Publisert 6.11.2024
Illustrasjonsfotos: Pixabay
Hvordan det begynte. Forhold mellom det materielle og det emosjonelle. Kortversjon og kortversjon. Lov og lære. Saksøker og saksøkt. Morspresumpsjonen som ikke forsvant. «jamen Texmo, det er da mest vanlig …». En stygg sak fra Asker og Bærum. Hva er autonomi. Rettens demoraliserende virkning. Representativitet og forbehold.
Mitt aller første møte i eget sakskompleks skal «kort» beskrives her. Utgangspunktet for i det hele tatt å kontakte advokat var et brev jeg fikk fra mitt barns mors advokat, det eneste «livstegnet» jeg hadde fått på en stund. Mor hadde tatt barnet med seg og holdt seg skjult. Samlivsbruddet var det jeg som initierte. Så hva gjorde jeg? Først svarte jeg på advokatens brever og forsøkte å etablere noen premisser for dialog/forhandling. Ikke minst for fortsatt deleomsorg i forlengelsen av en kjernefamilie-situasjonen som var under avvikling.
Holdningen på andre siden hos den unge uerfarne advokatfullmektigen (rekruttert via krisesenter og en gjennomført mannehater skulle det raskt vise seg) var utpreget emosjonell, nedlatende, provokativ og avvisende. Så da oppsøker man advokat, i håp om at det vil bli en mer konstruktiv dialog og forhandling om fortsatt «likeverdig foreldreskap». Merk at en viktig advokatstrategi er å knesette praksisen med at all kommunikasjon skal gå via advokat. Slik undergraves grunnlag for foreldresamarbeide. Og salærene får bein å gå på. Dobbelt gunstig for advokatene, og i endel tilfeller dobbelt tragisk for foreldresamarbeidet og konfliktnivået som gjerne blir et eget tema i seg selv når det skal argumenteres for begrenset eller null samvær.
Mitt første møte, dvs. mitt aller første møte med advokat var forsåvidt ikke så ille. Jeg var en smule lettet, dels fordi den første delen av jobben advokaten gjorde var å imøtegå en usaklig oppsigelse av «leieavtale» på forbilledlig og saklig vis. Den andre delen av jobben, den viktigste, viste seg å bli mer problematisk. Jeg hadde uansett ikke til hensikt å bebo stedet jeg ble «oppsagt» fra lenger enn høyst nødvendig slik saker og ting utviklet seg. Selv om hensynet til kontinuitet i fortsettelsen av delt barneomsorg ble forsøksvis kommunisert fra min side. Hvordan det senere gikk? Min advokat hadde brukbart greie på kontraktsrett men viste seg udugelig og feig på barnefordelingen.
Advokaten sa at han hadde en annen sak gående med det samme firmaet motparten lot seg representere ved. Kanskje innrømmet han dermed noe ufrivillig at den andre saken var viktigere og at han nok var mer interessert i å holde en dialog gående der, enn å oppnå noe bærekraftig i min sak. Spekulativt fra min side kanskje, men ikke helt utenkelig. Da det nærmet seg første rettsmøte kom et tilsvar til min stevning / presseskriv fra motparten som inneholdt så mye gørr og dritt at jeg simpelthen krevde at min advokat tok affære, noe han var uvillig til. Så trakk han seg, og jeg måtte gå i retten alene. Noen som kjenner seg igjen?
I retten oppnådde jeg forsåvidt å få etablert en utvidet samværsordning, men var uforberedt på hva en oppnevnt rettssakkyndig ville basere sin utredning på og hva denne kom til å anbefale. I min naivitet, jeg hadde null erfaring med rettsapparat og ingen kunnskap om hvordan sakkyndige arbeidet og tenkte. Ikke minst om deres holdning til fedre, som i mitt tilfelle hadde solid erfaring som omsorgspersoner for egne og andres barn. Psykologers fedrefiendtlige holdninger kunne en advokat med guts n brains orientert om og ikke minst nøytralisert. Artikkelen «En barnefars møte med psykologisk kompetanse» ble publisert i psykologtidsskriftet Impuls nr 3, 1997.
Da jeg fortalte at det var jeg som ville ut av forholdet og oppløse ekteskapet, stod psykologen og gapte. Som om han ikke trodde meg og at silke tilfeller ikke fantes. Dette er et interessant dynamisk moment. Fra jeg begynte å ane at menn/fedre og våre erfaringer var bortprioritert i utdannelse og forskning undersøkte jeg på ulike fagområder som skilsmisseforskning. Det fins ingen forskning, med sammenlignbarhetskriterier eller annet, for tilfeller hvor fedre initierer samlivbrudd. Som om slike tilfeller ikke eksisterer. Slik underkommuniseres dermed også hvordan endel kvinner/mødre kan tenkes å bruke barna for å hevne seg på eksmenn som har «dumpet» dem.
Resultatet av første rettsrunden ble en dom med relativt brukbart med samvær (utvidet), men å vinne hovedomsorgen burde jeg kanskje skjønt var uoppnåelig. Jeg skjønte etterhvert at jeg måtte ha irritert dommeren mer enn smart var under hovedforhandlingen. Konkret rettet jeg dommeren på hans ordbruk, han brukte uttrykket «foreldremyndighet» heller enn det korrekte «foreldreansvar». Dommeren avbrøt meg hele tiden og toppet sine sarkasmer med følgende gullkorn: «Jamen Texmo, det er da mest vanlig at det er kvinner som tar seg av barn». Jeg svarte at «joda, mulig det, men det er ikke tilfellet i vår sak, og den må ikke vurderes utfra dommerens kjønnsfordommer».
Ikke spesielt smart fra min side den gang. Men ærlig og forsåvidt korrekt, da man vel burde forvente at dommere var oppdatert, gjerne på moderne kjønnsroller og likestilling, og definitivt på faguttrykk og begreper i henhold til aktuelle og reviderte lover og regler. I dag ville jeg brukt habilitetsinnsigelse. Tvert. Morspresumpsjonen ble avviklet pr 1981, men lever fortsatt, også i 2024, under det ulne «barnets beste» i mange dommere og psykologers bevissthet. Å tro at verden hadde gått framover og at likestillingshensyn også gjaldt for barnefordeling, i saker hvor far og mor har delt noenlunde likt på omsorgen, var ikke den eneste tabben jeg i min naivitet gjorde i møte med rettsapparatet. At det kan være av verdi for barnet, jf «barnets beste», strukturironi tilside, å vokse opp med mor og far som likeverdige foreldre.
En minst like skjebnesvanger tabbe, var å tro på verdien av logisk og etterrettelig argumentasjon. At begrunnede anførsler og motargumenter ville bli nøkternt vurdert og avveid av retten. Der tok jeg såpass feil at traumet med å miste kontakt med eget kjært barn ble ytterligere forsterket. Mine filosofistudier hadde lært meg noe om begrepet dømmekraft (eller praktisk fornuft, et annet begrep for noenlunde det samme) jeg i min uvitenhet trodde kunne være relevant. At dømmekraften besto av refleksjoner om forholdet mellom det kjente og det ukjente; og mellom det generelle og det spesielle. Senere har jeg erfart at slike begreps- og metoderefleksjoner som er absolutt sentrale i europeisk åndshistorie, ikke er pensum for jurister.
Var jeg frekk nå? Jeg mistet foreldreansvaret, i dommen er fortsatt brukt «foreldremyndigheten», et uttrykk som i likhet med «morspresumpsjon» gikk ut av loven pr 1981, da den nye Barneloven ble vedtatt. Det dommeren sa og gjorde var grunnleggende å overprøve realiteten i sakens bakgrunn, uomtvistelige fakta om min omfattende omsorgsrolle (minst halvparten som jeg beskjedent uttrykte det) selv moren ikke kunne bestride med sine tilbøyeligheter til å vri og vrenge på fakta. Til denne dommerens favør skal for balansens skyld nevnes at han avbrøt advokaten på andre siden og moren da de gjorde store fakter av påstått «psykisk vold og terror, trusler og vedvarende trakassering gjennom hele ekteskapet». Dette trodde de knapt på selv, men det er slike anførsler som skaper høyt konfliktnivå. Dommeren sa rett ut at «jeg kommer ikke til å legge vekt på det der».
I realiteten hadde da motparten intet igjen av sitt advokatur, men dommeren fant annet å vektlegge, ikke minst dette: «Texmo hevder han har hatt halvparten av omsorgen. Dette er et moment, men retten antar det er best for barnet at det bor hos mor». Hva har man ellers «barnets beste» til, når faktum i saken må overprøves og mor står igjen uten argumenter.
I dommen er fratakelse av «foreldremyndighet» også begrunnet, hvis man kan snakke om begrunnelse i slike tilfeller, i at den sakkyndige hadde bemerket etter at jeg hadde gått kritisk inn på hans sakkyndigrapport, at «Texmo ved sin opptreden i retten har vist at han ikke bør ha del i foreldremyndigheten». Som om psykologer har kunnskap om juridiske begreper. Sakkyndig rapport underkommuniserte min omsorgsrolle, og bygget på kjønnsrollestereotypier uten grunnlag i selve saken. Ren hevn etter å ha blitt kritisert, spør du meg. Sakkyndige mangler ofte forstand, men har næringsvett, og vet å snuse seg fram til hvilken vei vinden blåser. Det omfattende samværet jeg tross alt fikk, ble etterhvert sabotert. Den som vinner på tvilsomme premisser lærer å ta seg til rette.
Neste runde som moren initierte ble ikke noe penere eller ryddigere for den del. Alt som gikk an å snu på hodet ble vendt til min disfavør. Den advokaten jeg brukte var heller ikke særlig tøff. Men i retten under det saksforberedende møtet kom han opp med en anførsel eller betraktning som jeg festet meg ved. Han spurte: «Hvorfor er det mor som går til sak, burde det ikke være omvendt?» Dette forvirret muligens retten noe, men kan ha virket positivt for min del da retten lot til å være kritisk til saksøkers (mors) anførsler og motiver. Kanskje hadde dommeren sine tanker om bevis- og argumentasjonbyrde i bakhodet. Jeg beholdt samværet men motparten ga seg ikke.
I sluttfasen ble den dommeren som hadde opprettholdt samværet, men neppe noensinne hadde gitt meg fullt medhold i kravet om daglig omsorg, rett og slett byttet ut. Dette visste mors advokat i lengre tid fortalte han meg da vi møttes minutter før hovedforhandling. Dommerfullmektigen som ble satt inn var ikke på høyden, verken med den konkrete saken eller sakstypen. Jeg som var blitt selvprosederende etter at advokaten min feiget ut, var ikke orientert om dommerbyttet. Skal ikke også en selvprosederende orienteres på lik linje med en advokat om rettens gang? Hva med rettens veiledningsplikt? Mors advokat og hans firma huset forøvrig den konstituerte byrettsjustitiariussen som partner. Med permisjon fra sin rolle som partner i Lyng & co får vi formode, eller? Vi lager ikke mer «konspirasjonsteorier» enn nødvendig, men merker oss dommerbyttet som påfallende.
Etter at min sak havarerte og det ikke ble gjennomført samvær i henhold til ny dom, kom jeg på veldig nært hold av en mye større og styggere sak jeg har beskrevet i artikkelen «Samværet som forsvant». At retten i enkelte saker lar seg lede og administrere av andre kilder enn tvistelov og domstolslov er for meg en sannhet. Ingen spekulasjon eller konspirasjonsteori. Dette er en del av mitt erfaringstilfang og motiverer, dels mine kritiske synspunkter på lov og rett og hvordan de som praktiserer lov og rett ikke alltid er til stole på.
I særlig grad når de ikke følger sine egne lover og lar hensyn som ikke er forankret i tilgjengelig og metodisk etterprøvbar lov og lære, styre både saksadministrering og utfall av konkrete saker. Ikke dermed sagt at alt er feil og at alle saker blir ulovlig og feilaktig behandlet. Det har jeg ikke grunnlag for å hevde og har heller aldri ment. Jeg har sett flere eksempler på fornuftig og forstandig juristpraksis i rettssaker hvor jeg har vært på nært hold. Departementsjurister og universitetsjurister derimot har jeg liten tro på. Teoretikere uten erfaringsgrunnlag. Det er disse som har lagt grunnlaget for den barneloven som ødelegger både kontakten mellom foreldre og barn i mange nok saker. Samt bidrar til å ødelegge tillit til rettsstaten og demokratiet, med tilhørende krav til opplysning.
Høsten 1995 la Barne- og familiedepartementet fram et høringsnotat. Lenge imøtesett visstnok etter mye konflikter og usikkerhet om «gjeldende rett», ikke minst anledningen til å kunne dømme «delt omsorg» mot den ene partens vilje. Da var jeg midt oppi barnefordeling så det smalt om ørene og møtte mange andre fedre (og noen mødre) som var i lignende situasjon og med lignende erfaringer: å bli møtt med ikke bare skepsis for våre omsorgsevner blant fagpersoner i juss og psykologi. Men også med uttalt forakt og uredelighet når våre egenskaper skulle vurderes i konkrete saker. Jeg møtte flere foreldre med styggere saker enn min egen og begynte å engasjere meg. I enkeltsaker, vesentlig med fokus på de sakkyndiges kompetansesvikt, men også i høringer.
Fra og med Høringsnotatet høst 1995 har jeg skrevet flere titalls høringsuttalelser til lovrevisjoner med formidling til lovmakere og beslutningstakere hva som er feil i dagens system og hva som må endres. Kortversjonen av denne erfaring er at de mange systemfeilene jeg har påpekt opp gjennom årene, med referanse til både rettspraksis og sviktende kunnskap og logikk i lovverk og utredninger, i liten grad er innreflektert. Dette betyr ikke at det jeg har påpekt som feil er riktig allikevel. Men at det er stor motstand mot å innføre regelverk som tidlig i prosessene plasserer f.eks. søksmålsbyrde med tilhørende argumentasjons- og bevisbyrde. På grunnlag av tidligst mulig tidspunkts prinsipp.
Et lovverk har sine prosessuelle sider, valg av verneting er ikke uten betydning. Jeg har foreslått mange ganger at verneting må være der barnet bodde ved samlivsbrudd, ikke der mor (eller far) av taktiske grunner velger å flytte for å avskjære kontakt mellom far og barn. «Flytterett» er ellers et mye omtalt tema. Nå er den nye trenden at saker skal «løysast» på laveste nivås prinsipp. Men det betyr i praksis at nå er domstolene så møkka lei av foreldretvister at de vil outsource sakene (tilbake) til familievernkontorene. Hvor de i sin tid ikke fant noen løsning.
Jeg har vært engasjert i en rekke saker i snart 30 år. Ikke alle saker har vært like tragiske. Noen saker går faktisk noenlunde sivilisert for seg med skikkelige foreldre og ditto fagfolk. Men hovedinntrykket er dessverre, med forbehold for at mitt tilfang av hundretalls saker i årenes løp nok ikke er representativt for helheten av alle saker, at de profesjonelle aktører har liten eller ingen respekt verken for menneskene som blir mer og mindre ufrivillig del i prosessene, eller for kunnskapskrav man skulle tro var legitime og vel så det. Dette gjelder for mitt vedkommende i vesentlig grad kritikken av de sakkyndige som er godt beskyttet av rett og andre delsystemer.
Betraktningen advokaten fra Elden serverer er gammelt nytt. Ingen ting er skjedd som har fått advokatene til å endre holdninger, verken til kunnskapskrav eller respekt for menneskelige sider av sakene. Det har heller blitt værre. Krav til spesialisering er ikke innført. Før het det i det minste at «husk at foreldrene skal fortsette å leve videre med felles barn».
Tilbake til mine filosofistudier hvor jeg hadde spesialisert meg på etikk. Mellomfagsoppgaven het i kortversjon «Autonomibegrepet». Uttrykket Autonomi kan ha flere betydninger som f.eks. selvbestemmelse. Min studie hos filosofen Immanuel Kant definerte Autonomi som selvlovgivning, gjennom flere stadier av det som kalles det kategoriske imperativ. En viktig formulering av dette imperativet sier at man ikke skal behandle mennesker som blott midler uten samtidig som mål i seg selv. Dette er et absolutt og selve grunnlaget for oppfatningen om menneskeverdet som ukrenkelig. Det jeg kritiserte den sakkyndige for i retten var hans bruk av uttrykket «morens relative autonomi» i sakkyndig rapport. Jeg prøvde å spørre ham hvor han hadde dette fra, rent psykologfaglig eller akademisk for den del. Dommeren avskar meg og resultatet har jeg beskrevet over.
Når jeg hører eller leser uttrykk som relativiserer autonomi og menneskeverd strammer jeg strikken på min sprettert. I neste seriedel skal vi blant annet se på Regjeringsadvokaten og uttrykket «Statens private autonomi». Søk dekning!
Ole Texmo
