Det er ikke alltid selve jussen som skaper problemer for mange lesere, men tekstens struktur, ordvalg og setningsbygning. Det vi skal rette oppmerksomheten mot, er ikke det juridiske fagspråket, men den særegne skrivestilen som de fleste jurister bruker i tekster til lekfolk. I slike tekster forekommer det ikke nødvendigvis så mange fagtermer».
Mon det. Og hvor er da jussen, hvis det er tekster skrevet av jurister om juridiske temaer som skaper problemer? Hvordan identifiserer man problemer uten å gå inn på det angivelig faglige? Selv om tematiseringen, etter de beste intensjoner, er forsøksvis tilpasset mottakerens antatte kunnskapsnivå. Ovenstående sitat står for forfatterens regning. Hans bok er lesverdig, oversiktlig og opplysende om språk og språkvett. Men vi kommer ikke særlig nærmere hva som skiller almene språkvettregler formulert av ikke-jurister og hvordan juristene selv, deres selvforståelse og stammespråk, sperrer for den mer opplysende språkbruken som nødvendigvis må være hensikten. Klarspråks-politikken er et større prosjekt som har pågått i flere år og er integrert i lovverk som Språklova av 2021 <2>, Forvaltningsloven sist revidert 2022 <3>, samt utallige skriv som sirkulerer i offentlig virksomhet. Også Domstolen har sin klarspråks-profil. Ved universitetene er det opplæring i klarspråk.
Vi tar opp tråden fra forrige seriedel med sammenligning mellom juss og medisin, i det vi presiserer ytterligere at hvis man ikke presiserer nærmere hva jussen består i blir det vanskeligere å si hva som er juridisk klarspråk. Som en liten hilsen til Aage Rognsaa, når og hvis han skal revidere boken sin. Juridisk klarspråk er etter hvert blitt omfattende og her er link til en samleside med referanser <4>.
I både Helsepersonelloven og Pasient- og brukerrettighetsloven er det presisert at fagpersoner (leger, sykepleiere og sosionomer mv) skal uttrykke seg slik at pasienten (her i utvidet betydning kalt klienten) forstår hva som kommuniseres. Helsepersonellet skal sogar aktivt forsikre seg om at klienten har forstått, har oppfattet innholdet i budskapet og rådene. Gitt at de altså blir kommunisert klart og tydelig. Hvilket kan være så ymse har det vist seg (se kommende del 5 om NAV-sakene, Blindsonen). <5> Enkelt sagt kan det dreie seg om hva fagpersonen anser at feiler klienten, med tilhørende forklaringer. Gitt at det er noe som feiler. Hypokondri er visstnok utbredt, spøk tilside.
Hvordan er det med juristene? Med advokatene og dommerne i rettspleien? Eller også med andre aktører som har innflytelse i rett og forvaltning? Saksbehandlere hos NAV, lojale systemaktører som har vært på tredagers kurs og lært seg litt velferdsjuss. Bruk av faguttrykk, også kalt terminologi, kan være nødvendig. For både presisjon og etterrettelighet. Eventuelle diagnoser som settes skal kunne kontrolleres for, med beskrivelser, symptomer. Etterkontroll og ikke minst som grunnlag for å kunne benytte seg av klageadgang, med tilhørende begrunnelse for påpeking av mulige feil.
Fra en fersk erfaring i et møte hvor min rolle var som støtteperson for en forelder, et såkalt «tverrfaglig samarbeidsmøte», dukket det opp en lege, en barnelege, som understreket nettopp hva jeg har skrevet over her: At som lege i hans tilfelle, og for de mange fagpersoner som utgjorde møteforumet, vesentlig sosionomer, (barnevern) pedagoger og lignende, er det helt avgjørende også for tilliten, at man forsikrer seg om at det man sier og skriver blir forstått.
Jeg valgte å tolke dette som en grunnleggende respekt for klienten. Egentlig burde dette være selvsagt, men ok å erfare en fagperson som både verbalt og med sitt kroppsspråk (jeg satt en meter unna vedkommende og kunne merke hvor engasjert han var når dette ble presisert) var så klar og tydelig. Med adresse til andre møtedeltagerne med selverklært faglig bakgrunn (psykonomer og pedagoger) og hyppig bruk av stammespråk om «tillit», «kommunikasjon» og «felles forståelse».
Konteksten, eller den konkrete sammenhengen om man vil, var i vesentlig grad tillit. Forelderens tillit til fagpersonene og deres agendaer og oppfatning av hva som var bra for barnet. For å kunne gi samtykke til medisinsk behandling ennå ikke definert og forklart for klienten, i dette tilfellet forelderen. Hvor viktig språket er i slike livssammenhenger ser og hører man når uttrykksmåtene til psykonomene avkles. Hyppig bruk av «felles forståelse», «kompleksitet» og ikke minst «helhetlig», selve mantraet for fora som kaller seg tverrfaglige.
Hvor de enkelte delene i «helheten» er forankret er imidlertid ikke alltid like klart og tydelig. Da en psykonom i møtet (av meg som leseren allerede har gjettet) ble utfordret på hva hun mente med å «få bort forstyrrende elementer» svarte hun ikke. Mitt spørsmål var tydelig på om faren, forelderen jeg var og er støtteperson for, var et slikt element.
Motivet for å uttrykke seg så klart at klienten forstår var tydelig for barnelegen i min anekdote her. Dessverre kan jeg ikke si det samme om jurister i ulike roller. Respekten for klienten og klientsamfunnet er ikke like utbredt i juristkretser for å si det forsiktig. En av språkviter Rognsaas anbefalinger er konkret på hva som også kalles dialogformen, altså rettet mot deg som leser. Med bevisst bruk av dobbelt bestemmelse som illustrert i setninger over her: «respekten for klienten», heller enn det mer generelle, klisjepregede og kanskje mer uforpliktende «klientrespekt».
Hva så med det å skrive så folk forstår? Burde jeg som skribent forsikre meg om at alt jeg skriver er forstått av den jevne og ujevne leser? Måten jeg formulerer dette på gir mulighet til å projisere ansvaret over på leseren. Men måten jeg skriver dette på åpner forhåpentligvis også for en mer omfattende forståelse av ansvar. For egen læring og livssituasjon. At brukere, klienter, lesere og hva man nå kaller det, også må anstrenge seg. For å kunne utfordre makten og de som definerer lov og rett. Hvis vi mener at juristene i verste fall lurer oss må vi derfor sette oss inn i deres tenke- og skrivemåter. Se hvordan de uttrykker seg og hva det betyr i ulike sammenhenger, kalt kontekster.
Boken om juridisk klarspråk vi har benyttet oss av og ikke unnslår oss for å kritisere en smule, kan anbefales for ikke bare jurister, men også lekfolk. Forfatter Aage Rognsaa er filolog, altså språkviter. Boken har klare råd til ikke bare jurister og juridiske tekster. Blant annet om å lage korte avsnitt. Og ditto setninger. Det gjør jeg enkelte forsøk på, men som kjent skal man ikke overdrive. Nok om det. I denne kontekst. Sammenhengen mellom avsnitt og for denne skribent også hva jeg ofte kaller tråder som veves sammen i flere seriedeler, handler også om tekstflyt. Om struktur og i beste fall leservennlighet. Om enn ikke slik forfatteren Rognsaa definerer det. I boken viser Rognsaa til definisjonen på klarspråk, altså ikke nødvendigvis juridisk klarspråk, men mer generelt (side 12):
«Med klarspråk mener vi korrekt, klart og brukertilpasset språk i tekster fra det offentlige. (…) kommunikasjon med så tydelig ordlyd, struktur og visuell utforming at leserne i målgruppen finner informasjonen de trenger, forstår den og kan bruke den».
Inntil videre holder vi ved denne definisjonen og merker oss de siste ordene, sammen med uttrykket «målgruppen». Dette er ikke uten videre klart for den eller de som rammes av tildragelser som trenger til rettslig avklaring, f.eks. gjennom saker hvor det ikke uten videre er logisk hvem av partene som har søksmålsbyrden. Og hvor bevis- dokumentasjon og argumentasjonsbyrden hører hjemme. Her er jussen mildest talt uklar. Er uklarheten intendert eller også tilsiktet?
Den siste setningen her for å illustrere hvilke grep man kan ta for å gjøre teksten klarere ved å bestemme seg for ett uttrykk. Med mindre det jussen enten tar opp eller utelater (jf «kan ikke se»), som for begrepene bevisbyrde og tvilsrisiko, er en forskjell som har betydning. Også kalt relevans. Rognsaa er flink med språkvett, men later til å ha en overdreven respekt for juristers motiver og språkevne. Slik innledende sitat delvis vitner om. Flere steder i boken roses jurister for deres språkbevissthet og interesse for språk. Men lite eller ingenting forklarer hvorfor deres stil, av forfatterens kalt «juristisk» da er problematisk utover det som kjennetegner dårlig byråkratspråk.
Begrepet klarspråk har sin historie og er vesentlig skapt utfra behovet om å gjøre offentlige skrifter mer tilgjengelige, mindre preget av faguttrykk og byråkratisk stil. Som Språklova <2> og Forvaltningsloven <3>. Noen av de rådene og påpekningene boken nevner gjelder allment, som f.eks. rettskrivningsregler, kommabruk mv. Krav til leservennlige tekster, enkelhet og presisjon. Det samme kan sies om «god tekstflyt» boken gir greie beskrivelser og forklaringer på.
Vi tar med oss noe av bokens innhold videre i serien, ikke minst når vi kommer til temaer om juss og fremstilling av fakta, om bevisvurdering og lignende diskurser. Der jussen settes på prøve. Jeg vil også føye til at det finnes ulike sjangre som stiller ulike krav til så vel skribentens evne til å skape tekstflyt, og på den andre siden: krav til at leseren ikke må strykes for mye med hårene. Å skape brudd i framstillingene, bevisst anlagte brudd i form av paradokser, kan fungere som øye-åpnere. Gjøre det lettere å se.
En artikkel jeg kom over, ikke helt tilfeldig, men det er en annen historie, har tittelen: «Å skrive juss så barn forstår» <6>. Artikkelen er interessant av flere grunner, ikke minst for det den ikke omtaler eller problematiserer overhode, nemlig barns modenhet eller også hvordan man differensierer på barns modenhet etter alder. Hvordan skal man kunne vurdere hva barn forventes å forstå, i lovtekster, utredninger og rettsdokumenter mv hvis man ikke har en standard? Eller en definisjon på modenhet i det minste. Fra de eldste på 18 år ned til de minste, helt ned mot 7 års alder som er aldersgrensen ved høring og såkalt medbestemmelse i henhold til Barneloven mv.
Jeg har skrevet om dette før og gjentar for ordens skyld min egen korte definisjon på modenhet: Å kunne overskue konsekvensene av ord og handlinger. Det tar seg pent ut å skulle ta hensyn til barn, men når budskapet blir mer velment enn klart definert utfra barns forutsetninger, høres det i verste fall mer ut som godhetstyranni enn fornuftsbasert. Det kan være vanskelig nok å forsikre seg om at voksne forstår hva som blir kommunisert, om ikke barn skal bli gjenstander for ideologisk motiverte fagpersoners ymse prosjekter. Jurister som viker unna å definere jussen sin.
Juridiske ord og uttrykk kan bety noe annet enn hva vi forbinder med vanlig dagligtale. Kompetanse i rettslig kontekst betyr hva en rettsinstans formelt kan behandle, som myndighetsorgan. I vanlig dagligtale forbinder vi nok uttrykket med grader av kunnskap, hva enkelte fagpersoner skal og bør vite og forholde seg til. I møte med klienter og overfor samfunnet. I det «juridisk kommunikative fellesskapet» er det ikke nødvendigvis viktig å kommunisere utad. Til et rettssøkende publikum.
Begrepet om det «juridisk kommunikative fellesskapet» er i bruk på universiteter, og tjener nok mest hensikten med å gjøre akademisk orienterte jurister interessante for hverandre. Skape felles identitet. Eller også andre yrkesgrupper opptatt av Systemteori, et interessant nok forskningsfelt. Forsåvidt. Mat for akademikere og intelektuelle, men ikke sjelden tilnærmet ubrukelig i praktiske sammenhenger for folk flest. For ikke å nevne rettspleien.
I et fag som filosofi er en påstand innbegrepet med et selvsagt krav til begrunnelse. Ellers er det ingen påstand. Som sådan. Hvordan forstår barn dette uttrykket? Noen mener kanskje at det å utelukkende henvise til sin «mening» gir tyngde og skal og bør telle avgjørende. Uten at mening som begrep er definert, f.eks som et forhold mellom språk og virkelighet. Med nyanser for ulike virkelighetsforståelser. Noen henviser også til sine emosjoner: «Jeg blir så lei meg» eller «Jeg blir så provosert» Igjen: hva vet vi om barns modenhet? Om deres forståelse av psykonomuttrykk som «følelesregulering». Se del 3 i serien om Velferdens utfordringer <7>.
I rettslige kontekster betyr påstand, slik de oftest standardformuleres helt til slutt i skrivene og muntlig gjengis i retten, hvilket resultat parten vil oppnå. Som saksøker eller saksøkt. Noen ganger brukes i sivile saker uttrykket «frifinnes» av saksøkt, selv om det ikke dreier seg om påstander i strafferettslig forstand. De som er opptatt av klarspråk kunne forsøksvis se at endel slike ord og uttrykk med fordel kunne byttes ut. For å skille dem fra normal språkbruk. Advokater bruker liten eller ingen tid på å forklare sine klienter hva juridiske ord og uttrykk betyr. Virker det som.
Lag korte avsnitt sies og skrives det. Hvor kort er kort? Jeg antar at sammenhengen mellom avsnittene og innholdet er viktigere enn selve lengden på en tekst, men tar rådet til etterretning som det heter. Leseren må gjerne lese mine tekster kritisk. Hvordan ble tekstflyten? Helhetlig. Klarspråk handler også om det som kalles språkøkonomi. Hva som er nødvendig å ha med og hva man like godt kan utelate. Her vil jeg føye til at dette er sjangeravhengig. En tekst ment for informasjon i offentlig virksomhet bør holde seg til saken, mens en artikkel som denne, kan tillate seg å bruke eksempler og anekdoter av ymse slag. Med enkelte personlige innslag en byråkrat må unngå.
Tekstflyt for denne skribent handler også om å bygge broer og andre forbindelser mellom avsnitt og temaer i tidligere og kommende seriedeler. Tematisering er et ord jeg bruker endel, til erstatning for et favorittord jeg brukte mye før, navnlig diskurs. Jeg vurderer også å kutte ut ordet narrativ. Til erstatning for fortellergrep. Gitt at teksten trenger til (selv)forklaring. Kontekst derimot er et såpass presist ord at det beholder jeg. I neste artikkel pirker jeg mer i juristers språkbruk og (selv)bevissthet, med fokus på advokatetikken. Et tema lekfolk helst bør holde seg unna, skal man tolke Universitetet i Oslo og deres seminar om hvem som skal definere.
Ole Texmo
Kilder og referanser:
<1> Rognsaa, Aage (2024) Klarspråk for jurister. Universitetsforlaget. Oslo
<2> Språklova: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2021-05-21-42
<3> Forvaltningsloven: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1967-02-10
<4> Samleside juridisk klarspråk: https://startsiden.abcnyheter.no/sok/?q=juridisk+klarspr%C3%A5k&engine=startsiden
<5> Serieoversikt «Retten kan ikke se» https://sfm.no/serie-om-rettsapparatet/
<6> Kolstad Kvalø, Kirsteen (2024): Å skrive juss så barn forstår det. I Gording Stang, Elisabeth mfl. (red): Fra barnerett til barns rettigheter. Festskrift til Kirsten Sandberg 70 år.
<7> Serieoversikt «Velferdens utfordringer» https://sfm.no/serie-om-velferd-i-norge/
