Publisert: 9.9.2026
AI Illustrasjonsfoto: Sfm.no.
Kleppe har så evig rett. Nå «rydder» jeg selv opp i gamle dokumenter som jeg har hatt tilgang til som ikke alle får lest, men som har lagt føringer for hvordan norsk barnevern opptrer. Og nå etter mange år med bistand til ofre for slik galskap som fortsatt foregår, satt jeg før de gikk i makuleringsmaskinen og tittet på hva det har vært man har sett og gjennomgått – sammen med de rammede.
Man ser såpass mye og omfattende påstander og tiltak (om man i det hele tatt skal kalle det fort tiltak), at man ser klare føringer for hvordan det offentlige i alle retninger i dette galskapshysteriet, har lagt opp til en ren familieknusing som om en hel familie blir kastet rett i en steinknuser og kommer ut som sand-støv! Altså at hele familier er komplett ødelagt.
Det er forstemmende å avdekke at kriminelle og sterkt kriminelle, skal ha tilgang til slikt «arbeid» om man skal si det slik. Og all den tid dette koster milliarder i året for hver sak man oppretter? Altså, mottoet blir vel da at «- her tjener vi på dette/de barna vi «tar vare på»? For mine ører heter dette korrupsjon. Årsaken til min opprydning i en bunke dokumenter større enn ti vonde år, er av privat art , men dette måtte vel før eller siden likevel finne sted.
Det er så rart å sitte slik å både kjenne på sinnet og frustrasjonen over et system, som bevisst gjør sine hoser rene for penger. Man går og kjenner på lysten til å blåse hardt i basunen. Man kunne ropt helt til månen om hva man mener om tilstanden i denne kriminelle heten som oppstår, særlig når man avdekker flere brudd på selveste straffeloven i dette offentlige makkverket. Man blir også vitne til hva våre domstoler faktisk hegner om. Det er rett ut sagt skremmende.
Min makuleringsmaskin gikk inntil videre ganske het og trengte hvile innimellom, men denne jobben må bare fortsette. Det er så uhorvelig mye jeg nå kan se tilbake på i min måte å bistå folk på. Men noe vil sitte som støpt i stein. La det ikke levne noen tvil! Svært mye av det man har fått se daglig i hjelpen (man prøver å gjøre det beste man kan), har vist også meg som et medmenneske hva som bor i disse statens elementer sine hoder, de som setter en aldri så liten støkk ut fra deres personlighet.
En familie har krav på å vite hva som skrives ned om dem som den reneste selvfølge. Dette er en menneskerett man har! Det de fleste heller ikke ser eller skjønner, det er at alt dette havner i et statsarkiv, og der blir dette liggende til beskuelse for de som ønsker å ta tak i neste generasjon, kanskje to bak/frem i tid? På denne måten går man inn i den «første saken» eller den siste, alt etter hvor folk i samme slekt bor. Som en slags «arvesynd» for fremtiden og sikker jobb i familie «terapien» de legger opp til. Og inntektene i dette er «reddet»!
Ellinor Nerbø
