Av: Wilfred Høsteland
Illus.foto: Colourbox.com
Nå skal jeg selvsagt ikke kjemme alle med samme kammen – der finnes mange dyktige som er sitt ansvar bevisst. Men altfor mange sitter med mobiltelefonen mens de kjører – private samtaler tydeligvis.
Jeg opplevde for en tid siden på en buss fra Indre Arna bydel i Bergen til bydelen Åsane – en strekning på rundt 1 mil – at sjåføren nonstop satt i mobiltelefonen og pratet og lo. Men så ble han avbrutt av 2 passasjerer som endatil stoppet bussen utenom busstopp (noe som jo ikke er tillatt). Og inn steg så 2-3 bekjente av sjåføren – som gratis-passasjerer. Praten begynte da å gå enda livligere, – og sjåføren var ikke særlig opptatt med å se på veien foran seg. Og det tilhører historien at denne veien er svært smal og stedvis kronglete – med stupbratt rett ned i sjøen på den ene siden en stor del av veien. Da føler man selvsagt en viss uro. Jeg rapporterte hendelsen til busselskapet som lovet å ta for seg den aktuelle sjåføren.
Problemet er at altfor mange av disse utenlandske sjåførene knapt nok forstår norsk – og følgelig heller ikke kan uttrykke seg skikkelig på norsk. De er null kjent langs ruten når passasjerer spør hvor de skal gå av for å komme dit og dit til velkjente steder. Jeg er fullstendig klar over at der er mangel på sjåfører, men må da forsyne meg vite hvem man setter inn til en såpass ansvarskrevende jobb som også krever en viss porsjon av service fra sjåførens side!
En annen side som kan være verd å ta frem er at en del av disse utenlandske sjåførene virker svært nervøse. Fra samme utgangspunkt har jeg kjørt mot Nesttun, og da må man gjennom en «slalomvei» av den ytterst smale og svingete sorten – også her med et stort vann langt der nede på den ene siden – bare med en liten støpekant mellom veien og vannet. Jeg sikter til Grimesvingene, som enhver vestlending vel kjenner til – og atskillige besøkende som har vært så uheldig å skulle til Bergen sentrum fra øst.
To busser eller to trailere/vogntog har ofte problemer ved passering, og knuste speil kan ofte sees langs veien. Men en buss og en vanlig personbil har ingen problemer å passere — unntatt for en del av de nevnte bussførerne. Hver gang der kommer en personbil fra motsatt kjøreretning – enten det er en liten Fiat 500 eller en litt større, bremses der ned, og ofte stopper bussen helt. Siden går det i rykk og napp videre – i langsomt tempo. Jeg har anmodet busselskapet om å sette mer erfarne sjåfører på slike spesielt farlige strekninger, men det lar seg tydeligvis ikke gjøre, merkelig nok. Selskapet må jo også ha et visst ansvar her når de får rapporter fra nervøse passasjerer!
Når det gjelder mangelen på norsk-kunnskaper, kan jeg jo avslutte med en tragikomisk episode for et par år siden mellom Nesttun og Espeland i Arna. Utenlandsk sjåfør – selvsagt – det er jo nærmest en sensasjon å treffe på en norsk. Vel, – en dame kom på bussen på Nesttun og skulle av ved den velkjente Janusfabrikken – for øvrig landets siste fabrikant av undertøy og strømper. Enhver norsk sjåfør vet hvor denne fabrikken er – like ved veien – stor og synlig.
Damen spør så – «Hvor skal jeg gå av får å komme dit?» Sjåføren svarer: «Do bara dra i snor!». Damen ser noe utilfreds på sjåføren og spør igjen med et litt annerledes ordvalg for om mulig å bli bedre forstått. Nytt svar fra sjåføren: «Do dra i snor – jai stoppa!» Jeg fikk selvsagt vondt av den stakkars damen, og lovet henne å si fra til henne selv siden jeg skulle en stopp videre etter fabrikken. Forhåpentligvis fikk damen kjøpt seg både nytt undertøy og sokker, og fikk neppe samme problemene når hun skulle tilbake til Nesttun!
Jeg ville gjerne appellere til norske innehavere av busslappen; – hvorfor ikke søke bussjåføryrket igjen? Vi trenger mennesker det går an å kommunisere med – og ikke minst å føle trygghet med!
