Publisert 27.5.2022
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Av Ole Texmo
Rettsjournalistikk og kultur. Streikevåpenet som ytring. Evne og vilje til å ramme. De sakkyndige nok en gang. Kildekritikk først og sist: Dokumenter og begivenheter i kontekst. Lønnsnivå og sammenligninger. Solidaritet med hvem? Psykologer og kommunikasjon. Under radaren. Trusler mot rettssikkerheten. «Erre detta skattepenga våre går tel?»
Forestill deg følgende overskrift i en av landets største aviser, f.eks Aftenposten: «Sakkyndige psykologer i foreldretvister skyver påstått utsatte barn foran seg i egen lønnskamp». Med undertittel og ingress a la «Skamløse psykologer skyr ingen midler for å få mer betalt for oppdrag som ikke utføres tilfredsstillende». Andre medier som VG og TV2 følger opp: «Lammer rettsapparatet» og «Ofrer foreldre og barn i krise for egen bekvemmelighet». Ikke helt sannsynlig kanskje med slike vinklinger og oppslag, men når vi først er i gang, lar vi NRK melde som intro på Dagsrevyen etter forutgående avslørende debatt på Dax18: «De sakkyndige psykologene vil ha høyere lønn og status, men nekter fortsatt for å lære seg å skrive rapporter som kan står for metodisk etterprøving». Stort innslag med intervjuer av flere foreldre/klienter/brukere som dokumenterer hvor uredelige og kyniske sakkyndige i realiteten er. Og at «det var Aftenposten som bragte nyheten først».
Kunne dette skjedd? At landets toneangivende medier går i flokk når noen skal tas, er sannsynlig så det rekker. Ville disse mediene som jevnlig bruker psyko-eksperter som kilder og intervjuobjekter for ulike oppslag om livsstil og personlige problemer av varierende triviell grad, virkelig kunne tatt i og satt dagsorden på dette området? Mai er forhandlings- og streikemåned. Jordbruksoppgjøret er i skrivende stund (tilsynelatende) i havn. Vi venter på hva politi, byråkrater og forskere kommer fram til. Når aktører med en viss tyngde og evne og vilje til å ramme samfunn og (for)brukere truer med streikevåpenet, er det alvor. Skjønt lærerne kan gjerne bruke sommerferien til å streike. Det kan vi leve med. Mai måned har så langt foregått noen lunde rolig. Advokatene sendte ut varsel og gjennomførte allerede i fjor høst hva de kaller «Streik for bærekraftig rettshjelp». Salærene skal opp fra 1 120,- kroner timen til 1 560,- i saker hvor advokater tar oppdrag for det offentlige. Foreløpig er det kun Høyesterettssaker som er rammet. Foreløpig.
Advokatene har innstilt sin aksjon mens de forhandler. En gruppe som synes synd på seg selv og ikke bare sine kolleger advokatene blant rettsaktører, og som ikke nøler med å fremstille sin viktighet for samfunn og brukere, er nå offisielt i streik, i praksis gjennomført fra i fjor høst. De har også varslet ny streik i november. Denne yrkesgruppen er som den oppvakte leser allerede har skjønt sakkyndige i foreldretvister. Psykologene krever som advokatene vel 1500 kroner timen. Et argument for viktigheten kan forsåvidt være riktig. Etter EMDs kritikk mot Norge i barnevernsaker er krav om oppdaterte sakkyndigrapporter tydeliggjort. For barnevernsaker i det minste. Sakkyndige er imidlertid ikke uten videre oppdatert på fag og metode, verken for barnevern eller foreldretvister.
I lengre tid har sakkyndige i foreldretvister mer og mindre organisert bevisst unnlatt å ta oppdrag for retten med konsekvens at retten ikke får avviklet sine saker som «normalt». Samfunnsmagasinet tar nå den jobben Aftenposten og deres like blant riksmedier ikke tar sjansen på, og går kildekritisk til verks. For å grave litt dypere i materien for dermed å finne ut hvor berettiget lønns- og statuskravene er. I rapporten «Ensomme eksperter» utarbeidet av Direktoratet for barn ungdom og familie (forkortes som regel BufDir) pr mars 2021 kan vi lese (s80):
«En av de største utfordringene for rekruttering av høyt kompetente kandidater til det barnefaglige sakkyndighetsfeltet er at de aller fleste som deltar i utdanningsprogrammet ikke fullfører, og dermed ikke oppføres i oversikten. I en undersøkelse NPF (Psykologforeningen) har gjennomført blant deltakerne som fullførte utdanningen i årene 2017-2019, framkommer det at kun 5 prosent av deltakerne fullfører alle kravene i utdanningen. I hovedsak er det kravet om 45 timers veiledning som ikke fullføres, men også kravet om å gjennomføre tre sakkyndigoppdrag er til hinder for flere.»
Hva som svikter i denne utdanningen når kun 5 prosent fullfører alle kravene for godkjenning, sier rapporten med undertittel «Utredning av utdanningsprogrammet for og oversikten over barnefaglige sakkyndige» på 140 sider intet om. Det opplyses at veilederne i programmet tar 1 500,- kroner timen og det gjentas flere steder at utdanningsprogrammet får «gode skussmål». Likevel må det være noe som ikke stemmer helt. En note 90 i nevnte sitatsekvens s80 gir kildeopplysning som tyder på at NPFs undersøkelse er datert 20.03.20, men først kommunisert Barne- og familiedepartementet (BFD) 16.12.20. Betydningen av denne kronologien lar vi leseren tolke selv, men med bakgrunnsopplysninger om at det i perioden mellom mars og desember 2020 foregikk en offentlig høring om Bruk av sakkyndige og innføring av Barnesakkyndig kommisjon, samtidig som man ventet på Barnelovutredningen (NOU 2020:14).
Slike forhold går oftest under radaren for de etablerte mediene. Kun spesielt interesserte journalister fanger opp slikt. Hvis en leser/forelder henvender seg til Aftenposten som har gitt inntrykk av å være interessert i problemstillinger rundt bruk av sakkyndige, skjer det ingen ting. Iallfall ikke noe som ikke Aftenposten selv kan ta æren for. Man må ikke støte mot avisens bruk av psykologer som kilder for ulike system- og fagstatusservile oppslag. Journalister i Aftenposten, NRK mv er ikke totalt uvitende. Tilfanget av tips om case og problemstillinger knyttet til bruken av sakkyndige i både foreldretvister og barnevernsaker er i likhet med volumet på slike saker stort, og mange klienter er kritiske til de profesjonelle aktørene. Dette har norske medier kjent til i flere tiår.
At sakkyndige i foreldretvister streiker og i praksis har vært tilbakeholdende med å ta på seg oppdrag i snart ett år allerede, er merkbart for domstolene. I Advokatbladet 25.04.22 intervjues en advokat om «stagnasjon i saksavvikling» og de sakkyndige selv argumenterte 01.12.21 for sine krav i et større oppslag: «Færre og færre vil ta sakkyndig oppdrag for domstolene». Arbeidet beskrives som «høyrisikoaktivitet i statens tjeneste», som «etisk utfordrende», og selvsagt for dårlig betalt. Man unnslår seg ikke for å fortelle hvor viktig arbeidet er og at «tidsaspektet er særlig viktig i barnesaker» Tidsaspektet altså, i saker hvor de sakkyndige i flere år allerede, uten henvisning til sin aksjon, har unnlatt å gi beskjed, planlegge og følge oppdragsinstruks om å kommunisere tidlig i prosessen fremdrift som er «tillitsskapende og forutsigbart», jf ordlyd i oppdragsinstruks utarbeidet av Domstolsadministrasjonen (DA), kalt Nasjonal Veileder for foreldretvister.
Denne skribent som følger mange slike saker på nært hold, fra dag til dag, uke til uke, måned til måned osv, og sakkyndigkulturen med tilhørende svikt i både kompetanse og folkeskikk fra tiår til tiår, er ikke overrasket over skamløsheten som eksponeres. Hvis barn var så utsatte som de sakkyndige hevder, ville da streikevåpenet kunne la seg forsvare når rettssaker tar lengre tid og kanskje ikke kommer helt i mål mht relevant og forsvarlig saksopplysning? Gratis tips til NRK og Aftenposten som imidlertid bør nevne hvem som «først bragte nyheten» – spøk tilside.
Kilden for «nyheten» om de sakkyndiges streik er i hovedsak Advokatbladet (se linker over med videre digitale referanser). At sakkyndige streiker i solidaritet med advokater som vil ha bedre betalt for sine offentlig oppnevnte forsvareroppgaver (brukbart mediert aksjon, men ikke dermed mer legitim) blir sånn sett følgeriktig. Sakkyndige har oppnådd en posisjon i retten som gjør det mulig å ramme. Gitt at man egentlig trenger deres «kompetanse». Streikevåpenet kan ses som en ytring, ikke bare fordi streik kommuniseres gjennom mediale kanaler, men også fordi en slik handling gjør krav på å være meningsbærende. På å være legitim og begrunnet.
Fraværet av kritisk journalistikk på rettspleien er påtagelig. Advokatene har fått en viss oppmerksomhet, de har holdt på et halvt års tid, med forsinkelser i saksavvikling som konsekvens. At advokatene skal kunne kreve økning i salærsatsene fra kr. 1 120,- til kr. 1 560,- for å kompensere for lønns og prisøkning «ellers i samfunnet» er ikke uten videre legitimt. Skikkelige arbeidsfolk som håndverkere tjener halvparten. Når en snekker eller en rørlegger gjør en halvgod eller i verste fall dårlig jobb, blir resultatene som regel synlige og kan reklameres. Det er ikke like lett å si til en fetert advokat at han eller hun har gjort en dårlig jobb, med henvisning til at det samværet man ønsket å opprettholde er blitt til null. Med en regning på kr. 300 000.
Tilbake til rapporten «Ensomme eksperter» som inneholder endel gullkorn, ikke helt etter intensjonen kanskje, men .. .. På umiskjennelig byråkratspråk skisseres diverse tiltaksalternativer for å bedre rekruttering til sakkyndigbransjen og ulike modeller «drøftes». Ord som «kvalitetssikring» er mye brukt. Parodisk nok gjentas hvordan det på ulike systemnivåer ikke skal meldes om avvik fra såkalt forventes praksis, ikke er nevneverdig konkretisert. De sakkyndige skal ikke kritiseres. Hvis de får negativ tilbakemelding, skal det ikke registreres noe sted slik at forbedring kan skje. For ikke å snakke om ivaretakelse av en størrelse som ofte nevnes, nemlig rettssikkerheten.
Hva om snekkere og rørleggere nektet å la registrere feil i utførelsen av arbeid? Ingen rutiner for tilbakemelding om avvik. Misfornøyde kunder kan ha det så bra. Betal og hold kjeft! Og ikke nok med det: Nå vil vi ha høyere lønn. De sakkyndige drar raskt kr. 150 000,- på et oppdrag, ikke sjelden mer. Med ti slike i året blir det 1 1/2 mill. Rundt regnet. Brutto selvsagt, slik det er for alle lønnsmottakere. Gjennomsnittslønna i Norge er godt under det halve. Til sammenligning (kilde: Klassekampen 10.12.21) er gjennomslønn for medlemmer av Ytringsfrihetskommisjonen over en mill. Artisten Magdi Abdelmaguid, kjent for hitlåta «Alla ulla må bli knulla» tjener mest, 3,2 mill.
Med sin streik ønsker de sakkyndige å heve lønn og status. Yrkesgruppen har slitt med nyrekruttering, påfallende mange fullfører ikke utdanningen (se over). Men vil høyere lønn løse problemene? Hva om bransjen rett og slett er råtten og færre og færre ønsker seg inn i slike yrkessammenhenger hvor de får vesentlig mer makt enn kompetansen tilsier. 1 560,- kr timer er mye. Vanlige folk i arbeidsliv og håndtverksyrker hvor kvalitetssikringen ikke kan feies under teppet, tjener omtrent det halve. Hvorfor er disse sakkyndige psykologene så mye mer verdt? Som artisten Magdi synger, eller rapper heter det visst: «Erre detta skattepenga våre går tel?»