Publisert 26.8.2022
Av Ole Texmo
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Kjetterske betraktninger. Ytringsfrihet «… i form av kunst». Rushdie-saken på nytt. Symbolsak som kun fenger eliten? Sløseriombudsmannen. Kunstens samfunnsnytte. Hvem sine kommisjoner og hvem sine muligheter? Stammespråk, «uenighetsfellesskap» og disiplinerende konsensus.
Lesningen av Norges offentlige utredninger 2022:9: «En åpen og opplyst offentlig samtale» (heretter NOUen) fortsetter. Lanseringen og resepsjonen (et finere ord for mottakelse) var så som så, delvis preget av at få utover den engere krets, dvs. de som hadde jobbet tett på prosessen med å lage denne utredningen, hittil har presentert noen videre dybdelesning. Noen dager før NOUen kom, ble Salman Rushdie, forfatter av «Sataniske vers» som avstedkom en Fatwa (offisiell drapstrussel) 1989 utsatt for attentat da han skulle holde et foredrag om Ytringsfrihet (YF). Både Rushdie-saken og Nygård-saken (forlegger William Nygård ga ut Sataniske vers på norsk) fikk dermed ny aktualitet, solid formidlet av MSM. Nygård ble skutt utenfor sitt hjem 1993, og den «uoppklarte» saken er av kultureliten betegnet «Norges største politiskandale». Nuvel.
I en konkret sak for Høyesterett for tiden (pr tirsdag 23.8.22) refereres lengre utdrag fra NOUen med tanke på å legge grunnlaget for fastsettelse av nedre grense for såkalt hatefulle ytringer (strl § 185), med særlig vekt på å unngå mulig sosial slagside. Vi skal komme tilbake til dette i neste planlagte artikkel, del 8 om Ytringsfrihetens (ytter)grenser, hvor vi ikke helt usannsynlig også vil problematisere hvorvidt det å skulle innføre en «sosial dimensjon» rett og slett kan være å opptre elitistisk. Som om personer tilhørende såkalt lavere sosiale lag ikke vet hva de sier og derfor ikke kan stilles til ansvar. Hvor universell eller absolutt om man vil er ytringsfrihet egentlig og for grensedragningen: hvem skal det gis unntak for? Den ene eller andre veien. Finere folk pakker som kjent (?) sitt «hat» (et ord som opplagt trenger til grundigere definisjon) inn i mer sofistikerte former, og går i regelen fri. Jussens stammespråk unndrar seg i regelen prøving og kildekritikk. Ytringsfrihetskommisjonens (YK) leder Kjersti Løken Stavrums «ekstemt åpne og gjennomsiktige samfunn» må være et annet sted. I kunsten kanskje? På felter hvor det ligger i deres ytringsformer å skape tvetydigheter, illusjonsbrudd og hvor grensen mellom fakta og fiksjon oppheves?
På tale om stammespråk. Har NOUen et stammespråk? Et språk som er både relativt og absolutt immuniserende mot kritikk av kommisjonen og deres arbeide, prioriteringer og anbefalinger? Jeg lar spørsmålet henge i luften noen uker til. I forrige del ga jeg eksempel på hva jeg oppfatter som velmentheter, uttrykk for ideelle forhold og tilstander man strengt tatt ikke blir særlig klok av og som de fleste jo er enige om. Med flust opp av plussord som mangfold og respekt og greier. I tråd med utarbeidete retningslinjer for «klart språk» i NOUer, handlingsplaner og andre offentlige publikasjoner kanskje? En ny næring for filologer og sikkert også noen jurister. Akademikere har vi som kjent (intet spørsmålstegn her) ikke for få av og noe skal de finne på for vise sin berettigelse.
I forlengelsen av NOU 2022:2 Akademisk ytringsfrihet (Kjærulf-utvalget) som kom i april 2022 og som er nevnt i vår serie, er det anbefalt at flere akademikere og forskere må uttrykke seg offentlig, skrive mer for allmenheten gjennom kronikker mv. Universitetsansatte skal sogar få formidlingspoeng på linje med meritert forskningsinnsats. Hvor tjenlig er dette for en mer mangfoldig ytringsfrihet med flest mulig stemmer, slik YK vitterlig sier. Flere akademikere på trykk, med spissede tabloide formuleringer hvor redaksjonene sitter og nuller ut faglige referanser og det som kunne underbygget gjennomsiktighet og etterrettelighet. Hvor mye plass blir det da til oss andre; til «vanlige folk» og deres stemmer som kan tenkes å formidle en mer konkret og aktuell virkelighetsbeskrivelse som ikke passer inn i forskningsdesignet og politiske føringer?
Hvem sin ytringsfrihet er Anine Kjærulf og syklubben hennes på Nordisk institusjon for menneskerettigheter (NIM) opptatt av annen enn deres egen? YK vil styrke byråkraters ytringsrom, en annen gruppe av allerede posisjonert privilegert-het. Jeg ser ikke bort fra at Facebook blir redningen for vanlige folk, og at det kommer til å bli stygt av avmakt og tilkortkommenhet.
YK er opptatt av at kunstnere (og journalister) skal skjermes mot hat og annen styggedom. For å balansere muligens, inviterte YK «Sløseriombudsmannen» til innspills møte. Denne var opptatt av hvor mye penger som gikk til kunsten, uten at samfunnsnytten var stilt spørsmål ved. Skattepenger brukes til å finansiere tull og til å holde liv i personer som det kan stilles spørsmål ved har vettet i behold. Slik velger jeg å utlegge problemstillingen. NRK har laget en egen dokumentar som ble vist 23.8.22. Her får vi repetert flere av velmenthetene fra YKs leder og vi får også et gjensyn med den skeive muslimen som trakk seg fra YK da hun mente Sløseriombudsmannen var høyreekstrem og ikke burde komme til orde. Ombudet selv, en familiemann fra Elverum, ble også utfordret i scener jeg antar kalles performance, den scenekunstformen Sløseriombudsmannen hadde tatt særlig fatt i, og som satte kunstnersinnene i godt kok. Payback time?
I «Prosjekt sløseri» er dokumentarens hovedperson eller gjennomgangsfigur ikke «ombudet», men kunstneren Morten Traavik. Et stykke ut i dokuen sitter ombudet og kunstneren og snakker om at ombudet som etter kunstnerens plan skal inngå i forestillingen «Sløserikommisjonen», nå får «smake sin egen medisin» ved at også han og hans egen familie får uønsket oppmerksomhet. Slik kunstnerne ombudet har «hengt ut» påstår å ha blitt. Traavik er en sleiping, (eller skal vi heller si «kålorm» §:-) Det er nok også NRKs dokumentarskapere. Kunsten kan tillate seg å tale med to tunger, som kontrasterende grep. Da går de fri for kritikk, kan det se ut som. YK tar for gitt at kunstneriske ytringer er verdifulle for mangfoldet; at kunst og kultur er så verdifullt i seg selv at de trenger særstatus. Slik kan det virke, med forbehold for noe selektiv lesning muligens fra min side.
YKs leder ytret seg helt annerledes om vern og trygghet da striden om Sløseriombudet og den skeive muslimen som trakk seg fra YK sommeren 2021 gikk som varmest. I Morgenbladet nr. 25 for 2-8. juli 2021 uttalte hun seg også om «uenighetsfellesskapet»: «Jeg tror vi må være forberedt på at det blir dissenser. Og jeg ser det som en selvmotsigelse hvis det ikke blir det». Hva skjedde underveis og hvor er dissensene i NOUen? Jeg nevner dette også fordi jeg tenker ta opp tråden i en senere artikkelserie om «Presse og etikk», mer konkret praksisen i Pressens Faglige Utvalg (PFU) som tenderer til å underkommunisere uenigheter. Noen som sa Mangfold? Mitt bidrag til språket er herved «disiplinerende konsensus». Ikke så verst scwung over det, men neppe meriterende.
Denne skribent har fra tidligere bakgrunn som kulturskribent og ikke minst litteraturkritiker. Når jeg etter å ha brukt mye tid og penger på litteratur, investert mye lesning og oppmerksomhet på ulike prosaer i hele mitt voksne liv, er det ikke helt fritt for at jeg har reflektert over den enorme mengde av intetsigende, forstyrrende og tildels fordummende vrøvl som utgis og får uforholdsmessig mye oppmerksomhet i Media. Dette har jeg inntrykk av er et tabu i litteraturkretser, med unntak av forlagsbransjen som blir mer og mer kynisk og kommersiell. Kjendisbiografier er for meg innbegrepet av forfallet, innholdsmessig og for den del også litterært. MSM er med på galskapen og understøtter falskheten og tendensen til at de som allerede har tatt opp mye plass i offentligheten, får enda mer. Uten at de nødvendigvis har så mye interessant og samfunnsnyttig å komme med.
Mediaoffentligheten i Norge, et ikke altfor gjennomsiktig samfunn om man tar seg bryet med å drive kildekritikk på områdene Lov og Rett har det vist seg, er i dag preget av lite mangfold. Også YK legger til grunn at mangfoldet er lite. Samtidig er man påfallende opptatt av å skjerme særlig journalister, som om disse virkelig var garantister for mangfold, mot kritikk. Et tema jeg gjerne skulle sett undersøkt, er praksiser for hvordan debattene reguleres i presse og media. YK er så vidt inne på det. Det er ikke nødvendigvis noe stort poeng å være kontroversiell eller uenige med de som ser ut til å besitte hegemonisk makt. Heller ikke i Ytringsfrihetsnorge. Likevel kan det synes som om offentligheten tåler dårlig typer som «Sløseriombudsmannen» som brukte Facebook som medium og fikk oppmerksomhetens sin der. Hvor lett ville det vært for Elverumsmannen å komme til orde på kronikkplass i Aftenposten eller på NRK Ytring?
Det mangfoldet som etterlyses vil, om det skulle bli lagt til rette for og gjennomført, bli dårlig likt og ikke usannsynlig bli gjenstand for no-platforming (scenenekt) og kulturell kansellering fra de etablerte mediene, noe jeg selv har erfart. Hets fra etablerte medier har jeg også fått, etter å ha «satt samværssabotasje på dagsordenen» i 2004 i forbindelse med Mannsdagen en regntung oktoberdag. Mer om dette senere, bl.a om hvordan de toneangivende feministiserte mediene agerte for å nøytralisere en del av mannssaken. På beddingen i utvalgsnorge ligger et nytt «mannsrolleutvalg». Føringene er allerede lagt: Mannsrollen er for trang, det er menn som har likestillingsutfordringer. <sic> Ca. 35 år etter at Statsfeminismen ble innført som offisiell ideologi, jf Helga Hernes sin bok av samme navn fra 1986. Hvor lett vil det bli å ytre seg mot denne ideologien, i mediemangfoldet og overfor utvalget? Vil jeg bli invitert til innspills møte?
Med unntak av det NOUen skriver om «kjønn» som vil bli stå ukommentert like greit, kjenner jeg etter disse kjetterske (?) betraktningene et visst behov for å balansere inntrykket av NOUen som trass alt har bestrebet seg på ordforklaringer. Hvor mye jeg enn måtte være uenig, i mandatet som i utgangspunktet styrer deler av prosessen, og de selvmotsigelsene som kan leses ut av både selve NOUen og ytringer fra lederen av YK. Spørsmålet om hva kunst er unndrar seg selvsagt (!), også i den konteksten YF og forholdet til kunsten defineres s278:
«Ytringsfrihet er enkelt sagt retten til å ytre seg og motta informasjon uten inngrep fra staten i form av forhåndssensur eller sanksjoner. Dette er en rettighet alle borgere har, også kunstnere. Kunstnerisk frihet handler om friheten til å utvikle kunst uten innblanding fra andre. Dette er idealet om at kunsten og kulturen som skapes i samfunnet så langt som mulig skal reflektere frie kreative prosesser og ikke være styrt av politisk press eller føringer.1 Dette er en frihet som handler om mer enn den ytringen det ferdige kunstverket vil være når det møter offentligheten. Den kunstneriske friheten er en frihet også for den kunstneriske utviklingsprosessen og de rammene den skjer innenfor. Kunstnerisk ytringsfrihet kan forstås som friheten kunstneren har til å formidle ytringer i form av kunst.»
