Publisert 24.10.2022. Oppdatert.
Av Ole Texmo
Foto: Innfelt: Faksimile fra Aftenposten.
Bakgrunnsfoto (illustrasjon): Colourbox.
Gapestokken. Et ferskt case om «barnevernmotstanderne». Baneheia-saken revisited. Når fasiten er klar danser media på bordet. Ord, uttrykk og begreper. Mål og middel. Kildekritikk og troverdighet. Skammen og selvransakelsen. Presseetikk som integrert del av journalistikken?
«La det ikke kunne sies med sandhet at pressen setter folk unødig i gapestokken». Ja slik lød første bud i den aller første Vær Varsom-plakaten, Presseforbundets skrevne etikkregler, fra 1936. Uavhengig av uke 42s begivenheter som har forandret det redaksjonelle innholdet slik at størrelser som Aristoteles og Kant må vike for et blodferskt «case» og «Breaking News», velger jeg dette sitatet som intro. Historisk interessant, men med forbehold for «unødig». I det deadline for vår del 2 går ut, vil Riksadvokaten frifinne Viggo Kristiansen i Baneheia-saken for drap og voldtekt i mai 2000. Mange er nå på banen og beklager uretten. TV2 skammer seg angivelig. Med store ord som «Norgeshistoriens største justismord» renner media over av iver etter å fremstå som rettferdige. Hvor var presse og media i 2000 og de nærmeste årene hvor saken ble avgjort rettslig?
Hvilke holdninger forfektet presse og medier om skyld og bevistemaer, mens tragedien var ferskvare, og i gjenopptakelsesprosessene (i alt 5 forsøk fra 2008 og til det lykkedes i 2021) som nå ser ut til å få mest oppmerksomhet? Utover Viggo Kristiansens glede over endelig å være frikjent, etter 21 år i fengsel uskyldig dømt, og de pårørendes uro over at saken ikke er oppklart og sårene over tapene av deres barn. Når redegjørelse for Aristoteles og Kant og muligens også flere viktige moralfilosofer må vente til senere seriedeler, er det også fordi søndag 16.09.2022, dro VG til med en reportasje de ikke usannsynlig har brukt mye ressurser på og satset stort på skal gi dem solid kred hos barnevern og andre systemmakter: «Barnevernmotstanderne».
Dette oppslaget med sine mange tvilsomheter, har interessante biter om personvernhensyn, det skal de få for. Men hvor langt går deres «informasjonsansvar»? Å så langt som mulig unngå gapestokken var presseetikkens utgangstema. «Unødig» var og er stikkordet. Hvis pressen anser det som «nødig» å bruke gapestokk, eller personuthengning som gir et unyansert bilde av et individ, er det fritt fram. I dette tilfelle er ikke det portretterte individet utstyrt med mandat til å forvalte motstanden mot barnevernet. Overskriften til VG er derfor misvisende. Det er mange andre individer og grupper av enkeltmennesker som på forskjellig vis og med ord og handlinger viser kvalifisert motstand mot barnvernets handlinger og ideologi. Men slike har presse og media, med VG og andre store aktører i front, hittil vist kun forakt for. VGs agenda er muligens utvidet. Man kan spørre: Er angrepet på barnevernmotstanderen Rune Fardal ment å ramme flere motstandere eller Motstanden med stor M?
Mindre justisskandaler enn Baneheia-saken har dårlige odds for å bli omtalt og gransket av media. Dette gjelder også sivile saker, altså ikke bare de vi kaller justismord. Forklaringen er mer enn som så: At media ikke omtaler saker de selv ikke kan ta æren for, har nøye sammenheng med at presse og media gjerne løper barnevern og myndigheters ærende. For mediene har slike forklaringer fått betegnelsen «paranoide konspirasjonsteorier», hvor medias rasjonale er at motstand mot barnvern, og media, og den mye oppskrytte rettsstaten vår for den del, ikke er berettiget, men utslag av vrangforestillinger. For mediene evne til å skamme seg, jf TV2s kommentar er det tryggest når fasiten er klar og Riksadvokaten har talt. Da er alle plutselig indignert over rettstatens ufullkommenheter. VG følger opp når de er på trygg grunn.
Jeg bruker ofte uttrykket «presse og media», andre ganger media og presse om hverandre. Felles for alle uttrykksmåter er å betegne de mediene som driver nyhets- og andre former for journalistikk. f.eks feature/reportasje, magasinartikler av ymse sjangerblanding. Medier, altså ikke bare trykt presse, som er innbefattet av Presseforbundets nedslagsfelt, herunder NRK og TV2 som i vår digitale verden også produserer skrift på sine hjemmesider og kan rammes av Vær Varsom-plakatens ulike bud (VVP). Trykte avisutgaver er på tilbakegang. I dag er det utenkelig at en nyhet som Riksadvokatens frifinnelse i Baneheia-saken ikke samtidig skal kunne kringkastes og formidles på nett i det øyeblikket den er et faktum. Presseetikk kunne derfor også kalles mediaetikk, men vi har valgt å beholde det offisielle uttrykket, eller begrepet om man vil.
Presseetikken kan betraktes utfra medias egne standarder og konkrete praksis. Avveiningen mellom personvernhensyn, i flere varianter, på den ene siden, og opplysningsplikten, gjerne kalt informasjonsansvaret på den andre, er kan hende det mest sentrale. Barnevernmotstanderen Rune Fardals angivelige moral og personlige økonomi kan for VG synes viktigere å opplyse om enn å ta hensyn til om man dermed også setter ham i en gapestokk hvor den innsatsen han har gjort for å avverge unødige barnevernsaker blir underkommunisert. For ikke å nevne hvordan VG bruker som kilde et (voksent) barn Fardal ikke har hatt kontakt med på mange år, et barn som ikke helt utenkelig har blitt negativt påvirket av sin mor, Fardals eks-kone. Slik holder VG på.
Det skal bli spennende å se hvordan de etiske avveiningene er foretatt når Metoderapport til deres lansering for SKUP-pris bli tilgjengelig etterhvert. Åpent og transparent. Med mulige rettelser. Pressens informasjonsansvar kan være mangfoldig. Slik heter det i den nyeste og mest oppdaterte læreboken for journalister: «Mediene har makt til å ødelegge enkeltmennesker, deres liv, karriere og framtid.» (Kilde: Brurås, Svein: Etikk for journalister. 6. utgave, Fagbokforlaget 2020). I lærebøker som denne, anbefales herved, også for å kunne vite hva journalistene lærer om typer av avveining, synes etikken gjerne integrert som en del av faget journalistikk. En slik tilnærming trenger ikke være feil. Profesjonsetikken har kommet til parallelt med utdanningen. Og lærebokmarkedet er det fristende å si. En artikkel som stiller spørsmål ved kildekritikk og troverdighet ved VGs reportasjer tar også konkret opp mulige brudd på VVP. VGs oppslag kan få etterspill for avisen.
Moral og Etikk er ord som ofte brukes om hverandre og med omtrent samme betydning. Et definitorisk skille er ikke alltid like nødvendig hvis det er klart hva man mener å uttrykke. Om gode eller dårlige handlinger og verdier som kommer til uttrykk på ymse vis. Begge ordene moral og etikk har samme betydning fra sin opprinnelse i latin og gresk, og betyr sed, sedvane, skikk. Enkelt og greitt kan man kalle praksis for moral og teori for etikk. Nyanserer vi litt mer kan man si at moral brukes om rett og galt, godt eller dårlig i det praktiske handlingsliv, mens etikk som ord og uttrykk (begrep) brukes med referanse til mer og mindre artikulerte og systematiserte fremstillinger av moralske standpunkter, på bakgrunn av etiske teorier, også kalt moralfilosofi.
For denne seriens fokus på Presse, Etikk og dermed i særlig grad Presseetikk, er det interessant å se nærmere på det etiske grunnlaget journalistikken bygger på, hva lærebøkene sier, og hvordan praksis ser ut. Vi lar formidlingen av Aristoteles dydsbaserte etikk hvile litt, kanskje er det spor av den i lærebøkenes fremstillinger om etikk som en integrert del av all journalistikk? Case som eksemplifisering betyr for denne skribent også konkret kritikk av presse og medias bruk av saker og storyer for informasjonsansvaret, for samfunnsoppdraget. Presse og medias fremstillinger blir case. Som eksempler på hvordan en annen sentral problemstilling som forholdet mellom mål og middel blir håndtert. Teoretisk sett kan både jeg og de medier jeg konkret kritiserer, kanskje tilogmed setter i gapestokken, nødig og ikke unødig selvsagt – spøk tilside, være mer opptatt av å bruke case med navngitte som midler til å fremme et spesielt ideologisk syn.
Hva viser praksis? Hva viser refleksjonene rundt valg og dilemmaer, herunder valg av case? Er det tilfeldig hva vi velger å skrive om og måten vi skriver, omtalene hvor grensene mellom fakta og kommentar kan være passe flytende. Og hvordan ner det med timingen? Også for den del av refleksjonen som kan kalles selvkritikk. Aftenposten er på banen når selvransakelse etter frifinnelsen av Viggo Kristiansen skal forsikres. Men kan vi stole på disse mainstreammediene? Viser de kun en ekstra dimensjon av falskhet og hykleri når de løper i flokk etter at fasiten er klar? Aftenpostens hyllede rettskommentator Inge D. Hansen (nå TV2) er av de som har brukt sin posisjon til å forsvare systemkodeksen, ikke bare i Baneheia-saken. Er han fortsatt rettsekspert?
Det er strengt tatt kun to journalister som kan ha grunn til holde hodet hevet og ryggen rak. Den ene er tidligere Dagbla-korrespondent i Kristiansand, Eivind Pedersen. Den andre er selvsagt Bjørn Olav Jahr som har skrevet to bøker om saken, utgitt 2017 og 2021. Jahr får fortjent hyllest. Det skal media få for i disse dager. Ser man på de oppslagene jeg har linket til vil man også se en brukbar oversikt over tidslinjer og saksforhold. Medias fremstillinger er ikke nødvendigvis kritikkverdige på alle måter. Det skal imidlertid bli spennende å se hva som kommer ut av selvransakelsen til media, hvor det er særlig pekt på medias dekning av gjenopptakelsesprosessen, fra 2008 og frem til 2021. Og med PFUs opprinnelige førstebud fra 1936 i mente: Det monsterbildet som media var med å tegne av Viggo Kristiansen fra tidspunkt for pågripelse, for ikke å nevne medias servile holdning til politi, påtalemyndighet og rettsapparat, var ikke pent.
Det er heller ikke pent måten VG skaper et bilde av «Barnevernmotstanderne» ved å henge ut en navngitt aktivist og fremstille hans ulike roller og private forhold. Er dette «nødig» kan det forsvares, presseetisk, men hva har egentlig VG overveid når de ender opp med å publisere sin forakt for en viktig og voksende motkultur? En motkultur som setter spørsmål ved en «stat-i-staten» kultur. Hva slags samfunnsoppdrag er VG ute på her? Norsk barnevern har vokst til uforholdsmessige proporsjoner. Uten kritikk fra media. Da Høyskolen i Oslo og Akershus (nå OsloMet) innbød til dagsseminar om «Media og barnevern» for ca 15 år siden, var undertegnede påmeldt og tilstede. Men jeg fikk ikke stille kritiske spørsmål i plenum slik det egentlig var lagt opp til. Da ble dagsorden plutselig endret og seminaret avviklet en time før timeplanen. Begrunnelse: mange tilstedeværende journalister hadde deadline <sic>. Akkurat det var vel noe man visste på forhånd da programmet ble satt opp frem til 15.30. Hva var de redd for å få høre?
Arrangørene, dvs instituttene for barnevernpedagogikk og for journalistikk samarbeidet om seminaret. På et tidspunkt hvor mye endret seg i praksis for både massiv rekruttering av usubstansielle bekymringsmeldinger, og for adopsjon i stedet for langvarig fosterhjemsplassering. Medias servile holdninger til norsk barnevern har sin historie. Motkulturen stemples som paranoide konspirasjonsteoretikere. Praksis, f.eks hvordan barnevern og journalistutdannerne, som sikkert hadde etikk i bøtter og spann på sine pensumlister, undergravde fri informasjon og åpen demokratisk begrunnet kritikk, viser hvilke holdninger barnevern og media har ønsket å beskytte.
Det er således ikke helt far fetched å antyde at VG brukte sine oppslag om Rune Fardal som et middel til å sverte ikke bare Fardal personlig, men også større deler av motkulturen. Hvorvidt VG samtidig også bruker de stygge sakene Fardal etter VGs fremstilling har brukt til sine angivelige formål, som middel for egen agenda, lar vi ligge. Foreløpig. Likeledes om VG lager denne type oppslag som en slags cover up for egen feighet og systemservilitet. For å dekke over sviktende kritisk journalistikk overfor en maktinstans som mangler demokratisk legitimitet. Vi skal ikke spekulere mer enn vi allerede har gjort. VGs drittpakke kan vise seg å bli en gavepakke. Til kritikere av såvel barnevern som media. Generelt og spesielt.
Moralfilosofen Immanuel Kant skal ikke forbigås helt. Vi gjengir til slutt i denne artikkelen som ble anderledes enn opprinnelig planlagt, en forsøksvis lettfattelig versjon av en av Kants formuleringer av det kategoriske imperativ i det sentrale moralfilosofiske verket «Grunnlegging av moralens metafysikk»: «Bruk ikke mennesket kun som middel, uten samtidig som mål i seg selv».
